Selvinnsikter og administrative oppgaver

I dag har oppgaven vært å prøve å snike seg unna den som påstår den er min nye bestevenn, hodepinen. Den er en sånn venn som insisterer på at vi er bestevenner selv om vi ikke har så mye til felles, jeg er en sånn venn som sier Ja det kan vi godt, kjempegod idé og så sniker meg alene avgårde og gjør noe annet. Jeg prøvde meg på å gå en tur, for man får vel ikke hodepine av å gå tur, men der kom den jaggumeg springende og bare haLO du glemte jo meg, hahaha!

Hahaha.  

Hver dag denne uka har oppgaven også vært og dra ned på det gamle ateliéret og hente litt greier, men det har nå aldri blitt noe av. Kanskje var jeg ikke så seriøs da jeg foreslo det til meg selv. Det må jo gjøres men det må jo ikke gjøres NÅ. Det som må gjøres NÅ er mer av administrativ art. Nettopp derfor hadde det vel vært fint med en tur på ateliéret, men jeg blir litt motløs av det, for det er så mørkt og kjelleraktig og det er murstøv på alt etter oppussingen og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å begynne å jobbe aktivt der igjen. Og da burde jeg tømme det og si opp. 

Det er OGSÅ en hodepine. 

Så hvis min nye bestevenn hodepinen og hodepinen Ateiléret kanskje kunne funnet hverandre og startet ett nytt liv i Vadsø hadde jo det vært fint. 

 

Og så har jeg kommet til en selvinnsikt. Det skjer ikke så ofte. Det aner meg at jeg kanskje har kommet til denne selvinnsikten før men ikke helt har skjønt at det er en selvinnsikt, men

man må ha noe å glede seg til.

Og det må være konkret, og det kan ikke være for pollyannaleken heller, og det kan ikke være for langt fram i tid, så både

jeg gleder meg til våren så vi slipper å spise denne gamle seien mer

og

når Jendor blir 45 skal vi dra til Kultahovi

og

jeg gleder meg til fredag for da er det ikke lekser

går ut, 

men derimot

i november eller desember SKAL vi fanden meg klare å komme oss en tur til Berlin, den første ferien uten barn på 7 år, 

er gyldig. 

For selv om livet er ferdig med å være trasig så blir det jo ikke automatisk hurraheioghopp av at man har vært i en situasjon med død og sykdom og død og kunstnerøkonomi i ørten år,

MAN MÅ HA NOE Å GLEDE SEG TIL.

Og nå gleder jeg meg til å dra til Berlin. Og så har jeg og The Stig også fått et gjestekunstneropphold i Stockholm neste sommer, og det gleder jeg meg også til, selv om det er ganske lenge til. Det er så lenge til at det ikke føles helt konkret mener jeg, men det kommer det jo til å gjøre. Og så skal vi jo feire mamma sin jebbursdag i Spania til våren og det gleder jeg meg også til, særlig når det nærmer seg litt mer og jeg skjønner at det jo faktisk kommer til å skje.

 

Jeg skal bare administrere litt her først. Jeg gleder meg til jeg er ferdig med det. (men den måten å glede seg på gjelds ikke som livsvisdom altså.)