Kooos. Endelig.

Jendor har vært litt pjusk.
Sånn som unger er. Og jeg blir faktisk nesten litt redd da, selv om det bare er en liten forkjølelse og han ikke engang er tett i nesa, men han er jo så liten og hva om det er noe verre? Tenker jeg. For jeg er jo katastrofetenker.
Men samtidig er det litt deilig. For han er jo ingen kosebeibi. Han står oppreist i barnestolen og spiser, og han mest interessert i deg som klatrestativ. Et sånt klatrestativ man tar en liten pause på toppen av for å se om det er mulig å pirke ut øynene på. Men når han er syk, da blir han jo så liten og stille. Og legger hodet på skuldra di, og prøver bare bittelitt å pirke ut et øye. Og vil sitte på fanget.
Og vil sove oppå deg. Det siste høres kanskje slitsomt ut, men når man har en baby man vanligvis ikke engang får stryke over hodet uten protester, tar man det man får.