Avogtil blir det ganske interessant

I dag har jeg hatt ganske mye på programmet. Først har jeg hatt foredrag på Etnografiska, og så har jeg hatt full tjohei med Åpent Hus på Iaspis der jeg har stipend, åpne ateljéer og frk figenschou i samtale med smart person foran publikum klokken tre. Muligens ble det litt mye på en dag, men det er nå så. Det er jo ikke hver dag det blir litt mye på én dag.
Etnografiska ville jeg liksom ikke la gå fra meg heller, jeg har jo vært på dem før fordi de påstår at alle samer snakker ett felles språk, og møter våre protester med "neida det er bare dialekter".
Nå fikk jeg sagt ifra foran et publikum. På Etnografiska. Føltes ganske bra.

Og så var det jo veldig interessant tema på workshopen som mitt foredrag var en del av. Forsåvidt. Og en interessant diskusjon i etterkant av foredraget. Og en veldig trivelig person som jeg har hatt kontakt med der på Etnografiska i forbindelse med dette opplegget. Forsåvidt.
Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Jeg vil snakke litt om Surgubben. Som har gjort meg litt fnisen i hele dag.

For da jeg kom om morgenen, ble jeg presentert for endel folk som skulle være med den dagen, blant annet en same. Som jeg aldri har møtt før, men som jeg kjente av navn. For han er selveste Samenes Egen Surgubbe. Da jeg hørte navnet hans tenkte jeg Oj hva om jeg hadde visst at han kom. Og så innså jeg at det hadde ikke spilt noen rolle. Jeg bryr meg faktisk ikke om de der som påberoper seg  definisjonsmakten av hvem som er ordentlige samer og ikke. For det er det han gjør. Veldig direkte, på facebook for eksempel. Internett er livsfarlig når gamlingene dukker opp, som the Stig pleier å si. Og han var på samme måte live også viste det seg. Men ikke fullt så direkte. Ikke at det var noen overraskelse.
Før jeg hadde kommet igang hadde han kritisert både brosja jeg hadde på koftesjalet og kommagene mine. Med et smil. Da vi tok pause kom han opp og bemerket at beltet mitt ikke hørte til området mitt, ikke om man skulle være tradisjonalist. Med et smil. Ja, for han kjente en annen sjøsame, og han var litt sånn lurig med identiteten sin. Ikke snakka han samisk og ikke hadde han samisk navn. Og jeg påpeker jo selvsagt at sjøsamene ikke har det fordi man hverken fikk eie jord eller hest da. Janei, det var jo bare en skrøne, hva, sa Surgubben. (Og da tenkte jeg, det er greit å snakke bullshit men da må du vite at du gjør det, mann.)
Og idet vi skulle inn igjen etter pausen spurte han meg om jeg var doktorand. Nei, sa jeg. Jaha, for man ville jo gjerne vite hvem som prater, smilte han.  Men jeg hadde jo sagt at jeg ikke ville ha spørsmål før etter foredraget, såh....

Og da jeg var ferdig sa han ikke et ord. Han trodde kanskje jeg tolket det som talende taushet, eller så innså han at jeg lar meg ikke skremme av sånne små, smålige gubbehersketeknikker. Eller så hadde han ingenting å komme med. Og det var nok helst sånn det var. Han hadde, som saken ofte er med sånne mennesker, ingenting å ha det i.
Men det hadde de andre. For en fin diskusjon vi hadde! Det var stas.

Jeg synes det kan være litt interessant å treffe de der Surpeisene. Men jeg lurer på om jeg skal være litt strengere neste gang. Eller, ikke sånn streng. For de klarer jo ikke å gjøre meg sur. Men når man påstår at fornorskningspolitikken er en skrøne, da kan man si "gå hjem og les litt". Og la dem seile i sin egen sjø av surmelk og ikke svare på flere kommetarer om antrekk og utdannelse den dagen.