Jeg kan ikke fatte og begripe at det har gått to og et halvt år. Jeg kan vel i bunn og grunn fortsatt ikke fatte at han er død og at han aldri ble 70.
Dette er en sånn dag der jeg prøver å gripe fatt i hva folk sier til meg men stadig ligger en setning bakpå. Der andres forsøk på å planlegge gjør vondt i hjernen, for jeg klarer ikke følge med, og jeg vil ikke, for det gjør vondt i hjernen, og en sånn dag der hjertet bare synker og synker men det er ingen bunn å nå.
Og likevel skal jeg si, at for noen dager siden, så innså jeg at jeg er kommen dithen at jeg kan tenke at pappa er død, og godta det. Det er ikke det at det betyr mindre, men jeg godtar at det er sånn. Helt fram til nå har alt i meg protestert voldsomt ved tanken. Og oftest gjør det det fortsatt. Men innimellom kan jeg tenke at han er død, ja sånn er det.
Men ikke i dag, i dag kan jeg ikke tenke sånn. I dag er det like ufattelig som det har vært alle andre dager til nå.
1 kommentar:
Klem
Legg inn en kommentar