Kjugi-kjugi TVÅ

Da begynner vi på et nytt. Vet ikke om jeg har så mye øyeåpnende å si om det. Det føles ikke som om ønsker, forsetter og planer gjelds lengre, det blir jo som det blir, det er pandemi, spiller ingen rolle hva VI vil. Man kan planlegge så mye man vil, og så blir det endringer uansett. 

2020 var en opptur for min del, med kåvvid og hele greia, og det sier kanskje mer om 2017, 2018 og 2019, men alt i alt syntes jeg ikke det var så verst. I 2021 begynte jeg å kjenne litt på samme pandemifatigue som alle andre og følte vel ikke at det var så fantastisk et år. Det tror jeg ærlig talt er et bra tegn. Det er som når man har vært forkjølet og begynner å sutre over sin tilstand i det man friskner til. Det er da man begynner å få litt energi igjen. Sånn er det nå og, nå begynner jeg å få det så bra at jeg synes det er viktig og rett med sutring over pandemier og tilhørende skit. 

Når det er sagt så skulle jeg ønske at det var noe der fremme jeg gledet meg til. Det er det strengt tatt ikke. Men det betyr jo ikke at ikke noe kan dukke opp. Og dukker det opp betyr det jo ikke at det ikke kan blir avlyst. Det får man bare leve med en stund til. Man trenger ikke juble, da, det er greit. Selv har jeg tenkt å sutre hvis det skjer.

Og, hvis jeg skal ønske meg noe, på tampen av årets første bloggpost, så er det overskudd. Sagorias, det hadde vært stas.

Lover ingenting, planlegger ingenting, men ønsker litt likevel. Ganske trad bloggpost 1. januar. Gir meg selv fem poeng for formatet. 

Godt nytt år alle!