Men han vil jo ikke være med! To tema i ett blogginnlegg. Sånn kan det gå.

Mange av de tingene livet mitt handler om, handler også om denhemmlightsfullefotgrafen.
Og han synes hele greia med blogg er et uforståelig konsept.
HVORFOR vil man legge ut ting om seg selv, på selveste internett?
Jeg har ikke noe bra svar på det, og det skal veldig lite til før jeg får beskjed om at jeg har brutt en eller annen grense med tanke på privatliv/theStig/theBlog.
(så hvis alle bare kan være så snill å ikke nevne dette innlegget for ham? Plis? Niklas Gjørmefot? Alvorlig ment! Hysj!(nei han leser ikke bloggen, han synes ikke jeg er SÅ interessant))

Og da blir det veldig mange ting jeg ikke kan skrive om, ikke fordi det er så himla privat, men fordi han er med. De gangene vi er samlokalisert, iallefall. Jeg synes nok han er i overkant paranoid, han synes muligens jeg er i overkant fjortis.
Og det oppleves kanskje ikke som et så stort tap for dere, sjøl om det jo er det selvsagt, men jeg leser jo også bloggen min. Jeg liker å gå tilbake å se hva jeg gjorde for nøyaktig to år siden for eksempel. Og avogtil skulle jeg ønske at jeg kunne skrevet om en del saker som ikke er i overkant privat, men som inkluderer enVissPerson, bare fordi det er artig og hyggelig og hadde vært artig å komme på om to år.

Jeg får vel lære meg å huske ting jeg ikke har skrevet ned.

Eller tatt bilde av. For det har jeg faktisk aktivt sluttet med. Når jeg er midt oppe i noe fantastisk vakkert, prøver jeg ikke å fange det med kamera lengre, men med hodet. Jeg tror nemlig de to tingene står litt imot hverandre. Enten opp lever man situasjonen fullt og helt, eller så drar man fram kamera av noe slag og prøver å få et fint bilde av den.
Jeg var på en forelsening i dag. Og der var det jo selvsagt mange bilder, og jeg evner ikke helt å holde oppe konsentrasjonen gjennom et helt foredrag, og jeg sitter og ser på bildet av et vanntrau av noe slag, aner ikke hva dét handlet om, men det var av en pittoresk, uthult trestamme med grønskende mose på og vannet rant og rant. Og jeg tenkte: tro hvor mange som har stått der og tatt bilde av det.
Tro hvor mange som har stått og tatt bilde av det, ved siden av noen andre som tar bilde av det.
Og jeg kjente hvor lei jeg var av at alt vi ser er objekter, ting som kun oppnår sitt fulle potensiale gjennom å bli avfotografert og fremvist i en firkant, og hvor lei jeg er av alle som tar bilde av alt.

Øh....dette har ingenting å gjøre med profesjonen til the Stig, altså.
Og i tillegg liker jeg bilder. Og det er jo ikke sånn at jeg selv aldri har tatt et eneste bilde. Og jeg skjønner knipsetrangen, som jeg også tror er trangen til å lage noe vakkert selv.
Men jeg synes det tar litt overhånd, folkens.
Ro litt ned, hva?