Jeg er en dagdrømmer.
Det er feil ord men jeg fant ikke det riktige.
Jeg er ikke en sånn som setter meg ned i en lenestol midt på dagen og ser ut i luften mens jeg drømmer om et liv på landet med ponnier og gjess. Jeg er ganske fornøyd med tingenes tilstand og når jeg ikke er det pleier jeg å iverksette prosesser for å komme dit jeg vil og de involverer ikke sitting i lenestoler med drømmende blikk.
Men jeg er jo en sånn søvnløs.
Og for å ikke forgå av kjedsomhet mens jeg ikke sovner, pleier jeg å forsøke å ordne opp i endel av de historiene jeg har hørt. Film, serier, bøker- jeg hopper inn og ordner opp sånn at folk får det litt bedre. I det siste har jeg vært endel i tsarens Russland under napoleonskrigene og advart enkelte mennesker mot andre mennesker.
Men jeg er jo også realist. Jeg er alltid den som blir sittende ved bordet etter at de andre har skutt i været av glede og nå danser jitterbug for å feire ideen om at vi skal invitere hundre kunstnere (nå er vi i virkeligheten, ikke tsartidens Russland) til å lage hver sin plakat om prosjektet. Jeg er den som, når det blir ørens lyd, påpeker at vi har et budsjett på 10000 og av det budsjettet har vi allerede brukt 7500 på flybilletter fordi "det blir så kleint med skype". Det irriterer meg litt at jeg er den, for jeg er også veldig kreativ, men når alle andre skal være idiotisk urealistiske så må jeg være den. Jeg føler mer at det er en rolle jeg blir gitt enn som jeg tar. (Jeg jobber helst alene.)
Men jeg får jo den rollen fordi jeg er realistisk og veldig praktisk anlagt og dette er egenskaper som kan kræsje litt i dagdrømmingen.
For jeg står kanskje der da, i en ballsal, i en annen tid og et annet rom og i en blanding av fiksjon og realisme, (-i litteraturen MEN historisk korrekt sådan) kledd i det fineste tsarriket har å by på, med håret vidunderlig fint oppsatt, som en slags lett utilnærmelig kraft i rommet, og men ja, hva med brillene? Jeg ser jo ingenting uten dem. Og på den tiden hadde de visst bare sånn runde fatninger og det kler jeg da virkelig ikke. Dessuten kan man åpenbart ikke være litt sånn innhyllet i et mystisk slør med briller. Altfor hverdagslig og boklig. Og hva med the Stig? Jeg kan jo ikke akkurat drasse ham med meg, hva skal han der å gjøre? Men jeg er jo nesten førti så det virker nok litt rart at jeg er enslig. Jeg får late som jeg er enke. The Stig er jo ikke født enda så da lever han jo strengt tatt ikke.
Men dansingen! Hva om jeg blir bydt opp til dans? Jeg kan virkelig ikke danse. Jeg eier ikke dansefot og jeg aner ikke hvordan man danser gavott og mazurka eller hva de når danset. For at planen om å bare seile inn i enkeltes liv og gi litt sånn mystiske men korrekte og gode råde mens man stirrer innsiktsfullt ut i luften skal funke, må jeg framstå som et slags lite tårn av selvtillitt og indre viten (og ettersom dette er tilbake i tid er jeg kanskje forholdsvis høy sammenlignet med den tidens kvinner, hvilket er til min fordel) og da kan jeg ikke ramle rundt på dansegulvet som en annen klovn først.
Jeg har altså ikke noe problem med den smått urealistiske øvelsen "å transportere meg selv gjennom tid og rom og fiksjon", og språket er ikke noe problem heller for det er jo fiksjon, en bok sant, og da er det det som sies som er viktig og ikke språket, så om jeg snakker fransk eller russisk eller meänkieli er ett fett og pannekake, alle forstår, men brillene! Et sted går grensen for hva som er fornuftig å forestille seg.
Og den går ikke ved reiser gjennom tid og rom, men ved nærsynthet og sivilstatus.
Det er ikke til å komme rundt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar