Om kamskjell og kilowattimer. For én gangs skyld.

I dag har jeg glemt telefonen hjemme. Jeg glemmer noe nesten hver dag. Eller, minst en gang i uka. Det blir sånn når man har en gang med plass til bare én, sånn at den som ikke har kledd på seg må stå og stange for å komme forbi og hente sko, stå og stange for å komme seg tilbake for å hente skjerf, stå og stange for å få plass til å ta på skoene...da må man vente til den som kler på seg utover hele gulvet er ferdig. Da blir det stress på slutten når de to andre plutselig bare SKYND DÆ VI VENTE UTE og så blir ting glemt. 
 
Men hva skal man med telefonen. Det ringer jo aldri noen, meldinger kommer på messenger og der varsler telefonen bare om det kommer nye meldinger i en pågående samtale, alstå, da er jeg jo klar over at jeg allerede snakker med noen uansett, men om du skulle sende meg en ny melding på messenger en dag, får jeg uansett ikke beskjed. Nå har jeg med datamaskinen og den sier pling. Og jeg foretrekker å skrive meldinger på tastaturet på datamaskinen, for jeg har sånn swype på telefonen, og det er i utgangspunktet helt genialt, for istedet for å trykke på én og én bokstav, som jo bare er et liiiite framsteg fra t9-metoden, slenger du bare fingeren forbi alle bokstavene du vil ha med og så gjetter telefonen hva du ville si. SÅH mye lettere. Før. 
For nå klarer den aldri gjette rett mer, "kanskje derfor?" blir til "Kamskjell fettforbrenning?" og det er to ord jeg aldri har brukt. Og ikke har bruk for. Begge ordene kunne falt ut av det norske språk uten videre konsekvens for meg. Jeg snakker aldri, aldri om kamskjell. Det er ikke på listen. Og det er ikke fettforbrenning heller. Og det er hvertfall ikke kilowattimer, men telefonen velger konsekvent "kWh" framfor det i mitt liv mye vanligere "jeg". Jeg vil aldri snakke om kilowattimer, derimot vil jeg ofte i en sånn kort melding si noe om meg selv. OFTE. 
 
Jeg tror kanskje det har noe med at jeg snakker så mange språk på det tastaturet. For det lærer seg ord. Først tar det litt tid å lære det dialekt, men etter noen forsøk skjønner den at jeg ofte vil ha a-endelser på verb og vil si koffer og ikke koffert.
Så den må skjønne både norsk og nordnorsk, men også engelsk, tysk, finsk og svensk. 
Og den blander nesten aldri, nesten, men jeg tror likevel den har en slags overload, for dette blir bare verre og verre. 
Så kanskje den har godt av å ligge hjemme og hvile seg litt og tenke litt i nuller og ettall.

Ingen kommentarer:

her, nuh

Det er søndag. Jeg og sønnen skal på førjulsdag oppe på museet. Vi venter på mamma som bare skulle måkke sne først, hvilket jo var rimelig, ...