Panikken

Jeg leser blogger. Folk har begynt å lengte mot høsten. De skriver om å gå i langbukser for første gang siden mai, om den pirriga känslan man får helt uten grunn i desember, om vinterveier,
og jeg får litt panikk, jeg orker ikke helt at sommeren skal være over. Det har vært fire dager med sommer, alle andre dager har vært under ti grader. (Men nå er det elleve og for en forskjell!) (Jeg var faktisk ikke spydig der, det er nesten lummert.)
Jeg synes det er så slitsomt når høsten kommer før sommeren. Tulipanløkene jeg satt i fjor har spirt, men ingen orket å komme med noen blomster. Tomatene i drivhuset står fortsatt i blomst. Vi hadde visst noen dager fri der på midte, hva gjorde vi da? Jeg har fortsatt ikke vært på pappas hytte og jeg har fortsatt ikke funnet gravstein, og nå skriver folk om vinterdekk og jeg får panikk.
Så må jeg puste litt og minne meg på at det er to måneder til snøen kommer.
Litt av grunnen til panikken er at jeg reiser bort neste mandag, og uken som kommer har jeg kuratorbesøk i helgen, og det er planleggingsdager i bhg men jeg må jobbe, når jeg kommer hjem reiser mannen, når han kommer hjem reiser jeg bort, og det er så fritt og fint dette kunstnerlivet, man kan bestemme selv når man skal jobbe, så lenge man sier ja til alt og jobber som en idiot når man egentlig vil dra på tur.

Altså, jeg vet ikke hva jeg sutrer over, jeg elsker høsten. Over alt. Men jeg rekker aldri noe som helst i løpet av en sommer og hvorfor er det sånn? Det skyldes vel ikke bare at den er fire dager lang?
Kanskje skyldes den at den i hodet er en tid for fritid og vi ikke flesker til med sånt.

Men til neste år. Da skal jeg være rik og ikke jobbe og da skal det være sommer og jeg skal gjøre sånt som gjør meg tilfreds.
Hahaha.