Borte nå

I dag har jeg vært i begravelse. Det må man jo innimellom.

Det er underlige saker det der med begravelser, men jeg er jo veldig lite glad i all slags seremonier, og det farger vel opplevelsen litt. Rent bortsett fra at noen uventet har gått hen og dauet seg i hjel da.
Vi måtte stå helt bakerst, for gravkapellet var fullt, og dessuten holdt vi på å komme for sent for det ble lagt asfalt og det tok lang tid å kjøre, ikke i kapellet da, men på veien til Sandnes. Vi gikk det forteste vi kunne oppover bakkene gjennom kirkegården, eller, det er jo ingen kirke der så da heter det vel ikke kirkegård, men der gikk vi i full fart mens klokken kimte på oss fra kapellet.
Inne i kapellet lå Terje i en kiste og var død.
Det er det rareste av alt. Hvordan kan man skjønne at noen ligger i den kisten? Inni der? At her, sammens med oss, er han? Det kan man ikke forstå.
For det er han jo ikke, Men likevel ligger han nok i den kisten der.
Ved inngangen sto det et høyt bord med et tent lys og en blomst og et bilde av Terje.
Det var et fantastisk godt portrett. Man skulle nesten tro at det var tatt til denne bruken, det gjorde Terje så levende, og jeg måtte hele tiden la være å se på det.

Jeg er jo så lettgrått. Og så kommer den tristeste musikken. Før var jeg så irritert på den tristeste musikken, at man liksom skulle tvinges til å gråte i enhver begravelse man var nødt å gå i, men nå tenker jeg at det er mer sånn at musikken gir deg lov til å gråte. Nå er jo i tillegg noen død da, så det er i utgangspunktet grunn nok, men likevel, avogtil er det vanskelig, kanskje kjente du ikke familien så godt og så er du litt sjenert for gråtingen for kanskje det tross alt er sånn at det er de som har det verst, så skal man stå der med sine egne tårer, billigtårene, men så er det dette med musikken da, og da er det lov å gråte likevel. Iallefall når man står bakerst. Og har fått et brukt papirlommetørkle av ens mor, sånn at man få lebestift i øynene og ja, det hele.

Og så er det rart med Gud. Jeg og Gud har jo lite usnakket og jeg synes det er så pussig at den karakteren der skal trekkes inn i situasjonen, så skal man stå og høre på presten som har sin egen, helt personlige tolkning av det hele og man skjønner ikke hva det vedkommer saken, men det er litt, litt, hva heter det, interessant på en måte at dette tror den mannen på, og så kommer man på at det gjør sikkert mange i kapellet også, og så tenker jeg, at nå jeg skal begraves, så vil jeg at en prest skal gjøre det, ikke fordi jeg er kirkelig eller troende, men fordi det er en veldig alvorlig sak å dø, og det er best om noen som kan det gjør det, sånn at det blir gjort ordentlig og man blir begravet og fordødt på skikkelig vis og det ikke blir noe tull hverken her eller der.
Det siste jeg vil er at det skal komme en eller annen kontorfullmektig som er styreleder i humanetikerne og som har kveldskurs i begravninger, og så havner jeg på Katamandu istedetfor De evige jaktmarker.
Til evig tid!
Huff.

Så synges det. Det er en fin ting. Det ligger alt for høyt for de fleste, men organisten leder oss igjennom det, synger og spiller, det første verset er som tynt glass, bare pliktoppfyllende damer som tvinger sangen frem, fra andre verset er mannfolkene også med, da blir det litt mer dybde og helhet i salmen, og det er noe man gjør sammen (ikke jeg, jeg pleier å synge, jeg pleier å legge en oktav ned for å hjelpe de som er rundt meg å være med, men denne gangen hadde jeg ikke fått sånn lapp og der bakerst var det var ingen å hjelpe heller) men det er fint, når vi synger oss gjennom versene i dette ritualet, vi gjør liksom vårt for at denne begravelsen skal virke.

Det bes litt innimellom, og snakkes, og så skal man bære ut kisten, og da er det kjempevanskelig å holde tårene inni seg, for alle som går forbi deg, ut døren med kisten som skal graves ned i kirkegården, er så triste og forgråtte, og mamma hvisket til meg, "hoff tænk om ho Solvei hadde vært hær" og jeg måtte le litt der og da, for Solveig hadde hulket og ikke sjenert seg for verken familie eller prest, og det er så fint med Solveig, hun tar liksom alt inn og på strak arm.

Ute var det en av de fineste dagen på lenge, det har jo regnet og regnet, men nå var det blitt klarhøstes.
Så gikk vi nedover bakkene igjen, etter dem som bar på Terje, for å gjemme hele kisten ned i jorden, og der skal den være.