Men hva med MEG da???

Jeg skulle til å skrive "jo men dere vet den der famøse togturen med hurtigtoget?" men så innså jeg at det er ikke samme tur jeg skal snakke om. Det er ikke den turen men en annen gang må det være, en gang vi dro til Oslo, og ikke derifra. Men det var nok også med hurtigtoget. Og det var også forsinket og det er poenget. Ikke voldsomt forsinket, men sånn som det bruker å være, en times tid eller noe. Og vi hadde fått sete ved siden av konduktørhula, så vi fikk jo overhøre alle samtalene fra folk som ville snakke med konduktøren om forsinkelsen.
Stort sett var det folk som ville vite hvor forsinket vi var og når vi kom fram. Konduktøren svarte det samme som han hadde sagt over høytaleranlegget rett før, at han ikke visste og at han skulle meddele alt han visste over høytaleranlegget så snart han visste. Det var ikke sånn at han satt og ruget på noe hemmelig informasjon som han bare ville dele på direkte foresørsel. Eller det sa han ikke da. (Og vi kan være glade for at ikke jeg er togkonduktør.)
Og så er det noen mennesker.
En dame kom igjen og igjen. Hun var vel sånn ca på min alder. Og hun bare "Du, jeg skal på jobb! Jeg rekker jo ikke det nå jeg! Det sitter 26 mennesker og venter på meg!"
Jeg vet ikke hva hun tenkte. At konduktøren skulle trylle litt? Eller ringe til Jernbaneverket og bare "Du! Vi har ei her som skal på JOBB skjønner du! Jah! Vi trodde jo at dette toget var fullt av folk som bare satt her for kosens skyld, men nå viser det seg at vi faktisk har et menneske om bord som SKAL noe når hun kommer fram! Nemlig! Dere må bare få fortgang på sakene! Rydd opp på linjen! Ja, det er riktig, på JOBB ja!"
Men ingen av de ca 43 gangene hun kom og forklarte konduktøren i detalj hvordan det nå forholdt seg med arbeidssituasjonen tok han hintet og kalte opp ansvarlig myndighet med denne tiraden.
Jeg tenker som så at hun hadde nok ikke tatt hurtigtoget før. Da planlegger man ikke noe samme dag.

Litt senere, i Stockholm, hadde vi vært ute i diverse ærender og var på vei hjem. Og vi har jo barnevogn. På stasjonen vår er det heis (som lukter tiss) og en jædrans lang rulletrapp. Man kan, om man er sterk og modig ta rulletrappa med vogna, men vi foretrekker nå heisen da for vi har så store hjul på vogna og det føles ikke sikkert å stå der i den kilometerlange rulletrappa med armer rett oppad strekk for å holde vogna på plass. Særlig ikke om Jendor ligger i vogna og det gjør han stort sett. Så da venter vi heller på tissheisen som alltid står oppe når vi kommer nede på perrongen, og alltid står nede på perrongen når vi kommer oppe i billetthallen.
Dette var ikke samme dag som hurtigtoget for da hadde det blitt mord i heisen. For i det vi ruller inn, kommer det en rasende engelsk dame med festlig lue og en urving med rullator på slep. Og kjefter og smeller. Vi må bare se og få snudd den der barnevogna så hun får plass, man kan IKKE ta så stor plass i heisen, har man barnevogn får man ta rulletrapp for det kan man ikke med rullator. Jeg sa at det kunne faktisk ikke hun bestemme, vi tok så liten plass vi bare kunne. Vi hadde rett og slett en stor vogn. Hun kjeftet og smelte og var ufin og veivet med armene og hadde to minutter på seg til bussen gikk. Jeg sa rett ut at da fikk hun heller planlegge litt bedre neste gang. Som å helle bensin på bålet. Såklart. Og det visste jeg jo, men jeg syntes ikke hun var ok og da gadd ikke jeg være ok heller. Vi kom oss nå både inn og ut av den heisen alle sammen men det var skikkelig opprørende å møte et sånt menneske. Selv om det var åpenbart at hun ikke var helt god. Folk som kjefter i festlige luer er sjelden det.

Disse to damene er helt sikkert sånne som, når man har allmøter om forskjellige situasjoner på en arbeidsplass eller skole eller i en forening, bruker "eventuelt"-posten eller en hvilkensomhelst annen post til å ta opp sånt som at stolen deres knirker eller  at skrivebordet ikke er helt optimalt innstilt.
Jeg tror de selv opplever at de møter mye motgang i livet. For der det er åpenbart for dem selv at alle andre skal tilpasse seg deres indre og ytre liv, er dette overhodet ikke noe alternativ for oss andre.

Men litt krydder i hverdagen er de jo. Og det som var så deilig med hun damen i helsen var at hun var engelsk og snakket gebrokkent og da kunne jeg smelle tilbake uten at noen begynte å mumle om oljen eller Petter Northug. For jeg biter jo gjerne tilbake. (Skjønt helst hadde jeg vel klappet til henne.)