Nå

Jeg drømte i natt at jeg arbeidet. Vi bygde opp igjen den store låven, vi hadde holdt på lenge, den sto mer eller mindre klar. Den var som ny. Eller ikke som ny, men det var en helt fin og brukbar låve. Vi skulle ha festival der om noen dager, jeg tror faktisk vi skulle ha Markomeannu i låven.

Og jeg var så glad! Jeg gikk rundt og sa til alle at «Jeg elsker å arbeide!» og jeg husker ikke helt nøyaktig hva jeg gjorde, litt av alt, jeg kunne alt. Og alle var glade og ingen lagde problemer og folk sagde og spikret og akkoderte og snart skulle det være festival.

Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å ikke være med på festivalen, noe alle syntes var rart, men selve festivalen, eller ballet, som mange kalte det, var liksom litt nedtur hvert år. Ukesvis med fiksing av låven og stor stemning, og så den der ene kvelden med høy musikk og man hører ikke hva noen sier og litt for mye alkohol og mørkt og svett, og man må ha på seg en fin og litt ubehagelig kjole, istedetfor arbeidsfelleskap og arbeidskofte.

Så jeg bestemte meg for å skippe ballet, jeg hadde jo allerede fått det beste utav det.

Da jeg gikk klarte jeg å bli kidnappet av en ond professor som også hadde kidnappet tvillingsøstra mi, og noen andre tvillingpar. Han tvang oss til å drikke ett og ett glass vann, til vi hadde fått i oss så mye vann at en av oss døde. Den andre fikk gå. Annethver glass hver. Hva skulle man gjøre, skulle man forsøke å jukse og spytte ut litt vann, bare la bittelitt renne nedover haka, sånn at man ble den som overlevde? Men da døde jo tvillingen din. Jeg syntes dette var ualminnelig ondt. De minste tvillingene var så små at de ikke kunne prate ordentlig.

Da jeg våknet fra alt dette tenkte jeg først at det var dumt at jeg ikke bare kunne ha våknet på vei hjem fra låven, på opptur, men så tenkte jeg at om jeg hadde våknet fra den fine drømmen, hadde jeg savnet arbeidet og de andre. Nå var jeg bare glad for at jeg slapp å jukse meg til å ta livet av en tvillingsøster.

Sånn kan det jo også være.