snill og grei

Når man har et sånt stipend som jeg har, sammen med mange andre (det er ni ateljéer i denne ordningen) foregår det jo ganske mye hele tiden. Det er utstillinger og åpninger og filmvisninger og performancer og det ene og det andre som jeg ikke går på.
Som jeg ofte føler at jeg burde gått på.
Både fordi det kan være interessant og fordi man jo er høflig og grei og går og ser andres greier.

Og i går skulle jeg gå på en filmvisning som Iaspis arrangerte, som alle i og for seg sa var av en veldig bra film, og som jeg ikke hadde noe grunn til å tro ikke var det, men jeg er jo ikke så opptatt av film. Altså, jeg evner jo ikke å sitte stille og konsentrert gjennom en hel film. Og jeg hadde mye mer lyst å gå hjem og printe ut noen bilder og sy på kofta og lage lunsj til i dag. Men jeg bestemte meg for å gå og se den der filmen da, for det er jo sånt man skal gjøre, man skal delta og være deltagende.
Og så bare gikk jeg i stå.
Og gikk hjem.
Med tredve prosent dårlig samvittighet.

Men jeg er jo strengt tatt ikke interessert. Og kunstneren bak filmen, også stipendiat, er ikke voldsomt trivelig. Ikke utrivelig, men veldig profesjonell. En nettverker. Jeg er ikke interessant for nettverket: meg spenderes det ikke mye tid på. Og hvorfor føler jeg da at jeg bør være høflig og grei og gå og se filmen hans?
Fordi jeg ikke er en profesjonell nettverker.
Og hvorfor gikk jeg hjem istedet?
Fordi jeg ikke er en profesjonell nettverker.
Og ikke har jeg tenkt å bli det heller. Det er mange måter å være kunstner på. Det er mange karriereløp. Og jeg vil ikke løpe om det ikke er trivelig. Så kan de som løper der foran bli store og berømte og ha blodsmak i munnen, så lenge jeg får ha det bra her i baktralten. Dessuten, om man løper for fort, er jeg redd for at jeg vil overse pinnene i grøfta.

Men når det er sagt så kan jeg godt bli litt flinkere til å gå på for eksempel åpninger, for min egen del. Men det handler stort sett mest om å ha spist før man legger ivei etter arbeidstid, sånn at jeg ikke bare vil hjem og svime av.