But whyyyyyy

Avogtil, innimellom, blir man sånn: hvorfor bloooogger jeg, hvorfor skriiiiiiver jeg, hvorfor holder jeg pååååå med dette.

Jeg tror jeg har kommet fram til at det er hobbyen min. Som kunstner er det litt vanskelig å ha en hobby, alt blir så altoppslukende på kort tid, så inkorporerer man det i jobben, så er det jobb. Så har man ingen hobby.

Men ikke dette. Hadde bloggen vært en person hadde den blitt myndig i mai. Jeg holder på. Den har aldri blitt jobb. Det er nesten lettere nå som jeg ikke lengre har lesere, (joda, DERE er jo her, men dere er ca 1065% færre enn før) for da kan jeg holde meg mer til meg selv og min egen tone og mitt eget univers. Uansett hva jeg gjør strømmer ikke leserne på, det er litt fritt og man kan være egensindig og sær. Og så liker jeg å gå tilbake. Heihei, mars 2008, hva gjorde jeg da? Jeg holdt på med eksamen på Khib, ja, grøss og gru. Livet er finere nå. 

Jeg skulle ønske den var totalt anonym. Det er det eneste. Det finnes jo mer enn én samisk kvinnelig kunstner bosatt i Finnmark så det hadde nok gått an. Og da kunne jeg skrevet mer om andre i min omgangskrets. For ikke å si på min bostadsadresse. Det hender det jo at man har behov for. Finnes det mer enn én samisk kvinnelig kunstner som er sammen med en annen kunstner og har ett barn? Vet ikke. Jeg kunne funnet på et barn til? Nuvel, det løpet er kjørt. Hvorfor gjorde jeg det? Husker ikke. Jeg er ikke så flink til å Lure&Snike, kanskje derfor. 

Men avogtil vil man snakke om det nærmeste. Og det går ikke så da snakker man enormt mye om det aller nærmeste, seg selv, istedet. Det er min hobby.