check

Det var fint med festival. En kveld hadde vi barnevakt og gikk opp på Turisten og forsøkte huske hvordan man snakket med folk. En annen dag dukket det opp folk til pannekaker og øl. Lørdag hadde vi også barnevakt, helt uventet, og gikk rundt og vasa og så kunstutstillinger og traff på folk (samme folk) og dro folk med ut for å spise middag og det hele. Og det var så nødvendig tror jeg. Og helt, helt supert. Og nå har jeg korona, føles litt stille før stormen, for jeg står da på bena (om jeg må) og nå prøver vi bare få til at ikke alle får det samtidig sånn at det alltid er en som kan få laget mat og fått Jendor på skolen. 

Det var ikke tvil på hjemmetesten, det tok knapt et minutt så var det en illrød strek der, nesten svart, men jeg har jo lest bruksanvisningen og vet at man skal vente 20 minutter før man tror på svaret. Men det endret seg ikke akkurat. Og etterpå leste jeg litt på internett om veldig, VELDIG røde streker, og det har jeg jo lært en gang i min fortid, at når man har skrøpelig immunforsvar på den måten som jeg har, så betyr det at det fort kommer inn veldig mye virus. Og det var det visst den veldig røde streken betydde.

Ikke veldig bekymret altså. 

En kompis sa at det å få korona var litt som å få den stjerna i supermario, fra nå av er det bare DU-DU-DU-DUDUDUDU-DUDU kjør på, man er uovervinnelig. På koronabrettet ihvertfall.

Det som er litt dumt var at vi skulle se på ateliérer til uka, eller egnede lokaler til sådant, men det som er fint er at jeg rakk festivalen og det er jeg så glad for.

DU-DU-DU-DUDUDUDU-DUDU!

Fra den ene dagen til den andre

Det er festival her nå. Barents Spektakel, samtidskunstfestival, og da er det også mange andre ting som legges til stedet og tiden, som Kirkeneskonferansen som er en sånn politisk greie der man hører på programmets talere, dvs utenriksministere og sånt, og forsøker å få huka tak i en statssekretær i pausene eller trykket en utbygger opp i et hjørne. Åpning av Barents House.

Og kulturkonferanser såklart, det er mest bare prat og ikke så mange å huke tak i i pausene. 

 

Og, skal vi si, en trykket geopolitisk stemning og mye febrilsk omskriving av taler i pausene ettersom alt dette handler om og bunner i vårt gode, lange, nære og varme samarbeid med nabolandet Russland. Som i liten grad er fysisk tilstede på festival og konferanser i år. Men tok seg tid til dette.

Joda. Barentssamarbeidet, tommel opp, vårt bidrag til verdensfreden.

Jodajoda.

Friiiii

I dag la jeg meg ned på et ullteppe foran peisen og tenkte herreGUD så heldig jeg er som kan gjøre dette en onsdags formiddag. Morgensformiddag. Vi har åtte årstider men en dårlig oppdelt dag, vi samer. Og ute skinner solen i minus tyve og her er jeg. Jeg har jo ikke noe atelier for tiden, det store fine som det hadde ordnet seg med er nå uordnet og det har gått så langt åt skogen at vi kommer til å oppdage flere nye arter. Det andre, det jeg tross alt har, er under oppussing og da har jeg ikke noe annet valg enn å jobbe hjemme. Men det er også veldig begrenset hva man får utrettet av kunstproduksjon her hjemme så da bare TVINGES jeg til å ta fri og det er det beste jeg vet. Null dårlig samvittighet.

Jeg innser også hvor tøvete det har vært å ha så mye dårlig samvittighet for den umengden med kunstprodusjon som har blitt foretatt på det gamle atelieret, all den tid jeg ikke ville forventet av meg selv at jeg skulle klare å montere opp et fullskala ikea-kjøkken i kottet under trappen. Det er en veldig presis lignelse, jeg sier det bare. 

Nå skal jeg finlese en kontrakt og skrive en mail og så bare slenge litt rundt.

Opprømthet

Jeg har i alle mine levedager hatt krangler gående med Posten. Jeg tror noe av problemet er at jeg forventer meg at når jeg sender post, så kommer den fram, og at når jeg får post, så får jeg mulighet for å motta den, mens Posten synes at jeg forventer meg i overkant mye av en liten bedrift med vanskelige logistikkmessige forhold, liten erfaring og dårlige konkuranseforhold som egentlig holder på med noe helt annet. 

Og så står vi der da, på hvert vårt nes, og prater ikke sammen. 

Hater dere ikke når folk som blogger vil skrive om noe men ikke vil si hva de skriver om? Ok for nå skal jeg skrive et sånt innlegg. 

Det hendte noe veldig gøy. På jobbfronten. Og jobbfronten er jo den fronten alle mine lesere bryr seg minst om, så allerede der har vel lufta gått ut av leseren to ganger, men det hendte faktisk noe veldig gøy. Og jeg aner ikke om det er hemmelig innser jeg nå, for det var det ingen som sa noe om, men ting på den størrelsesordenen pleier å være det, så jeg går bare ut fra det. Dette var en såpass uventet forespørsel at jeg har sjekket om avsenderadresse er ekte og også halvveis forventer at noen ringer og sier, du, vi var litt fulle her på jobb på fredag...

men så kommer jeg på at de ringte på en torsdag så jeg tror det er ganske sikkert. 

Tilgi meg for at jeg skriver et sånt innlegg, men ingen bryr seg jo egentlig om hva jeg jobber med, så SÅ spennende er det kanskje heller ikke, og så ble jeg så glad at jeg ble helt sliten hele helga av å ha vært så opprømt. 

Jeg tror det er i størrelsesordenen sånn ca "Person jobber på Posten, person får tilbud om å begynne å jobbe på den delen av Posten der post kommer fram." Da hadde person sikkert blitt skikkelig opprømt. 

Nå skal jeg ut og måke sne. Skavla foran oppkjørselen er høyere en bilen. Godt husholdningen ikke består av opprømt pingle med gikt og overmodig mann med dårlig rygg.

Postludium

Etter at Posten hadde forsikret meg to ganger om at posten var på Posten, dro jeg på Posten for å hente posten, og der var den, og de skjønte med en gang hvilken post det var for den hadde jo ligget der i månedsvis (men forrige gang jeg skulle hente den kunne jeg ikke få den for den var ikke der), og så fikk jeg den og så sa de

men du må betale hundre kroner.

Og da hadde jeg akkurat fått tilbake på kroner og øre det jeg en gang hadde betalt for å få den sendt til Grekenland, hvorfra den var returnert uten å bli utlevert, og nå skulle de jaggumeg ha penger fordi den var kommet i retur og hadde blitt liggende, hvilket den var blitt fordi jeg ikke fikk hentelapp og ikke fikk vite hvor den var

og da sa jeg

HVA! NEI NU VIL Æ KRANGLE

og da slapp jeg å betale de der hundre kronene. 

Jepp. 

Så da var vi ferdig med den historien. Til vi skal igang med neste.

 

Som et artig lite etterspill her kan jeg nevne at hun som sto foran meg i køen fikk utlevert to pakker. Den ene var smadret og den andre var svart av olje.

Det er ikke MEG, det er a) situasjonen og b) alternativene

I dag veide jeg Jendor sin sekk før vi gikk på skolen. Fire kilo. Selv veier han litt over tyve. Nå lå det også en ullbukse i sekken men den er strikket av vanlig ullgarn og ikke av ull fra blysauen så det er ikke DEN. Foråsidetsånn. Man vil jo gjerne ha et selvstendig barn som gå til skolen selv men når de nå må slepe seg med bly på ryggen og ikke får sykle før de går i fjerde så blir det lett med foreldre som pent bærer sitt barns skolesekk helt fram til døra.

Jeg er så irritert på den der skolen der ugjennomtenkte detaljer virrer som lakselus. (Som ikke virrer. Den har fem stadier faktisk, alle veldig ulike. Nesten ikke samme dyr. Veldig interessant egentlig, lakselusa. Og visste dere at det finnes hvallus? Dyreriket altså.)

Nå er vi der at jeg alltid er sur når vi gjør leksene til Jendor, enda Jendor jo er flink nok, jeg bare kjenner irritasjonen sive inn i meg som kaldraset fra det uisolerte loftstaket.

 

Nå har jeg levert fra meg skolesekk og skolebarn og her sitter jeg på jobb og fryser. Jeg er jo veldig skuffet over meg selv som holder lav produksjon for tiden, men ærlig talt, det er

17 grader på atelieret

man må gå sidelengs inn 

ikke ventilasjon

ingen plass å bygge større skulpturer

svært begrenset plass til å bygge små skulpturer

og de borrer i betong dag og natt for andre og tredje etasje pusses opp

hvilket også betyr at det er et stillase og en kontainer foran mitt vindu sånn at i tillegg er det

mørkt.

Dette er ikke veldig gode arbeidsforhold. Ja, nå skriver jeg det åpenbare. For jeg har jo lenge gått utfra at det er jeg som er en dårlig arbeider. Men se over. 

Jeg har varmeovn her inne, så jeg prøver å få opp varmen, men jeg kan jo ikke ha ventilene åpne pga tomgangskjøringen utfor, så jeg må ha døra ut til gangen oppe, for hvis ikke sovner jeg liksom i løpet av en tre til fire sekunder, men ettersom det jobbes i bygget står det dører og vinduer oppe overalt og når jeg har døra oppe ut til korridoren er det som å prøve å varme opp frøhvelvet på Svalbard ved hjelp av en vottevarmer, så er vi like langt. JEG er like langt, og det kunne også være på lista, det med JEG, det er ingen interessante mennesker her. Det er rett og slett ikke så lett å være glad og produktiv på jobb når det er rotete, trangt, kaldt og mørkt. Og dårlig luft. Og kjedelig.

Det finnes diverse løsninger på dette problemet.

a) Man finner seg et nytt atelier en annen plass i byen, men det har vist seg vanskelig selv om halve byen står tom. Jeg har ikke helt skjønt mekanismene bak dette men det har vel noe med at man ikke gidder å leie ut litt av bygget til et enkeltmenneske når man kanskje kan få for eksempel en statlig kontrakt med politi eller sykehus eller Barack Obama i hele bygget i løpet av de neste kanskje ti årene en gang. 

b) Husflidslaget som har kontoret ved siden av meg flytter ut, jeg får deres rom og får utleier til å slå veggene mellom oss ned og så får jeg hele innerste delen av denne kjelleren. Men da kommer jeg til å savne Husflidslaget og sannsynlighetgehalten her er vel ca like stor som at frøhvelvet på Svalbard overlever de neste femti år, for Husflidslaget har det helt finfint der de er. Så denne løsningen vil nok inkludere en del ganning og det holder jeg meg egentlig unna.

c) Jeg bygger et eget atelier i hagen. Uten at naboene protesterer. HOHO. Tro hva det koster? Mindre enn frøhvelvet på Svalbard? Tomta er forma litt som en syttitallspermanent med marabakke, så det er ingen steder det bare er å nedsenke en garasjelignende struktur.

d) Vi flytter. Det er ikke så mange poenger med å bo i Kirkenes om man ikke får jobbet her og for å si det sånn: dette er et vanlig problem blant de yrkesaktive kunstnerne i husholdningen. 

e) Jeg overtar frøhvelvet på Svalbard.

Så JA. Så NEI. Det som er bra er at the Stig også trenger mer plass og han kjenner litt fler folk en meg og er bedre på å ringe dem så nå er vi to som arbeider med saken, det vil si, jeg er mest liksom den som sitter i kjelleren i dårlig lys og skriver ting på en liste og stadig er med i diskusjonen om problemet, som er en KJEMPEVIKTIG del av jobben. Men the Stig tar telefonene. Det er jeg veldig glad for, for det er jeg så lei av.

Jeg er på JOBB!!!!

Etter ti dager på sofaen har jeg endelig på meg voksenklær og er på jobb. Ikke så veldig spretten, og ikke etter å ha levert Jendor på skolen, for det ble så overskuelig at the fiksa the Stig, men jeg er her. Tipper the Stig føler han har gjort et skup på kjærestefronten, hittil i år har jeg vært syk 19 dager og bortreist i 8. Oh yeah. 

Jeg har gått gjennom innboksen og svart på mail jeg burde svart på for lenge siden, og også litt uventet fått andedning til å sende en sint mail til Posten. Altså det er jo ikke uventet at man blir sint på Posten, men man kan ikke kontakte dem på mail, bare post (duh) eller telefon eller chat, men det må du gjøre i vanlig arbeidstid og om man for eksempel er på vanlig arbeid så rekker du jo ikke det. Men til slutt fikk jeg ringt (altså for den som nå synes jeg er usedvanlig vanskelig siden man jo har den kunnskapen at jeg er selvstendig næringslivende, så var det som mest viktig å få avgårde den klagen akkurat da jeg var i Oslo og satt på møterom og møtet i vanlig arbeidstid) og siden jeg til slutt fikk ringt, så sende de meg en mail som svar på klagen, og DEN kunne jeg svare på. Og det var bra, for svaret var som vanlig heihei godagmannen med økseskaftet.

Klage: pakke er kommet i retur og det står at mottaker har nektet å ta i mot pakken, dette medfører ikke riktighet. Pakke er dessuten sendt fra Kirkenes etter returen fordi Posten bruker to uker på å få sendt meg pakkelapp og jeg ikke rakk å hente den, den var sendt bort da jeg kom på Posten.

Svar: Det står vanligvis på returen hvorfor den er returnert. Pakken ligger fortsatt på posten.

HÆ

 

HÆ!

 

Gud man blir så irritert. Så da fikk jeg jo anledning til å fyre av noen linjer. 

Og så fikk jeg en sms med hvor sannsynlig er det at du enbefaler Posten og Bring til dine venner og bekjente og så fikk jeg anledning til å svare 0 på den og alle påfølgende spørsmål.

 

NULL NULL NULL NULL NULL NULL OG NULL! (og en syver på vennligheten til den jeg hadde snakket med)

 

Men det var deilig altså! Jeg hadde ikke egentlig gledet meg så grusomt til å gå på jobb i mitt for trange, for mørke og for ubrukelige atelier, men endelig, ENDELIG fikk jeg revet kjeft på Posten, så fortjent!

Nå håper jeg at jeg ikke får korona med det aller første for jeg skulle så gjerne vært oppreist noen dager først, og fått trykket litt på datamaskinen og ikke svart på jobbmailen med toukersforsinkelser men heller med normal høflighet og tilstedeværelse. 

Fremgang og tilbakeblikk

Jepp, jeg er jo som vanlig kjempegod til å være syk, så det bare fortsetter jeg med. Alle andre ligger flate med korona, men jeg har min egen lille sykdom. Vet faktisk ikke helt hva det er, det er som å være forkjølet men helt uten forkjølelsessymptomer. Jeg er bare varmkald og utslitt og slapp og får frysninger hver gang jeg rører meg og er andpusten hver gang jeg har rørt meg. Og kanskje en anelse, anelse rusk i halsen. 1%. Jeg er faktisk litt irritert over at det IKKE er korona, får det får jeg jo garantert når dette er over, det hadde vært greit å bare bli ferdig med det. Ni dager på sofaen uten at det engang er korona, si meg HVA var poenget med det. Mvh lettere fornærmet.

Men nå har jeg akkurat tatt ut av oppvaskmaskinen og selv om jeg ble ganske andpusten så måtte jeg ikke legge meg ned, og jeg kjente også på kroppen at det var noe jeg kunne klare før jeg satte igang med prosjektet, så det går jo helt klart framover. Jeg bare føler for å sutre litt.

 

Sånn, det var det jeg hadde å si om nutiden. Nå over til fortiden, som også er nutiden:

Den dagen da pappa hadde vært død i fem år, gikk jeg tilbake og leste bloggingen min fra da. Og det var jo trist. Men det slo meg også at selv om jeg der og da følte at jeg ikke hadde klart å formidle noen ting, fordi alt jeg sto oppe i var overveldende og vanskelig å formidle, at jøss, så klart og fint dette var skrevet da, jeg skjeønner jo AKKURAT. Og da slo det meg, nedslag nummer to altså, at det er kanskje ikke så rart at jeg skjønner det siden jeg jo har skrevet det selv. 

Mhm. 

Men det som også slo meg, og som kanskje var det største og beste nedslaget, var hvor fine, varme, presise og nødvendige alle kommentarene var. Jeg ble litt holdt oppe gjennom det hele, om det nå var rotete eller presist, av alle som kom ut av blogmørtna for å komme med tanker, klemmer, råd og fornuft. 

Tenk så heldig jeg er.

Denne dagen

I dag har det gått fem år siden jeg fant pappa død på gulvet. Og i går var det fem år siden han døde. 

Jeg har skrevet veldig mye om hvordan dette har vært. Det kommer nok en dag når både niende og tiende februar farer forbi uten at jeg tenker noe særlig over det, men det er ikke enda.

Mitt nye band

Ja, det var vel sjettefebruar innider også, men da var jeg syk. Det gjør ikke så mye, det er så mye korona i kommunen (bra navn på punkeband? Korona i Kommunen?) at vi nok hadde holdt oss hjemme uansett.

Og nå er jeg fortsatt syk, det som er litt irriterende med det er at siden det er så mye korona på avveie nå, så regner alle egentlig med å få det i løpet av denne eller neste uke, og jeg og, jeg rekker vel akkurat å bli frisk til det. 

Bra jeg ikke har noen viktige deadlines (dødlinjer?) på innstormende, da.

Hurra for fjerdefebruar

Åkei, jeg er kanskje litt mindre sur i dag.

Iallefall oppdaget jeg at sjette februar i år var veldig tidlig i februar, så tidlig som sjette, og at det bare var å få i gang symaskinen og produsere luhkka til mitt luhkkaløse barn, (som helt ifølge sitt DNA mottok nyheten om at det straks var sjette februar med reaksjonen "ånei! Jeg har jo ikke vevd ferdig beltet mitt!") og det er så deilig å sy, man løser problemer ettersom de oppstår og når man er ferdig så er man ferdig. Og det var jo bra at jeg heiv meg rundt, for selv om julekvelden ikke har noe å stille opp med som overaskelsesmoment sammenlignet med sjette februar, og jeg nå trodde meg forbi akkurat dét hindret, så oppdaget jeg plutselig at sjette februar i år er den fjerde februar, iallefall i skoleverket, 

men vi ble da ferdige. Jeg med å sy og bárdni med å godta og godkjenne resultatet.

 

 

Jeg kan slenge på et gullkorn fra barnemunn også. (Herregud for et grusomt uttrykk). Iallafalla, da vi la oss i går hadde vi denne samtalen:

Jendor: Mamma, du vet, at når æ blir så gammel at æ kan fløtte hjemmefra, kanskje æ fløtte hjemmefra. Æ å han Vasilij å han Neil har planlagt å fløtte til Oslo. Æ skal kjøre hjullaster!

Meg: Å? Koffer akkurat Oslo?

Jendor: Vi tenkte vi kunne bli Oslosamer.

<3 min lille oslosame.

Fanihelvetesdriten

Åkei. Det som er problemet med Kirkenes, og som har vært et problem jeg har forsøkt å løse siden jeg kom for fem år siden, er at jeg ikke har noe egnet sted å jobbe. Ulempen med det stedet jeg har nå er at det ikke er plass til å jobbe, det er ikke lys til å jobbe, og det bråker for mye til å jobbe. Og det ramler stein ned fra taket i vendingene. Fordelene er at det er internett og do. Men i sum blir det da mer som et luksuriøst lager. Litt for kaldt egentlig til å bruke ordet luksuriøst, men kontorlager da. (Og når man pusser opp, hvorfor setter man stillas, utstyr og nedfalls-sklia foran det eneste vinduet i første etasje der noen jobber fast? Takk for mørket!) OG da jeg kom tilbake etter at jeg hadde vært en uke i Oslo hadde noen tatt min hylle i kjøleskapet. HerreGUD!

Men det hadde jo løst seg. Jeg hadde funnet en plass som var så dårlig stand at ingen andre ville være der men som var perfekt for meg. Mitt evige problem var endelig løst og jeg skulle ha arbeidsro og produktivitet og fokus som fremtidsplan. 

Og nå leser jeg i avisa at nei, det er stengt for mennesker på grunn av brannrisikoen. Og jeg er tilbake på null og begynner ærlig talt å sjekke finn-annonsene for andre steder i fylket. 

Boligsituasjonen er ikke noe særlig i Kirkenes, 

familiesituasjonen får heller ikke hundre poeng på grunn av død, død, og fraflytting, 

arbeidsituasjonen er utfordrende for både meg og the Stig, 

eller drit i utfordrende, den er drepen, 

og det er kaldt og mørkt og jeg er strengt tatt ikke veldig imponert over skolen heller.

Var det noe mer? 

Kommunepolitikerne. Men det er nok det samme overalt. 

Og nå sitter jeg nede på jobb og tenker, hvorfor går jeg egentlig hit? Sette meg nede på at mørkt kaldt lager der jeg får ingenting gjort? Jeg kan jo like gjerne slutte å gå på jobb. Så slipper jeg å være her. 

Og så må jeg ta meg litt i det, sutringen mener jeg, for jeg har jo så lyst å rope ut  HVORFOR GÅR INGENTING MIN VEI men det er jo ikke sant. Jeg har hatt arbeidsstipend gjennom den verste økonomiske perioden for kunstnere siden krigen. I motsetning til veldig mange andre som nå faktisk opplever den verste økonomiske perioden siden krigen. Jeg stiller ut på steder som er store og kjente. Og jeg har noen år igjen til den aldreren der kvinnelige kunstnere blir ignorerte by default. Men det er likevel noe med det, at aldri kan det gå bare bra, det må alltid være ett eller annet som skaver, og det å ha en plass å jobbe på er nå engang ganske essensielt.

Drit.

Drit, drit, drit.

Livet akkurat nå

 Fordeler ved å bo i Kirkenes:

-det er hovedflyplass her

Ulemper ved å bo i Kirkenes

-absolutt alt annet.

menoimenoi oioi

Nei, men nå lyver jeg jo. Det er ikke sånn at jeg har sittet i en boble og ingenting annet har skjedd.

Det er kanskje sånn at jeg har sittet i en boble og latt alt som har skjedd bare blafre forbi og tenkt dette tar jeg tak i senere for så straks å glemme det, og det er ukarakteristisk mye som har funnet det for godt å komme blafrende. Mens jeg satt i møtene tikket det inn ikke mindre enn

3 utstillingsforespørsler (dette er ca et årsgjennomsnitt)

1 forerdragsforespørsel

1 intervju til gjennomlesning

1 opphengt kunstverk på utstillingssted til godkjenning

1 forslag om samlokaliseering for lunsj en enkeltmandag (ikke yrkesbetinget)

og til alt dette har jeg svart, ser jeg i ettertid,

så artig, gjerne, men jeg må få komme tilbake til det i neste uke.

Det er nå, så nå må jeg komme tilbake til det. Jeg fikk litt sjokk i går da det begynte å flagre noen småflagg bakerst i skallen men jeg fikk ikke helt tak på det, og så bare kom jeg på alt på en gang. 

I tillegg skal jeg skrive en rapport og føre to regnskap, men det hadde jeg laget lapp til meg selv om her på kontoret så det har jeg på noe tidspunkt hatt kontroll på og også insedd at jeg kunne miste kontrollen over og derretter tatt grep.

Nu må jeg ta grep.

Alt ovenstående minus lunsj, pluss rapport pluss regnskap, pluss overhengende følelse av at det er ett punkt jeg har glemt. 

Posten! Mitt rabiate klagebrev til Posten! Det var det.

Ok, da har jeg alt.