men man piller ikke Emilia på nesen

En venninne av meg har kjøpt seg leilighet. Hun er ganske for seg, så planen var slik: reise til India, komme hjem, overta leilighet, male leilghet, flytte inn. Sånn i løpet av en og en halv uke.
Da hun kom hjem oppdaget hun at de forrige eierne ikke hadde tatt ut de svære garderobeskapene avtalen var at de skulle fjerne. Altså fikk hun ikke malt. Altså sto tidskjemaet i fare for å sprekke.
Men Emilia ligger ikke bak vognen og taper seg så hun ringte og ba disse luringene fjerne skapene NÅ. Og det skulle de. Så kunne de ikke likevel. Så ringte Emilia igjen og var streng, hun ville IKKE HA garderobeskapene og det var avtalen at de skulle ha vært fjernet når hun flyttet inn. Så skulle de komme.
Så slo det Emilia at JEG har jo ingen møbler og kanskje jeg ville ha dem, og det ville jeg gjerne. Hvem sier neitakk til seks garderobeskap når man ingen møbler har og ens egen tidligere huseier har skrudd ned absolutt alt som er mulig å skru ned i leiligheten, når man flytter inn. Ikke en eneste horisontal flate igjen en eneste plass.
Men jeg har jo ingen bil, så jeg får ikke hentet dem, sa jeg til Emilia. Emilia syntes ikke det var noe problem for enten kunne luringene kjøre dem hjem til meg istedetfor på søppelfyllinga, som de hadde beklaget seg over lå så langt unna og var så vanskelig å få kjørt til, og hvis ikke det gikk hadde hun leid bil til sitt eget flyttelass og kunne kjøre garderobeskapene ingen ville ha, hjem til oss.
En helt fantastisk god løsning. (En helt fantastisk god venn.)
Men det syntes plutselig ikke de som en gang hadde eid leilgheten med skapene. Nei, jeg måtte betale for skapene. Og for utkjørningen.
Jaha, er det sånn det er, sa Emilia. Ja sånn er de, sa de.
"och jag gillar ju när det blir lite bissniss!" som Emilia sa.

Så enden på visa ble at de tidligere eierne av garderobeskapene måtte betale Emilia for å kjøre garderobeskapene hjem til oss. For leiebilen hun kjørte flyttelasset sitt i og i tillegg noen kroner for bensinen.

Hun er en stjerne, den Emilia.