Vi har jo arvet pappa sin bil. Og fremdeles hender det at jeg i et millisekund, når jeg ser den stå utenfor huset, tror at det er han som kommer på besøk.
Når vi kjører bil, hører vi på Johnny Cash. Det er fordi Jendor sier "skru på musikken" i det han spennes fast i barnesetet, og fordi pappa på et tidspunkt satt i en CD med Johnny Cash og den sitter fast. Vi har hørt på Johnny Cash i to år. Luther plays the boogie woogie, give all my love to Rose, I shot man in Reno, I wish that you was i and I was you, you gonna cry cry cry. Paporka! (/Hey porter!)
Her om dagen fant jeg fram et album med musikk for barn, som vi fikk av en kompis for noen år siden. Som til min overraskelse kunne måle seg med Paporka og gjengen. Og det var jo en glede. For to år med samme cd er i overkant, og to år med Johnny Cash' basslinjer er iallefall i overkant. Nå får vi jo ikke gjort noe med den i bilen, den sitter fast, men vi kan veksle litt på det når vi er inne. Dessverre består dette albumet delvis av enkelte halvrasistiske barnesanger. Dette er fordi det er mye gammelt her. Grammofonsus og greier. Men vet dere, jeg utsetter faktisk mitt lille samebarn for litt ukrritisk halvrasisme om det begrenser avspillingen av I Walk the Line.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar