Venteblues

Snøen kommer og går. Den har kommet og gått litt lengre enn vanlig i år.
Jeg får små blaff av julestemning, ikke av snøen, uavhengig av den, de bare dukker opp. Det er egenltig helt vanlig på denne tiden, aner ikke hva det kommer av, men når desember kommer er julestemningen brukt opp, poffet ut av meg. Så egentlig er det litt fint med disse blaffene, man får ta det man får, mener jeg.

Det som er litt vanskelig med husjakten i Kirkenes er at det er så få hus til salgs. De porsjoneres ut, kanskje ett i uka, færre en det egentlig, sånn at man aldri egentlig har noe utvalg. Vil man ha hus? Det er dette som er til salgs. Og så må man tenke, klarer jeg å leve her? Skal jeg ta sjansen og vente og se om det kommer noe jeg faktisk vil ha? Om en måned, et halvår? Det er umulig å sammenligne to hus. Eller to priser. Og hadde jeg (eller pappa, som faktisk spiller) vunnet ti millioner i lotto hadde det ikke løst noe, for det hadde fortsatt ikke vært noe til salgs. Som jeg vil ha.
Enda.
Man må vente.

(Bygge? sier alle, men hvor? I hagen til noen? Og med hvilke penger? Vente.)



Jeg jobber med en bok jeg skal gi ut, det er oppløpet, og arbeidslysten er litt borte, litt fordi det er designeren i dette prosjektet jeg ble nødt å sende verdens sureste mail til, og han tok det forsåvidt til seg, men det farger hele jobben for meg, og litt fordi, nei mest derfor. Det er ikke hyggelig. Men nå må jeg bare ta meg sammen å få den ut, litt korr, en kolofon, så har jeg gjort min del.
Kom igjen, kom igjen, kom igjen!