stadens barn

Al

al står det. Jeg har altså begynt å blogge litt tidligere i dag og al var den naturlige starten.
Slutten har unnsluppet meg.

Egentlig skal jeg blogge om en trusepose jeg har fått til foræring, men da må jeg ha et bilde og det har vært så mørkt og trist overalt. Så den blir utsatt og utsatt og noe annet synes jeg liksom ikke jeg kan blogge om.
Bortsett fra dette Al da.

Og dette:
Når man ikke er så godt integrert er det ikke alltid man vet hvordan man skal bry seg. AT går bra, HVORDAN er verre. Der som vi bor, er det en sånn litt røff ungdomsgjeng. Og ungdom som i barn egentlig. Tolvåringer som røyker og litt eldre ungdom som tøffer seg og som politiet avogtil kommer og prater med. De oppholder seg mye på t-banestasjonen. Som jo er en innendørs hall.
I går når jeg kom av t-banen sprang de rundt og sniffa. Hver sin pose med en spraydeodorant i. Jeg holdt på å gå i bakken av lukta. Nå er den rett nok en ganske stor underjordisk hall, denne t-banestasjonen, men fy faen som det stinka spraydeodorant. Og jeg er jo sart som en svibel så jeg holdt på å brekke meg og da jeg kom hjem måtte jeg sitte utenfor døra lenge og ikke være svimmel.

Og så blir man jo såklart bekymret. For ungdommen. Som ikke akkurat springer rundt i skogen med ski på bena og roser i kinn. (Når man bare kan se klart igjen, nestenbokstavelig talt.) Jeg tror vel ikke akkurat på å gå bort og prate med dem. Ikke skjønner noen hva jeg sier og ikke tror jeg de er så mottagelige for råd de ikke har bedt om. De er litt sånn tøffe i trynet og kanskje ikke interessert i å diskutere rusproblematikk med en fremmed nordmann som holder på å spy og "vet om en som engang døde av det der". Jeg har mailet stadsdelsforvaltningen og det føles vel kanskje ikke akkurat som det mest effektive, men det var det eneste jeg kunne komme på.
Sukk. Ungdommen. De er til bekyyyymring. For fattig og for rik.