Egentlig har jeg lyst å skrive om å være på tur i høstskogen og alt lukter klart og skarpt og man plukker blåbær med en av verdens fineste venninner, som foruroligende nok sjekker om sopp er giftig ved å bite i dem, og det å komme ned av fjellet med blåbærene sine, og det er tidlig høstmørkt, og det lyser i vinduet på kjøkkenet, og det å stå der å sjabbe av bare glede til han som åpner vinduet, til han ler og gir oss opp, og å gå hjemover med bærspanna og skjønne at man kommer fra verdens fineste plass.
Men det er jo drømmedag i dag, så det får jeg ikke.
Jeg drømte at jeg hadde funnet ut at jeg måtte gjøre noe med det der at jeg ikke lengre har noen flokk i Bergen, så jeg hadde meldt meg inn i en MC-klubb. Det var ikke så farlig at jeg ikke hadde sertefikat, jeg var jo dame så det var helt greit at jeg bare var sånn tilhenger.
Nåh, det ordet ble litt feil i denne sammenhengen, at jeg var...dame. I støttegruppen.
Så vi hadde treff da, og jeg hadde tatt med kake og alt som var forventet av meg. Jeg hadde jo absolutt ingenting til felles med disse mc-folka, ikke i klesstil og ikke hadde jeg egentlig noe å si til det de hadde å si, men jeg hadde bestemt meg for å se på akkurat det der med at vi ikke hadde noe felles, som noe interessant og horisontutvidende. Ikke som kjedelig.
Jeg ble vel ikke akkurat varmt tatt i mot, det er så, men ikke kaldt heller. Det kunne nok utvikle seg.
Jeg fortalte frk yngste Figenschou om denne drømmen, uten å ane at det ville vekke til live skremmende barndomsminner hos henne. Jeg fikk absolutt ikke sette denne drømmen ut i live, for da ville det bli som da hun var liten og jeg var kompis med Gøran, og han hadde solbriller og skinnjakke, og var det skumleste Solveig visste av.
Det er ikke sånn at jeg forsøker å omsette det jeg drømmer om natten ut i praksis, så det skal nok gå helt fint, tror jeg.
Dataproblemer!
Jeg kjenner på meg at onsdagsbloggingen kommer til å gå som snurt.
Dataproblemer, du. Der har jeg jo alltid noe å by på.
Siden siste har jeg altså levert inn macverket til reperasjon. Æppel har som sånt selvmål at de skal reparere alt innlevert innen fem dager.
Vel, etter to uker var min maskin fremdeles til feilsøkning, men det synes jeg var forståelig, det var jo åttåførti forskjellige feil med den maskinen. Ikke fant den dvd-er og klank sa det i dvdbrenneren og ikke ville den våkne fra dvale og docken ble borte og det var striper på skjermen og plutselig kommer det opp beskjeder om at den ikke kunne bruke kameraet for det var opptatt i et annet program, selv om jeg verken hadde bedt om å få bruke kameraet eller hadde åpent noe annet program som brukte det. Og så videre.
Mandag fikk jeg beskjed om at de var ferdig med feilsøkningen, og at de ikke fant noe feil.
Jeg er så møkk lei. Nå begynner jeg nesten å tro at det kan ikke være tilfeldigheter dette her.
Men så tenker jeg, hvis det ikke er tilfeldigheter, hva er det da, og det kan jeg jo ikke svare på.
Alle svar på et sånt spørsmål blir bare tøv.
Men likevel. Helvete da, at man ikke skal kunne eie et elektronisk produkt som fungerer!
Dataproblemer, du. Der har jeg jo alltid noe å by på.
Siden siste har jeg altså levert inn macverket til reperasjon. Æppel har som sånt selvmål at de skal reparere alt innlevert innen fem dager.
Vel, etter to uker var min maskin fremdeles til feilsøkning, men det synes jeg var forståelig, det var jo åttåførti forskjellige feil med den maskinen. Ikke fant den dvd-er og klank sa det i dvdbrenneren og ikke ville den våkne fra dvale og docken ble borte og det var striper på skjermen og plutselig kommer det opp beskjeder om at den ikke kunne bruke kameraet for det var opptatt i et annet program, selv om jeg verken hadde bedt om å få bruke kameraet eller hadde åpent noe annet program som brukte det. Og så videre.
Mandag fikk jeg beskjed om at de var ferdig med feilsøkningen, og at de ikke fant noe feil.
Jeg er så møkk lei. Nå begynner jeg nesten å tro at det kan ikke være tilfeldigheter dette her.
Men så tenker jeg, hvis det ikke er tilfeldigheter, hva er det da, og det kan jeg jo ikke svare på.
Alle svar på et sånt spørsmål blir bare tøv.
Men likevel. Helvete da, at man ikke skal kunne eie et elektronisk produkt som fungerer!
ok, blablabla
I dag er det altså programfestet at jeg skal blogge om at jeg ikke har noe å blogge om, hvilket er fullstendig tullerusk, ettersom jeg da har noe å blogge om, nemlig det å ikke ha noe å blogge om, siden jeg har bestemt at det er akkurat det jeg skal blogge om.
Jeg tror jeg gjorde meg selv en bjørnensovertjeneste da jeg bestemte at dette skulle være onsdagstema.
Dessuten har leserfrekvensen min fallt til omentrent null etter at jeg innførte struktur. Det sier jeg ikke noe på, jeg hater den jo selv også.
Men det skulle liksom gjøre alt enklere for meg, det har jo vært litt tomt i det siste. Men ikke ble det ennklere ikke, det blir bare stress.
Og i morgen skal jeg visst skrive om noe jeg har drømt, om jeg husker rett. Nei dataproblemer! Ok, der har jeg i det minste alltid noe.
Jeg tror jeg gjorde meg selv en bjørnensovertjeneste da jeg bestemte at dette skulle være onsdagstema.
Dessuten har leserfrekvensen min fallt til omentrent null etter at jeg innførte struktur. Det sier jeg ikke noe på, jeg hater den jo selv også.
Men det skulle liksom gjøre alt enklere for meg, det har jo vært litt tomt i det siste. Men ikke ble det ennklere ikke, det blir bare stress.
Og i morgen skal jeg visst skrive om noe jeg har drømt, om jeg husker rett. Nei dataproblemer! Ok, der har jeg i det minste alltid noe.
Om barndommen
Huff, jeg hadde skikkelig lite lyst å skrive om barndommen min.
Jeg angrer på hele dennye strukturen.
Javel.
Da jeg var liten var jeg ikke så liten for alderen som jeg er nå, og jeg hadde alltid bustete hår.
Nå er jeg stor og har mye mer lyst å skrive om dataproblemer, men det får jeg jo ikke før onsdag tror jeg det var.
Jeg angrer på hele dennye strukturen.
Javel.
Da jeg var liten var jeg ikke så liten for alderen som jeg er nå, og jeg hadde alltid bustete hår.
Nå er jeg stor og har mye mer lyst å skrive om dataproblemer, men det får jeg jo ikke før onsdag tror jeg det var.
Søndag: eventuelt
I omtrent alle møter jeg har vært i, bortsett fra møtene da jeg satt i styret i filmklubben, er det alltid en eller annen kauring som bruker "eventuelt" til å ta opp igjen et av punktene som er diskutert tidligere, og som har vært et eget punkt på dagsordnen. Kauringen er imidlertid ikke enig i konklusjonen, og bruker da dette punktet til omkamp.
Jesus.
Så jeg må altså finne noe nytt å snakke om her.
Da blir det turklær.
Før, da jeg var liten, var turklær gamle eller slitne klær som man ikke kunne bruke til hverdags lengre. Men det var ikke noe mer spesielt enn det med dem. Et vanlig turantrekk kunne da bestå av strømpebukse, mellombukse, bukse, underskjorte, jumper, ullgenser, jakke.
Og alt dette var helt vanlige klær, men kanskje arvet fra en annen tidsperiode (jeg hadde en sjokkrosa nylonjakke som i jakke, istedetfor for eksempel anorakk) eller skjoldet i vask eller annet som diskvalifiserte dem fra å brukes ved representative oppgaver.
I dag går jeg på tur i vintersilkeundertøy, goretexbukse, ullgenser (der andre sverger til ullfleece) og dermizaxjakke med snelås og glidelåser på fantastiske plasser.
Kanskje er det sånn nå, at også på tur må vi representere.
Men. En ting vil jeg si.
Og det er viktig.
Det er uendelig mer behagelig å gå på tur i goretex enn i åtte lag nylon, rayon, crayon, dongeri og gamle bommulsskjorter. Jeg elsker mine nye turklær. Texen begynner å gå ut av mine gamle goretexbukser, og jeg kommer til å kjøpe nye, det blir ikke aktuelt å begynne å ture i dugurddongeri.
Jeg elsker pustende tekstiler. Heia de nye turklærne,
Jesus.
Så jeg må altså finne noe nytt å snakke om her.
Da blir det turklær.
Før, da jeg var liten, var turklær gamle eller slitne klær som man ikke kunne bruke til hverdags lengre. Men det var ikke noe mer spesielt enn det med dem. Et vanlig turantrekk kunne da bestå av strømpebukse, mellombukse, bukse, underskjorte, jumper, ullgenser, jakke.
Og alt dette var helt vanlige klær, men kanskje arvet fra en annen tidsperiode (jeg hadde en sjokkrosa nylonjakke som i jakke, istedetfor for eksempel anorakk) eller skjoldet i vask eller annet som diskvalifiserte dem fra å brukes ved representative oppgaver.
I dag går jeg på tur i vintersilkeundertøy, goretexbukse, ullgenser (der andre sverger til ullfleece) og dermizaxjakke med snelås og glidelåser på fantastiske plasser.
Kanskje er det sånn nå, at også på tur må vi representere.
Men. En ting vil jeg si.
Og det er viktig.
Det er uendelig mer behagelig å gå på tur i goretex enn i åtte lag nylon, rayon, crayon, dongeri og gamle bommulsskjorter. Jeg elsker mine nye turklær. Texen begynner å gå ut av mine gamle goretexbukser, og jeg kommer til å kjøpe nye, det blir ikke aktuelt å begynne å ture i dugurddongeri.
Jeg elsker pustende tekstiler. Heia de nye turklærne,
Eksotika- etter ny struktur
Jeg hadde egentlig grudd litt for denne. Men man kan ikke gi opp første dagen med ny struktur!
For det første hadde jeg grudd litt fordi jeg i utgangspunktet jo er imot å behandle nord som noe eksotisk. Men. Jeg innser jo at de aller aller fleste ikke kommer fra nordverdnen, sett i et verdensperspektiv, og så har jeg jo mange ganger bodd borte, OG jeg leser hovedstadsaviser og ser hovedstadstv, så jeg er helt fint i stand til å se Kirkenes delvis med gjestebrillene.
Jeg er jo tilogmed for lang for min mors samedyner og har dannet meg ut, så desverre blir mye av det jeg tenker...ting som kan brukes på lørdagsposter.
Det er ikke noe for det andre, jeg har rotet meg bort i det der med punkter igjen, som jeg gang på gang har vist at jeg ikke mestrer.
Men jeg aner ikke om de fleste av mine lesere er nordinger eller søringer, så det blir vel helt forskjellig hva dere får ut av det jeg skriver.
I dag har det sprunget masse unge fremmedfolk rundt i byen, og notert på blokker og tatt bilder med store, pretensiøse kameraer.
Jeg vet hvem de er. For det har stått i avisen. De studerer landskapsarkitektur og synes Sør-Varanger er en perfekt case.
Sukk. De har jo helt rett, det er jo dessuten de som setter parametrene for akkurat det der.
Jeg liker styggkirkenes akkurat som det er. Eller, jeg driter faktisk i Kirkenes.
Jeg har innsett at Kirkenes ER Kemijærvi, kommer du utenfra er det komplett umulig å se sjarmen. Og det er akkurat det jeg liker, det er utilgjort (jeg ville ikke bruke ordet pretensiøs en gang til i samme innlegg) og hovedpoenget ligger utenfor bykjernen, inne i menneskene og ute i skogene, og oppe på fjellene.
Hovedpoenget ligger i interaksjonen i uterommet, som er et begrep arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter og byplanlegger elsker å bruke, og som for meg høres ut som noen som drar neglene nedover en tavle.
For dem gjelder det å skape gode torg, gater og muligheter for "menneskelig samhandling".
Poenget mitt er at uterommet ikke er i byen, uansett hvor mye folk og politikere snakker om det døde torget, uterommet er alle steder der det ikke er bygd. Det er det som er det verdifulle uterommet, og det har kun verdi så lenge vi ikke kultiverer det.
Man kan komme herfra eller sørfra og ville så mye man vil, men verdien i dette stedet ligger ikke i flislagte torg med fontener.
Og jeg tror, at med en gang man begynner å innbille seg at det er løsningen på noe som helst, vil man miste det egentlig verdifulle med Nord.
Sånn. Ferdig.
For det første hadde jeg grudd litt fordi jeg i utgangspunktet jo er imot å behandle nord som noe eksotisk. Men. Jeg innser jo at de aller aller fleste ikke kommer fra nordverdnen, sett i et verdensperspektiv, og så har jeg jo mange ganger bodd borte, OG jeg leser hovedstadsaviser og ser hovedstadstv, så jeg er helt fint i stand til å se Kirkenes delvis med gjestebrillene.
Jeg er jo tilogmed for lang for min mors samedyner og har dannet meg ut, så desverre blir mye av det jeg tenker...ting som kan brukes på lørdagsposter.
Det er ikke noe for det andre, jeg har rotet meg bort i det der med punkter igjen, som jeg gang på gang har vist at jeg ikke mestrer.
Men jeg aner ikke om de fleste av mine lesere er nordinger eller søringer, så det blir vel helt forskjellig hva dere får ut av det jeg skriver.
I dag har det sprunget masse unge fremmedfolk rundt i byen, og notert på blokker og tatt bilder med store, pretensiøse kameraer.
Jeg vet hvem de er. For det har stått i avisen. De studerer landskapsarkitektur og synes Sør-Varanger er en perfekt case.
Sukk. De har jo helt rett, det er jo dessuten de som setter parametrene for akkurat det der.
Jeg liker styggkirkenes akkurat som det er. Eller, jeg driter faktisk i Kirkenes.
Jeg har innsett at Kirkenes ER Kemijærvi, kommer du utenfra er det komplett umulig å se sjarmen. Og det er akkurat det jeg liker, det er utilgjort (jeg ville ikke bruke ordet pretensiøs en gang til i samme innlegg) og hovedpoenget ligger utenfor bykjernen, inne i menneskene og ute i skogene, og oppe på fjellene.
Hovedpoenget ligger i interaksjonen i uterommet, som er et begrep arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter og byplanlegger elsker å bruke, og som for meg høres ut som noen som drar neglene nedover en tavle.
For dem gjelder det å skape gode torg, gater og muligheter for "menneskelig samhandling".
Poenget mitt er at uterommet ikke er i byen, uansett hvor mye folk og politikere snakker om det døde torget, uterommet er alle steder der det ikke er bygd. Det er det som er det verdifulle uterommet, og det har kun verdi så lenge vi ikke kultiverer det.
Man kan komme herfra eller sørfra og ville så mye man vil, men verdien i dette stedet ligger ikke i flislagte torg med fontener.
Og jeg tror, at med en gang man begynner å innbille seg at det er løsningen på noe som helst, vil man miste det egentlig verdifulle med Nord.
Sånn. Ferdig.
Ny struktur
Jeg lurte på om jeg ikke skulle ha strukturert denne bloggingen litt. Nå har jeg jo holdt på i fem år helt uten struktur og ledetråd og noe særlig lengre kan jeg vel ikke fortsette på den måten uten at det hele ramler sammen.
Jeg har laget meg en lest jeg har tenkt å følge. Den ser sånn ut:
mandag:
Jeg blogger om barndommen min.
tirsdag:
Jeg blogger om at det ikke er noe å blogge om
onsdag:
Jeg blogger om datatrøbbel
torsdag:
Jeg blogger om noe jeg har drømt
fredag:
Jeg klager på service eller ungdommen, eller sannsynligvis en kombinasjon av disse
lørdag:
Denne var litt vanskelig, jeg hadde tenkt å blogge om problemer med Posten, men det har av en eller annen grunn gått veldig bra med oss i det siste, så da er det en fare for at det bare blir tirsdagsblogging på lørdager, og da er jo strukturen allerede raknet, så jeg tror heller jeg tar inn det punktet som egentlig skulle være søndagsblogging, nemlig betraktninger fra nord, bare at nå drar jeg jo til Bergen, såeh, betraktninger fra nord eller vest da.
søndag:
Da kommer eventuelt innunder her.
Jeg gleder meg til å få orden på bloggen, ettersom alt annet i livet mitt rakner og jeg blir mer og mer lik min far for hver dag som går, ikke utseendemessig, eller det og, men det er ikke det verste som kan skje, men jeg begynner å bli lik min far og min søster i evnen til å konsentrere meg, bare se på alle de inskutte inskutte bisetningene, så det er godt å få orden i allefall noe.
Skulle det vært en til "i" der?
Jeg kunne selvsagt fridd til mitt begrensede publikum og bedt dere komme med ønsker inn under eventuelt, men tidligere erfaringer har lært meg at dere ikke er så begeistret for sånne forslag.
silje
Jeg har laget meg en lest jeg har tenkt å følge. Den ser sånn ut:
mandag:
Jeg blogger om barndommen min.
tirsdag:
Jeg blogger om at det ikke er noe å blogge om
onsdag:
Jeg blogger om datatrøbbel
torsdag:
Jeg blogger om noe jeg har drømt
fredag:
Jeg klager på service eller ungdommen, eller sannsynligvis en kombinasjon av disse
lørdag:
Denne var litt vanskelig, jeg hadde tenkt å blogge om problemer med Posten, men det har av en eller annen grunn gått veldig bra med oss i det siste, så da er det en fare for at det bare blir tirsdagsblogging på lørdager, og da er jo strukturen allerede raknet, så jeg tror heller jeg tar inn det punktet som egentlig skulle være søndagsblogging, nemlig betraktninger fra nord, bare at nå drar jeg jo til Bergen, såeh, betraktninger fra nord eller vest da.
søndag:
Da kommer eventuelt innunder her.
Jeg gleder meg til å få orden på bloggen, ettersom alt annet i livet mitt rakner og jeg blir mer og mer lik min far for hver dag som går, ikke utseendemessig, eller det og, men det er ikke det verste som kan skje, men jeg begynner å bli lik min far og min søster i evnen til å konsentrere meg, bare se på alle de inskutte inskutte bisetningene, så det er godt å få orden i allefall noe.
Skulle det vært en til "i" der?
Jeg kunne selvsagt fridd til mitt begrensede publikum og bedt dere komme med ønsker inn under eventuelt, men tidligere erfaringer har lært meg at dere ikke er så begeistret for sånne forslag.
silje
Borte nå
I dag har jeg vært i begravelse. Det må man jo innimellom.
Det er underlige saker det der med begravelser, men jeg er jo veldig lite glad i all slags seremonier, og det farger vel opplevelsen litt. Rent bortsett fra at noen uventet har gått hen og dauet seg i hjel da.
Vi måtte stå helt bakerst, for gravkapellet var fullt, og dessuten holdt vi på å komme for sent for det ble lagt asfalt og det tok lang tid å kjøre, ikke i kapellet da, men på veien til Sandnes. Vi gikk det forteste vi kunne oppover bakkene gjennom kirkegården, eller, det er jo ingen kirke der så da heter det vel ikke kirkegård, men der gikk vi i full fart mens klokken kimte på oss fra kapellet.
Inne i kapellet lå Terje i en kiste og var død.
Det er det rareste av alt. Hvordan kan man skjønne at noen ligger i den kisten? Inni der? At her, sammens med oss, er han? Det kan man ikke forstå.
For det er han jo ikke, Men likevel ligger han nok i den kisten der.
Ved inngangen sto det et høyt bord med et tent lys og en blomst og et bilde av Terje.
Det var et fantastisk godt portrett. Man skulle nesten tro at det var tatt til denne bruken, det gjorde Terje så levende, og jeg måtte hele tiden la være å se på det.
Jeg er jo så lettgrått. Og så kommer den tristeste musikken. Før var jeg så irritert på den tristeste musikken, at man liksom skulle tvinges til å gråte i enhver begravelse man var nødt å gå i, men nå tenker jeg at det er mer sånn at musikken gir deg lov til å gråte. Nå er jo i tillegg noen død da, så det er i utgangspunktet grunn nok, men likevel, avogtil er det vanskelig, kanskje kjente du ikke familien så godt og så er du litt sjenert for gråtingen for kanskje det tross alt er sånn at det er de som har det verst, så skal man stå der med sine egne tårer, billigtårene, men så er det dette med musikken da, og da er det lov å gråte likevel. Iallefall når man står bakerst. Og har fått et brukt papirlommetørkle av ens mor, sånn at man få lebestift i øynene og ja, det hele.
Og så er det rart med Gud. Jeg og Gud har jo lite usnakket og jeg synes det er så pussig at den karakteren der skal trekkes inn i situasjonen, så skal man stå og høre på presten som har sin egen, helt personlige tolkning av det hele og man skjønner ikke hva det vedkommer saken, men det er litt, litt, hva heter det, interessant på en måte at dette tror den mannen på, og så kommer man på at det gjør sikkert mange i kapellet også, og så tenker jeg, at nå jeg skal begraves, så vil jeg at en prest skal gjøre det, ikke fordi jeg er kirkelig eller troende, men fordi det er en veldig alvorlig sak å dø, og det er best om noen som kan det gjør det, sånn at det blir gjort ordentlig og man blir begravet og fordødt på skikkelig vis og det ikke blir noe tull hverken her eller der.
Det siste jeg vil er at det skal komme en eller annen kontorfullmektig som er styreleder i humanetikerne og som har kveldskurs i begravninger, og så havner jeg på Katamandu istedetfor De evige jaktmarker.
Til evig tid!
Huff.
Så synges det. Det er en fin ting. Det ligger alt for høyt for de fleste, men organisten leder oss igjennom det, synger og spiller, det første verset er som tynt glass, bare pliktoppfyllende damer som tvinger sangen frem, fra andre verset er mannfolkene også med, da blir det litt mer dybde og helhet i salmen, og det er noe man gjør sammen (ikke jeg, jeg pleier å synge, jeg pleier å legge en oktav ned for å hjelpe de som er rundt meg å være med, men denne gangen hadde jeg ikke fått sånn lapp og der bakerst var det var ingen å hjelpe heller) men det er fint, når vi synger oss gjennom versene i dette ritualet, vi gjør liksom vårt for at denne begravelsen skal virke.
Det bes litt innimellom, og snakkes, og så skal man bære ut kisten, og da er det kjempevanskelig å holde tårene inni seg, for alle som går forbi deg, ut døren med kisten som skal graves ned i kirkegården, er så triste og forgråtte, og mamma hvisket til meg, "hoff tænk om ho Solvei hadde vært hær" og jeg måtte le litt der og da, for Solveig hadde hulket og ikke sjenert seg for verken familie eller prest, og det er så fint med Solveig, hun tar liksom alt inn og på strak arm.
Ute var det en av de fineste dagen på lenge, det har jo regnet og regnet, men nå var det blitt klarhøstes.
Så gikk vi nedover bakkene igjen, etter dem som bar på Terje, for å gjemme hele kisten ned i jorden, og der skal den være.
Det er underlige saker det der med begravelser, men jeg er jo veldig lite glad i all slags seremonier, og det farger vel opplevelsen litt. Rent bortsett fra at noen uventet har gått hen og dauet seg i hjel da.
Vi måtte stå helt bakerst, for gravkapellet var fullt, og dessuten holdt vi på å komme for sent for det ble lagt asfalt og det tok lang tid å kjøre, ikke i kapellet da, men på veien til Sandnes. Vi gikk det forteste vi kunne oppover bakkene gjennom kirkegården, eller, det er jo ingen kirke der så da heter det vel ikke kirkegård, men der gikk vi i full fart mens klokken kimte på oss fra kapellet.
Inne i kapellet lå Terje i en kiste og var død.
Det er det rareste av alt. Hvordan kan man skjønne at noen ligger i den kisten? Inni der? At her, sammens med oss, er han? Det kan man ikke forstå.
For det er han jo ikke, Men likevel ligger han nok i den kisten der.
Ved inngangen sto det et høyt bord med et tent lys og en blomst og et bilde av Terje.
Det var et fantastisk godt portrett. Man skulle nesten tro at det var tatt til denne bruken, det gjorde Terje så levende, og jeg måtte hele tiden la være å se på det.
Jeg er jo så lettgrått. Og så kommer den tristeste musikken. Før var jeg så irritert på den tristeste musikken, at man liksom skulle tvinges til å gråte i enhver begravelse man var nødt å gå i, men nå tenker jeg at det er mer sånn at musikken gir deg lov til å gråte. Nå er jo i tillegg noen død da, så det er i utgangspunktet grunn nok, men likevel, avogtil er det vanskelig, kanskje kjente du ikke familien så godt og så er du litt sjenert for gråtingen for kanskje det tross alt er sånn at det er de som har det verst, så skal man stå der med sine egne tårer, billigtårene, men så er det dette med musikken da, og da er det lov å gråte likevel. Iallefall når man står bakerst. Og har fått et brukt papirlommetørkle av ens mor, sånn at man få lebestift i øynene og ja, det hele.
Og så er det rart med Gud. Jeg og Gud har jo lite usnakket og jeg synes det er så pussig at den karakteren der skal trekkes inn i situasjonen, så skal man stå og høre på presten som har sin egen, helt personlige tolkning av det hele og man skjønner ikke hva det vedkommer saken, men det er litt, litt, hva heter det, interessant på en måte at dette tror den mannen på, og så kommer man på at det gjør sikkert mange i kapellet også, og så tenker jeg, at nå jeg skal begraves, så vil jeg at en prest skal gjøre det, ikke fordi jeg er kirkelig eller troende, men fordi det er en veldig alvorlig sak å dø, og det er best om noen som kan det gjør det, sånn at det blir gjort ordentlig og man blir begravet og fordødt på skikkelig vis og det ikke blir noe tull hverken her eller der.
Det siste jeg vil er at det skal komme en eller annen kontorfullmektig som er styreleder i humanetikerne og som har kveldskurs i begravninger, og så havner jeg på Katamandu istedetfor De evige jaktmarker.
Til evig tid!
Huff.
Så synges det. Det er en fin ting. Det ligger alt for høyt for de fleste, men organisten leder oss igjennom det, synger og spiller, det første verset er som tynt glass, bare pliktoppfyllende damer som tvinger sangen frem, fra andre verset er mannfolkene også med, da blir det litt mer dybde og helhet i salmen, og det er noe man gjør sammen (ikke jeg, jeg pleier å synge, jeg pleier å legge en oktav ned for å hjelpe de som er rundt meg å være med, men denne gangen hadde jeg ikke fått sånn lapp og der bakerst var det var ingen å hjelpe heller) men det er fint, når vi synger oss gjennom versene i dette ritualet, vi gjør liksom vårt for at denne begravelsen skal virke.
Det bes litt innimellom, og snakkes, og så skal man bære ut kisten, og da er det kjempevanskelig å holde tårene inni seg, for alle som går forbi deg, ut døren med kisten som skal graves ned i kirkegården, er så triste og forgråtte, og mamma hvisket til meg, "hoff tænk om ho Solvei hadde vært hær" og jeg måtte le litt der og da, for Solveig hadde hulket og ikke sjenert seg for verken familie eller prest, og det er så fint med Solveig, hun tar liksom alt inn og på strak arm.
Ute var det en av de fineste dagen på lenge, det har jo regnet og regnet, men nå var det blitt klarhøstes.
Så gikk vi nedover bakkene igjen, etter dem som bar på Terje, for å gjemme hele kisten ned i jorden, og der skal den være.
Nåh.
Det regner. Jeg bor på/i Europas tredje tørreste sted og jeg er våt hele tiden. Ærlig talt.
Bli nå bare bra til helga nå sånn at jeg kommer meg på tur.
Bli nå bare bra til helga nå sånn at jeg kommer meg på tur.
Forkledninger
Min far sa engang, om noe som egentlig ikke er relevant for sammenhengen; Jeg har ofte lurt på om jeg skulle ha hatt dårlig samvittighet for det.
For et misunnelsesverdig forhold til sin egen samvittighet!
Vi her på spinnesiden har ofte et litt annet forhold til det der.
Menn forholder seg til den dårlige samvittigheten som om han var en slags gammel tobakkshandler på hjørnet, i en koselig om enn litt liten butikk. Man kan velge å gå innom og se om han har noe man vil ha, men tobakk er skadelig så det beste er å klare å gå forbi.
Min dårlige samvittighet er ingen gammel tobakkshandler. Han er en overfallsmann med klubbe som står i omtrent hvert smug og bak hvert hjørne jeg går forbi. Pang, så ligger jeg med nesa i asfalten og blør fra et kutt over øyet. Dette har hendt så mange ganger at jeg og den dårlige samvittigheten egentlig kunne ha utviklet et bra slapsticknummer, men sånn er ikke foholdet vårt i det hele tatt.
Mennene våre skjønner overhodet ikke dette . Jeg sier mennene, for nesten alle jenter har lignende forhold til de dårlige samvittighetene.
Mannen sier: Slo han deg i bakhodet?! Hva prater du om? Hvorfor sloss dere?
Du prøver å forklare, men han skjønner ikke. -Du går jo bare inn i butikken og sier hva du skal ha! Slo deg?! Provoserte du ham?
Butikken? Nå er det du som ikke skjønner.
Du prøver å forklare at hver gang du runder et gatehjørne, vet du at han står der, og du prøver å dukke, men du er aldri rask nok, og dessuten hender det ofte at han spenner bein på deg i tillegg.
Mannen sier at han nekter å tro dette om den koselig gamle tobakkshandleren.
En ting ha dere kanskje begge skjønt, og det er at det ofte er Luther i forkledning som driver på, men mannen synes at når man nå har gjennomskuet forkledningen så er det jo mye lettere å gå forbi/ la være å bli slått ned, mens du ser ingen sammenheng i dette, javel, det er Luther, men hva hjelper det å se at det er ham når du ikke klarer å dukke unna fort nok?
Men en ting vil jeg ha sagt. Jeg bytter ham gjerne ut med tobakkshandleren på flekken.
Jeg skulle ønske at menn kunne gjennomskuet ham som den kvinneoverfallsmannen han er, og anerkjent vår dukketrening, og at det ikke er sånn at vi legger oss ned for å blø litt fra øyet hver gang vi går inn i en tobakksforettning, men likevel, jeg tar mye heller tobakkshandleren, hvis de som styrer over dette ikke har noe i mot at jeg bytter.
For et misunnelsesverdig forhold til sin egen samvittighet!
Vi her på spinnesiden har ofte et litt annet forhold til det der.
Menn forholder seg til den dårlige samvittigheten som om han var en slags gammel tobakkshandler på hjørnet, i en koselig om enn litt liten butikk. Man kan velge å gå innom og se om han har noe man vil ha, men tobakk er skadelig så det beste er å klare å gå forbi.
Min dårlige samvittighet er ingen gammel tobakkshandler. Han er en overfallsmann med klubbe som står i omtrent hvert smug og bak hvert hjørne jeg går forbi. Pang, så ligger jeg med nesa i asfalten og blør fra et kutt over øyet. Dette har hendt så mange ganger at jeg og den dårlige samvittigheten egentlig kunne ha utviklet et bra slapsticknummer, men sånn er ikke foholdet vårt i det hele tatt.
Mennene våre skjønner overhodet ikke dette . Jeg sier mennene, for nesten alle jenter har lignende forhold til de dårlige samvittighetene.
Mannen sier: Slo han deg i bakhodet?! Hva prater du om? Hvorfor sloss dere?
Du prøver å forklare, men han skjønner ikke. -Du går jo bare inn i butikken og sier hva du skal ha! Slo deg?! Provoserte du ham?
Butikken? Nå er det du som ikke skjønner.
Du prøver å forklare at hver gang du runder et gatehjørne, vet du at han står der, og du prøver å dukke, men du er aldri rask nok, og dessuten hender det ofte at han spenner bein på deg i tillegg.
Mannen sier at han nekter å tro dette om den koselig gamle tobakkshandleren.
En ting ha dere kanskje begge skjønt, og det er at det ofte er Luther i forkledning som driver på, men mannen synes at når man nå har gjennomskuet forkledningen så er det jo mye lettere å gå forbi/ la være å bli slått ned, mens du ser ingen sammenheng i dette, javel, det er Luther, men hva hjelper det å se at det er ham når du ikke klarer å dukke unna fort nok?
Men en ting vil jeg ha sagt. Jeg bytter ham gjerne ut med tobakkshandleren på flekken.
Jeg skulle ønske at menn kunne gjennomskuet ham som den kvinneoverfallsmannen han er, og anerkjent vår dukketrening, og at det ikke er sånn at vi legger oss ned for å blø litt fra øyet hver gang vi går inn i en tobakksforettning, men likevel, jeg tar mye heller tobakkshandleren, hvis de som styrer over dette ikke har noe i mot at jeg bytter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)