frk figenschou slår på stortromma

I dag har jeg kjøpt et bord. Et spisestuebord. Et rundt ett. Et som ingen har eid før.
Jeg er ganske fornøyd, på maoistlutheranermåten, med at det har tatt meg to år.
Det er egentlig for trangt i stua til det store gamle arbeidsbordet, billigbordet fra Ikea, som står her nå, men det er jo egentlig ikke noe i veien med det. Bortsett fra at det er litt ripete åzånn. Og at det ikke er plass til noe annet når det står her. Og at det ikke lengre er mulig å få det rent.

Jeg er fornøyd med at det har tatt to år å få det jeg egentlig ville ha for da har jeg liksom fortjent det. Jeg løper ikke og kjøper bare fordi det jeg har ikke passer! Nånei du! Her er frøkenen som er så fornøyd så,  bare bordet står støtt og stolene har fire ben!
Kan jeg si til meg selv. På en selvtilfreds måte. Og fnyse over vestens interiørhysteri. På en selvtilfreds måte.



Nå har jeg lyst på gulvmatte. Det kan se ut som om det blir i 2017 det da.
For mye vil ha mer.