Nesten så man får litt medlidenhet, men bare nesten.

Telefonen til mamma ringer, hun ser på displayet og tar den.
"Jaha, sir du det," sier hun og ser på meg og nikker med det der blikket som sier sånn HÅ HÅ HÅ DU. Det er litt som noen som har en ond plan og litt som noen som nettopp har stirret en katt i senk.
"Vunne, ja, det va jo fint! Ka æ har vunne? Å ikke enda nei"
"Mhm mhm mhm mhm."
"Kor mange da?"
"KOR MANGE e det som har sjansen til å vinne det her?"
"Ja men når du sir at æ e "en av veldig få" som har sjansen til å vinn, så må du jo vite kor mange?"
"Kordan kan du vite at vi e veldig få da?"
"Jamen om du ikke vet kor mange vi e, kordan kan du vite at vi e få?"
"Så kor mange e vi?"
"Men kordan vet du da at æ e en av få?"
"Æ vil bare vite kor mange det dreie sæ om."
...
...
...

Jeg går på kjøkkenet og ser om det er noe godt i kjøleskapet.