I dag har jeg skrevet den sureste mailen jeg kan minnes.
Eller strengeste iallefall. Jeg jobber med en designer som også er en kompis, og jeg vet ikke om det er derfor, men jeg er iallefall nederst på prioriteringslista om jeg nå overhodet er på den. Og det er firmaet han jobber i som har oppdraget så det er ikke sånn at han gjør meg en vennetjeneste heller, jeg betaler og jeg betaler full pris.
Jeg blir bare så ufattelig sur når man har avtalt telefonmøter som plutselig bare ikke blir av, uten forklaring, eller når det tar en måned (EN HEL) før man får svar på en mail fordi man har sluttet å purre på hver eneste mail man sender.
Så nå har jeg sendt en mail der jeg forteller det. Jeg HATER konfrontasjoner. Så nå som jeg har trykket send har jeg litt arbeidsvegring og litt dårlig konsentrasjon.
Selv har jeg også fått post. Fra den ene brevskrivende tanten. Og nå bor vi jo i samme by men hun er jo 94 så det er vel å regne som en sms, på en måte. Eller ikke, for jeg vet hvor vanskelig dt er å få tak i frimerker for henne. Hun spør om hvorfor jeg og Jendor ikke har vært på besøk. Og jeg bare ÅÅÅÅÅÅ DÅRLIG SAMVITTIGHET men Jendor har jo vært syk siden ankomst mer eller mindre, og når han er ferdig i barnehagen er han så ferdig at jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å ta ham med til en plass der det er så mye nips at annahvert ord blir -Nei! Og jeg har prøvd å begrense antallet nye ansikter nå som alt, nok en gang, er nytt. Han har verken besøkt bestefar eller oldermor heller. Jeg ble nødt å ringe min mor, som ikke er i samme by, og så ringte hun sin døvhørte tante som ikke skjønte noe av det som ble sagt, og så ringte hun søskenbarnet sitt istedet som skulle på besøk og forklare situasjonen. Men stakkars tante som sitter der og venter på oss. Men hva skal man gjøre? Jeg må jo passe på Jendor. På søndag skal vi en tur men det er nok lovlig sent i tantes øyne.
Jedorias. Samfunnets krav.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar