Masjævler!

Nå synes jeg verden er så masete. Ikke verden egentlig, mer alle verdens enkelte individer. Som SKAL HA, SKAL HA! Og strengt tatt er det vel ikke urimelige ting de ber om heller, men jeg er litt lei, og dessuten er det så mye at jeg har begynt å miste oversikten og de blir det ubehagelig inne i hjernen. På en måte har jeg bare gitt opp, når folk minner meg på noe gjør jeg det, men ikke før, for da har jeg glemt at akkurat det var enda en ting jeg måtte gjøre. Og det blir jo enda mer mas av det. 

Men du vet. Man sender en oversikt over hvilke verk man kommer til å sende til en utstilling. Så må de plutselig ha vekten på alle verk. da må man pakke opp alt igjen. Så må de plutselig ha årstall. Så må de plutselig ha en oversikt over hvilke materialer de enkelte verkene er laget over og man bare gggnnnrgh og fyller i lange lange lister. Mens man takler alle disse Vi må også ha- fra folk som betaler dårlig, skriver man på et foredrag, sender det, tenker, HM, tro om programmet for konferansen er kommet ut og det er det, og tjolahopp, der er man oppført med 15 minutter inklusiver spørsmål, FEMTEN MINUTTER, kortest av alle i programmet og det er en times flytur hver vei, og sist vi snakket hadde jeg tyve pluss spørsmål, så da må jeg skrive foredraget på nytt, samtidig som jeg selv må mase på de der som vil at jeg skal skrive en søknad for dem, men ikke stiller med noen av de vedleggene som trengs, 

og, 

 

jeg ser at jeg skrev engang at det var fint å få jobbe, men det hadde vært lettere om man hadde noe konkret å se fram til, men DER TOK JEG FEIL, for nå er det bare veldig konkrete ting å se fram til og det kommer i veien for alt hele veien. Nå må jeg skrive foredraget en gang til, skrive søknad for visningssted, skrive søknad for meg selv som ikke skal være inne før om en måned en da er jeg jo på farten for å jobbe med konkrete ting, ta i mot dem som skal hente kunsten min på upraktisk klokkeslett, ha skypemøte med noen andre som vil ha kunst og som sikkert etterhvert også skal ha lister med vekt og årstall og materialer og bio og artist statement og drit og dra, være i middag med noen hotshots som vil møte meg men viser seg egentlig vil snakke om noen andre som jeg samarbeidet med en gang, reise til Tromsø for å prate ett kvarter, og, gidder jeg? men nå har jeg jo sagt ja, helvette, reise til Luleå, reise til Stockholm for å se på en sal, begynne å lese andre menneskers søknader igjen som garanter begynner med "jeg søker penger fordi jeg trenger penger" og hvis noen bare kunne tatt seg av all denne jobbingen for meg så hadde jeg vel fått tid til å jobbe. 

 

Edit: (ikke kvinnenavnet, men handlingen, på anglais)

Jeg sendte bare en mail og sa at det kan sikkert være greit at jeg sier ifra om at jeg snakker i tyve minutter som først avtalt.

En forholdsvis sutrefri Hilsen politimester Bastian, -beskjed, liksom.

Jeg er glad jeg spiste før jeg sendte den mailen.