Alltid en prøvelse

Jeg pakker fortsatt. Jeg holder fortsatt på med sko. 

Pakking gjør meg så usikker. På et indre plan. TRENGER jeg alt dette? Reflekterer denne pakkingen hvem jeg er og mangelen på visse kvaliteter? Det er som jeg ser for meg at det skal komme en tre fire stykker ned fra kunsthallen pluss en dame de tok med seg som de traff på veien og så skal alle stå og se på kofferten min der den ligger på hotellrommet og tyter og helt åpenbart tenke sitt og ikke si et ord om alt jeg har drasset med meg. Kanskje hun damen sier noe litt passivt småfrekt.
Men jeg skal jo være borte i fem uker og i to andre klimasoner...så...må jo ha med klær. Og sko? Hva med sko? Hører derer, gjengen av folk fra kunsthallen med fremmed dame på slep?

Nei nå må jeg gå opp og ta ut litt ting tror jeg.
 

1 kommentar:

Anonym sa...

Eg blei på eitt eller anna mystisk vis luka ut som følgjar her, og eg har ikkje fått melding om bloggen på ei lang æve. Eg har sakna han, og nå når eg les, blir eg sterkt minna på kvifor. Håapr eg får bli her no, når eg såg knappen for å følgja igjen! :-)

Fyll inn overskrift selv

Det er så deilig å ikke være så avsindig stresset mer. Det er litt som når noe som gjør veldig vondt går over. Man blir litt euforisk.  Jeg ...