I omtrent alle møter jeg har vært i, bortsett fra møtene da jeg satt i styret i filmklubben, er det alltid en eller annen kauring som bruker "eventuelt" til å ta opp igjen et av punktene som er diskutert tidligere, og som har vært et eget punkt på dagsordnen. Kauringen er imidlertid ikke enig i konklusjonen, og bruker da dette punktet til omkamp.
Jesus.
Så jeg må altså finne noe nytt å snakke om her.
Da blir det turklær.
Før, da jeg var liten, var turklær gamle eller slitne klær som man ikke kunne bruke til hverdags lengre. Men det var ikke noe mer spesielt enn det med dem. Et vanlig turantrekk kunne da bestå av strømpebukse, mellombukse, bukse, underskjorte, jumper, ullgenser, jakke.
Og alt dette var helt vanlige klær, men kanskje arvet fra en annen tidsperiode (jeg hadde en sjokkrosa nylonjakke som i jakke, istedetfor for eksempel anorakk) eller skjoldet i vask eller annet som diskvalifiserte dem fra å brukes ved representative oppgaver.
I dag går jeg på tur i vintersilkeundertøy, goretexbukse, ullgenser (der andre sverger til ullfleece) og dermizaxjakke med snelås og glidelåser på fantastiske plasser.
Kanskje er det sånn nå, at også på tur må vi representere.
Men. En ting vil jeg si.
Og det er viktig.
Det er uendelig mer behagelig å gå på tur i goretex enn i åtte lag nylon, rayon, crayon, dongeri og gamle bommulsskjorter. Jeg elsker mine nye turklær. Texen begynner å gå ut av mine gamle goretexbukser, og jeg kommer til å kjøpe nye, det blir ikke aktuelt å begynne å ture i dugurddongeri.
Jeg elsker pustende tekstiler. Heia de nye turklærne,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar