Fikk en lang mail fra studera.nu i dag, med svar på alt jeg har lurt på om mitt cover sheet.
Og en hel masse annet, det viser seg nederst på mailen at de ikke egentlig har svart meg, de har sendt ut en generell mail med svar alt som kan gå galt når man forsøker seg på studera.nu.
Men. Blant annet står det i denne mailen, at arkene som skal sendes med cover sheet, skal legges i en spesifikk rekkefølge. Det har jeg ikke gjort, for det står hverken på Mine Sider eller i mailen jeg fikk da jeg opprettet søknaden på Mine Sider (minA sidOR), der det sto hvordan jeg skulle gå fram.
Og. Så skal man UNDERSKRIVE på det helvettes cover sheet. Og hvor står det? Om det er så jævla viktig kan man jo lage en linje som ser ca sånn her ut
sign:____________________
på det satans jævla arket!
AAAAArrrrrrrrrrgh!
Jeg sendte arkene på nytt i går, ikke underskrevet og ikke i rekkefølge, og nå lurer jeg på om jeg skal sende bare omslagsarket, men denne gangen med underskrift.
For det står også i mailen at om man sender for mange ark til dem blir det bare rot og de kommer helt ut av det.
schmåig.
Jeg er forsmogget. Vi bor på møhlenpris, og jeg vet ikke hva det heter i skrift men: det e ei deilla.
Så alt som virvler rundt av luftskit havner her, og det kviner i halsen når vi åpner vinduet.
På radioen ble det sagt at det bare var plagsomt for de som har astma og allergier, men drit og dra. Det er plagsomt for alle. Om ikke akkurat farlig, det er greit, man plagsomt er det. Øynene renner og halsen hyler, og jeg vet ikke med deg, radiohelseinstituttinnleidedame, men det er pagsomt nok for oss.
Drømte i natt at jeg skulle gjømme meg for et gjeng indianere, så jeg løp rundt i sneen og innså at løpet var tapet, det var sinnsykt irriterende, kanskje det er derfor jeg er så sur.
Så alt som virvler rundt av luftskit havner her, og det kviner i halsen når vi åpner vinduet.
På radioen ble det sagt at det bare var plagsomt for de som har astma og allergier, men drit og dra. Det er plagsomt for alle. Om ikke akkurat farlig, det er greit, man plagsomt er det. Øynene renner og halsen hyler, og jeg vet ikke med deg, radiohelseinstituttinnleidedame, men det er pagsomt nok for oss.
Drømte i natt at jeg skulle gjømme meg for et gjeng indianere, så jeg løp rundt i sneen og innså at løpet var tapet, det var sinnsykt irriterende, kanskje det er derfor jeg er så sur.
vik fra meg, kafka
Jo, jeg styrte jo litt med de der studera.nu. Svenske samordna opptak. For hver eneste ting jeg skulle gjøre, ble jeg nødt å sende dem en mail, fordi noe skar seg. Om kontoer som ikke eksisterte, men ikke lot seg opprette fordi de eksisterte, mailer med forskjellige adresser for ett enkelt ark, med svarmailer med en tredje adresse, og så videre og bredere. Søstersen sa hun ble sliten av å lese om det. Jeg blir sliten av å skrive om det. Og jeg håper det er mer enn en person som jobber med å svare på mail hos dem, for hvis ikke må jeg jo virke som selveste norgesdummingen.
I dag kom jeg meg endelig inn på Mine Sider. Der er det ikke så mye nytt, det går an å trykke på litt forskjellig, blant annet Følg Søknaden, som jeg tilfeldigvis gjorde, det kommer jo ikke svar før i mai, og det kommer i posten.
Men hva finner man der. En rosa link. Skriv ut omslagsark her.
Så kommer jeg til en side med omslagsarket som burde vært sendt med arkene mine. Det har det ikke stått noe om i mailen jeg fikk da jeg opprettet Min Side, jeg fikk en mail der det sto at før dette nummeret på arkene og send til adresse x. Arkene sendes til adresse y.
Herre min fred og skaper jesus gud.
NÅ skal det være med omslagsark, og det skulle det være hele tiden. Ikke sto det noe om det i Slik Søker DU! heller.
Da må du logge deg inn på din side, trykk på tilfeldig link for tilfeldig overraskelse.
De genererer iallefall arbeid til seg selv, det skal de ha.
I dag kom jeg meg endelig inn på Mine Sider. Der er det ikke så mye nytt, det går an å trykke på litt forskjellig, blant annet Følg Søknaden, som jeg tilfeldigvis gjorde, det kommer jo ikke svar før i mai, og det kommer i posten.
Men hva finner man der. En rosa link. Skriv ut omslagsark her.
Så kommer jeg til en side med omslagsarket som burde vært sendt med arkene mine. Det har det ikke stått noe om i mailen jeg fikk da jeg opprettet Min Side, jeg fikk en mail der det sto at før dette nummeret på arkene og send til adresse x. Arkene sendes til adresse y.
Herre min fred og skaper jesus gud.
NÅ skal det være med omslagsark, og det skulle det være hele tiden. Ikke sto det noe om det i Slik Søker DU! heller.
Da må du logge deg inn på din side, trykk på tilfeldig link for tilfeldig overraskelse.
De genererer iallefall arbeid til seg selv, det skal de ha.
parallelle eksistenser
I går ble jeg forsøkt kristnet igjen. Eller ikke sånn der akutt da, det ble lagt fram forslag til en gradvis tilvenning, begynnende med jesusgrupper. Jeg vet at folk flest blir sur av sånt.
Jeg blir rørt. Tenk at fremmedfolk, unge damer med håret på stell og briller og barnevogn, som jeg ikke kjenner, stopper meg for å redde min dødelige sjel. Åååh!
Jeg blir faktisk genuint sjarmert. Men nå er jeg jo hedning da, og det sa jeg, og så vinket jeg farvel så pent jeg kunne.
Jeg er litt sånn intrisert av kristne grupper. Det er litt som magi, eller som om det finnes folk som er helt overbevist om at de kan trylle, og ler av oss som ler av dem som ler av oss som ler av dem. Og så har de det fint sammen og har ritualer og lever i en slags parallell virkelighet, men en virkelighet, ikke sånn som jeg ser det, i en illusjon.
Ikke at jeg søker inn i gruppen, det virker kjekt å være i god form og men jeg kommer ikke til å begynne å jogge heller.
Da synes jeg det er verre med selgere. I går var det et gjeng på Galleriet, jeg slapp unna men jenta foran meg ble møtt med et HEI JEG HETER JAN ERIK og en framstrakt hånd som hun i overrumplet høflighet og motvillig ristet litt i.
Det synes jeg virkelig er å gå over en grense, og det synes jeg Jan Erik også burde innsett og skjemtes litt over. Hadde han tatt meg i hånden hadde jeg sagt at jeg vanligvis ikke snakket sånn til fremmedfolk, men dra til helvette.
(ja, for jeg var jo forberedt nå, sånn at jeg hadde svaret klart)
Så, jesus ok, tele24, ikke ok.
Jeg blir rørt. Tenk at fremmedfolk, unge damer med håret på stell og briller og barnevogn, som jeg ikke kjenner, stopper meg for å redde min dødelige sjel. Åååh!
Jeg blir faktisk genuint sjarmert. Men nå er jeg jo hedning da, og det sa jeg, og så vinket jeg farvel så pent jeg kunne.
Jeg er litt sånn intrisert av kristne grupper. Det er litt som magi, eller som om det finnes folk som er helt overbevist om at de kan trylle, og ler av oss som ler av dem som ler av oss som ler av dem. Og så har de det fint sammen og har ritualer og lever i en slags parallell virkelighet, men en virkelighet, ikke sånn som jeg ser det, i en illusjon.
Ikke at jeg søker inn i gruppen, det virker kjekt å være i god form og men jeg kommer ikke til å begynne å jogge heller.
Da synes jeg det er verre med selgere. I går var det et gjeng på Galleriet, jeg slapp unna men jenta foran meg ble møtt med et HEI JEG HETER JAN ERIK og en framstrakt hånd som hun i overrumplet høflighet og motvillig ristet litt i.
Det synes jeg virkelig er å gå over en grense, og det synes jeg Jan Erik også burde innsett og skjemtes litt over. Hadde han tatt meg i hånden hadde jeg sagt at jeg vanligvis ikke snakket sånn til fremmedfolk, men dra til helvette.
(ja, for jeg var jo forberedt nå, sånn at jeg hadde svaret klart)
Så, jesus ok, tele24, ikke ok.
lille måltrost min due
I natt drømte jeg at jeg var på lanskappleiken med fru skurk og mr nils og ungene deres. Mr. Nils var ikke lengre sur på meg for den der unge/pomp/ræv-episoden, men Ole hadde lurt ham til å tro at hvis man svingte seg fra den ytterste tynne delen av en grein, ville man automatisk ta en salto, så han dreiv å ramla rundt i tynnskauen.
Jeg prøvde å forklare at han var blitt lurt ved å si at ja og om du svinger deg fra den ytterste delen av vindusviskerne på bakruta til biler, vil du ta en baklengs flipp-flopp, men det førte bare til masse knekte vindusviskere og dårlig rygg.
(tenk om det fantes sånne triks, som man plutselig bare oppdaget)
Fru Skurk forklarte meg at datteren nok var litt psykisk utviklingshemmet, jeg kunne ikke se det, men Fru Skurk forklarte at datteren klarte ikke henge opp plakater og sånn, det var sånn de hadde oppdaget det. Jeg syntes hun var litt for ung til at plakatopphenging var en adekvat test, men med linus/pomp/ræv-episoden endelig ute av fellessystemet, hadde ikke jeg tenkt å komme med flere tolkningsalternativer.
Så ramlet det masse pinner over bena på meg, og jeg ble bare liggende mens folk satt og sang rundt meg.
Tidligere på dagen hadde jeg deltatt i vokalklassen, jeg skulle synge en kingosalme, men symfoniorkesteret som skulle akkopangnjere meg spilte en annen versjon, samme salme, (nu rinder solen opp) men ikke kingovarianten, så jeg endte opp med å synge lille måltrost istedet. Jeg syntes det var utrolig slapt av dem å ikke kunne kingovarianten.
Jeg lurte litt på hvilken plassering jeg var kommet på, der jeg lå under pinnehaugen.
Jeg prøvde å forklare at han var blitt lurt ved å si at ja og om du svinger deg fra den ytterste delen av vindusviskerne på bakruta til biler, vil du ta en baklengs flipp-flopp, men det førte bare til masse knekte vindusviskere og dårlig rygg.
(tenk om det fantes sånne triks, som man plutselig bare oppdaget)
Fru Skurk forklarte meg at datteren nok var litt psykisk utviklingshemmet, jeg kunne ikke se det, men Fru Skurk forklarte at datteren klarte ikke henge opp plakater og sånn, det var sånn de hadde oppdaget det. Jeg syntes hun var litt for ung til at plakatopphenging var en adekvat test, men med linus/pomp/ræv-episoden endelig ute av fellessystemet, hadde ikke jeg tenkt å komme med flere tolkningsalternativer.
Så ramlet det masse pinner over bena på meg, og jeg ble bare liggende mens folk satt og sang rundt meg.
Tidligere på dagen hadde jeg deltatt i vokalklassen, jeg skulle synge en kingosalme, men symfoniorkesteret som skulle akkopangnjere meg spilte en annen versjon, samme salme, (nu rinder solen opp) men ikke kingovarianten, så jeg endte opp med å synge lille måltrost istedet. Jeg syntes det var utrolig slapt av dem å ikke kunne kingovarianten.
Jeg lurte litt på hvilken plassering jeg var kommet på, der jeg lå under pinnehaugen.
kulturelle observasjoner
Sneen i Bergen er helt annerledes enn den hjemme. Er det fordi den er blandet ut med salt?
Hjemme er sneen sånn at UNDER sneen kan det være glatt, men om man holder seg der det er sne, er det forholdsvis trygt. Å gå på en opptråkket sti er en mellomting mellom å ikke gå på midten, der sneen er sammentråkket og bulete, sånn at det er litt vanskelig å holde balansen, og ute ved kanten, der man fort kan tråkke utfor og plutselig står i sne til knærne.
Her er sneen underlig finkornet, det er litt som å gå i sand, men glatt sand. Og bergensus er jo så glade i heller, så det er dritglatt overalt, med denne glattkornsneen oppå hellene.
Overraskende nok kler Bergen godt sneen, du kan ikke se at dette er en by der snefall er unntaket, det ser het naturlig og fint ut. Eller fint, nede i byen er all sneen tråkket brun, og flytende, så det ser ut som om det ligger et tynt lag med diare over alt, men kikker du opp i fjellsiden ser det idyllisk ut.
Jeg har måtta hengt opp et ullteppe imellom stua og kjøkkenet. Åpen løsning er ikke så framifrå når du bor i en leilighet som på nesten magisk vis består av bare yttervegger. Eller, vi har en innervegg, det er veggen ut i gangen, ved ytterdøren. Så det er kaldt nok her inne, men nå har vi en kaldsone, kjøkkenet med 16 grader, og stua, med uvisst hvilken temperatur for det er på kjøkkenet termostaten er. Mannen var litt misfornøyd med at ullteppet plutselig var hengt opp og ikke var i sofaen, og det andre ullteppet henger over trappen sånn at jeg får sove om natten, persiennene er nemlig ødelagte og derfor kommer alt lyset inn om natten, åpen løsning, så derfor, ullteppe i trappen. Hvis noen hadde tittet rundt her ville de aldri gjettet at det bor en interiørarkitekt her. (Men en motvillig en!) Det er alt for mange midlertidige løsninger, men hvem gidder å slå opp hyller og sånt i mur, når man likevel skal flytte om et par års tid?
Og så er det jo så jævlig trangt. Og så har jeg en mann som synes plastposer stukket inn her og der ikke er det misnte stygt eller rotete, derimot en helt adekvat lagringsmåte.
Hjemme er sneen sånn at UNDER sneen kan det være glatt, men om man holder seg der det er sne, er det forholdsvis trygt. Å gå på en opptråkket sti er en mellomting mellom å ikke gå på midten, der sneen er sammentråkket og bulete, sånn at det er litt vanskelig å holde balansen, og ute ved kanten, der man fort kan tråkke utfor og plutselig står i sne til knærne.
Her er sneen underlig finkornet, det er litt som å gå i sand, men glatt sand. Og bergensus er jo så glade i heller, så det er dritglatt overalt, med denne glattkornsneen oppå hellene.
Overraskende nok kler Bergen godt sneen, du kan ikke se at dette er en by der snefall er unntaket, det ser het naturlig og fint ut. Eller fint, nede i byen er all sneen tråkket brun, og flytende, så det ser ut som om det ligger et tynt lag med diare over alt, men kikker du opp i fjellsiden ser det idyllisk ut.
Jeg har måtta hengt opp et ullteppe imellom stua og kjøkkenet. Åpen løsning er ikke så framifrå når du bor i en leilighet som på nesten magisk vis består av bare yttervegger. Eller, vi har en innervegg, det er veggen ut i gangen, ved ytterdøren. Så det er kaldt nok her inne, men nå har vi en kaldsone, kjøkkenet med 16 grader, og stua, med uvisst hvilken temperatur for det er på kjøkkenet termostaten er. Mannen var litt misfornøyd med at ullteppet plutselig var hengt opp og ikke var i sofaen, og det andre ullteppet henger over trappen sånn at jeg får sove om natten, persiennene er nemlig ødelagte og derfor kommer alt lyset inn om natten, åpen løsning, så derfor, ullteppe i trappen. Hvis noen hadde tittet rundt her ville de aldri gjettet at det bor en interiørarkitekt her. (Men en motvillig en!) Det er alt for mange midlertidige løsninger, men hvem gidder å slå opp hyller og sånt i mur, når man likevel skal flytte om et par års tid?
Og så er det jo så jævlig trangt. Og så har jeg en mann som synes plastposer stukket inn her og der ikke er det misnte stygt eller rotete, derimot en helt adekvat lagringsmåte.
finnmarkinger, de tror de skal ta bussen!
I dag måtte jeg for første gang i mitt liv betale overvekt på flyet. Og det fra Kirkenes. Av alle steder. De ba nesten om unnskyldning for det, og vi måtte bare betale for ca halvparten av det vi hadde med oss, siden vi tross alt var to. Og så slo de av litt. Da ble det 600 kroner.
Dette er det vi hadde med:
vinterklær
sånt man trenger av klær for en treukersperiode hjemme
en knivslipemaskin
to stykker veldig salt side, av rein, til suppe
reinsteik
elg, småkjøtt
elg, rundsteik
elg flatbiff
seks indrefileter av rein
ytrefilet av rein eller elg fra 2007
suppekjøtt elg 2007
fylt bog
2 pakker lappebiff
rull av lam
indrefilet av svin
en pakke bacon
30 fileter industritorsk
et fylt lammelår
(av varangerlam)
en pose sjokolade
spekkalaks fra bugøynes
en pussemaskin
sandpapir til pussemaskin
et stykke veldig fin eik
tre vedkubber
to steikepanner
Jeg synes det var helt greit egentlig, om man regner på alle de gangene jeg har reist med overvekt, har jeg sikkert ikke betalt mer enn ca 3 kr pr kg.
Dette er det vi hadde med:
vinterklær
sånt man trenger av klær for en treukersperiode hjemme
en knivslipemaskin
to stykker veldig salt side, av rein, til suppe
reinsteik
elg, småkjøtt
elg, rundsteik
elg flatbiff
seks indrefileter av rein
ytrefilet av rein eller elg fra 2007
suppekjøtt elg 2007
fylt bog
2 pakker lappebiff
rull av lam
indrefilet av svin
en pakke bacon
30 fileter industritorsk
et fylt lammelår
(av varangerlam)
en pose sjokolade
spekkalaks fra bugøynes
en pussemaskin
sandpapir til pussemaskin
et stykke veldig fin eik
tre vedkubber
to steikepanner
Jeg synes det var helt greit egentlig, om man regner på alle de gangene jeg har reist med overvekt, har jeg sikkert ikke betalt mer enn ca 3 kr pr kg.
Æreverk/ designer, tror jeg
Det begynner å bli på tide å dra seg tilbake til Bergen, altså, hjem, tenker jeg. Men nå er ikke Bergen hjem, det er bare tilfeldigvis der jeg har det private hjemmet mitt for tiden. Kirkenes er hjem, men her har jeg ikke noe sted å bo. Begynner å bli sånn passe hautullat av det der.
Er nede hos mamma for å pakke saker. Det er mildt og fint og minus tyve i dag, i alle fall hadde jeg regnet med at det ville kjennes mildt og fint ut etter en tid med minus tredve, men der forregnet jeg meg, så jeg sendte mannen alene over moloen for å besøke Den gamle fra Havet og Fjellet, og så gikk jeg hit.
Det gjelder å få med seg alt man har fått. Deriblant pussemaskin, kokebok med innscannete oppskrifter fra Familien Bakover, og et stykke hel eik som mannen fant i garasjen.
Stykket er litt kortere enn A4, litt bredere, og kanskje på tykkelse med en pakke A4ark før du river den opp og begynner å mate kopimaskinen.
Det er veldig fint, det eikestykket.
Jeg blir litt satt ut. Når ting blir for potensielle, kan det være litt vanskelig å ta fatt i dem. Hva skal jeg lage av dette fantastiske stykket eik? Det er jo dessuten så fint i seg selv!
Jeg husker samme problemstillingen fra da jeg var liten. Vi hadde aldri hvite ark i huset. Med en mor som var regnskapsfører og en far som var sveiser, gikk det mest i ruteark og millimeterpapir, og enkelte blokker med linjerte ark. Jeg husker læreren min nektet å tro meg en gang jeg ikke hadde gjort en eller annen lekse rett og slett fordi vi ikke hadde hvite ark.
Så når jeg kom over et skinnende hvitt kopiark, ble jeg helt satt ut av ...hva er ordet? Holdt på å skrive æreverk. Av...en slags respekt og ydmykhet overfor den hvite flaten. Alltid når, eller hvis, jeg begynte å tegne, syntes jeg at jeg egentlig bare ødela arket, eller ødela alt det fine hvite uendelige som bodde i det.
Det hendte jeg bare holdt det opp mot lyset, og fant vannmerket i det hvis det var et sånt ark, og tegnet opp vannmerket så tynt, så svakt som mulig, med fin, fin strek.
Men jeg var en unge som ville holde på, jeg ville tegne og holde på med plastelina og nabbiperler, jeg elsket pandurokatalogen, selv om vi ladri bestilte noe derfra, så hadde jeg i det minste satt kryss ved at jeg ønsket meg, en syv-åtte kryss på hver side.
Nede i kjelleren hos min far sto det lenge en rad med flaskemennesker. I mangel av panduroelementer, hvite ark og kvessede blyanter, hadde jeg produksjon av en slags figurer laget av flasker, sylteglasslokk, garn og en og annen erhvervet stoffrest, men for det meste gamle servietter. Lokkene tapet jeg med frysetape fast på høykant over flaskehalsen, så det ble hoder, og så tegnet jeg ansikter og kledde dem i servietter. Garn til hår, men oftere servietter til luer.
Mens jeg skrev denne teksten, slo det meg at det er jo sånn jeg holder på enda. med ærefrykt overfor alt som er nytt (ærefrykt, der kom ordet), en følelse av sløseri når man benytter seg av noe ubrukt, og en bestemthet i det jeg gjør. Om det hadde flytt kartonger med kopipapir hjemme hos oss hadde jeg vel endt opp som ...interiørdesigner. Kanskje jeg hadde designet designhoteller. Grøss.
Jeg får vel avslutte bloggingen og hive meg i pakkingen.
Det ligger noe or her, som mamma og Knut driver og brenner opp, jeg tror jeg skal raske med meg et par pinner av den.
Er nede hos mamma for å pakke saker. Det er mildt og fint og minus tyve i dag, i alle fall hadde jeg regnet med at det ville kjennes mildt og fint ut etter en tid med minus tredve, men der forregnet jeg meg, så jeg sendte mannen alene over moloen for å besøke Den gamle fra Havet og Fjellet, og så gikk jeg hit.
Det gjelder å få med seg alt man har fått. Deriblant pussemaskin, kokebok med innscannete oppskrifter fra Familien Bakover, og et stykke hel eik som mannen fant i garasjen.
Stykket er litt kortere enn A4, litt bredere, og kanskje på tykkelse med en pakke A4ark før du river den opp og begynner å mate kopimaskinen.
Det er veldig fint, det eikestykket.
Jeg blir litt satt ut. Når ting blir for potensielle, kan det være litt vanskelig å ta fatt i dem. Hva skal jeg lage av dette fantastiske stykket eik? Det er jo dessuten så fint i seg selv!
Jeg husker samme problemstillingen fra da jeg var liten. Vi hadde aldri hvite ark i huset. Med en mor som var regnskapsfører og en far som var sveiser, gikk det mest i ruteark og millimeterpapir, og enkelte blokker med linjerte ark. Jeg husker læreren min nektet å tro meg en gang jeg ikke hadde gjort en eller annen lekse rett og slett fordi vi ikke hadde hvite ark.
Så når jeg kom over et skinnende hvitt kopiark, ble jeg helt satt ut av ...hva er ordet? Holdt på å skrive æreverk. Av...en slags respekt og ydmykhet overfor den hvite flaten. Alltid når, eller hvis, jeg begynte å tegne, syntes jeg at jeg egentlig bare ødela arket, eller ødela alt det fine hvite uendelige som bodde i det.
Det hendte jeg bare holdt det opp mot lyset, og fant vannmerket i det hvis det var et sånt ark, og tegnet opp vannmerket så tynt, så svakt som mulig, med fin, fin strek.
Men jeg var en unge som ville holde på, jeg ville tegne og holde på med plastelina og nabbiperler, jeg elsket pandurokatalogen, selv om vi ladri bestilte noe derfra, så hadde jeg i det minste satt kryss ved at jeg ønsket meg, en syv-åtte kryss på hver side.
Nede i kjelleren hos min far sto det lenge en rad med flaskemennesker. I mangel av panduroelementer, hvite ark og kvessede blyanter, hadde jeg produksjon av en slags figurer laget av flasker, sylteglasslokk, garn og en og annen erhvervet stoffrest, men for det meste gamle servietter. Lokkene tapet jeg med frysetape fast på høykant over flaskehalsen, så det ble hoder, og så tegnet jeg ansikter og kledde dem i servietter. Garn til hår, men oftere servietter til luer.
Mens jeg skrev denne teksten, slo det meg at det er jo sånn jeg holder på enda. med ærefrykt overfor alt som er nytt (ærefrykt, der kom ordet), en følelse av sløseri når man benytter seg av noe ubrukt, og en bestemthet i det jeg gjør. Om det hadde flytt kartonger med kopipapir hjemme hos oss hadde jeg vel endt opp som ...interiørdesigner. Kanskje jeg hadde designet designhoteller. Grøss.
Jeg får vel avslutte bloggingen og hive meg i pakkingen.
Det ligger noe or her, som mamma og Knut driver og brenner opp, jeg tror jeg skal raske med meg et par pinner av den.
Frk. Figenschou skaper dårlig arbeidsmiljø
I går var vi endelig ute en tur. Jeg trodde ikke vi skulle klare det, jeg mener jeg trodde ikke vi kom til å få noen med oss ut, men jaggu klarte vi ikke å samle fullt bord. For på kvelden var det ikke minus tredve lenger, men småmilde minus tyve, og da er man så mye mer motivert for lange vandringer oppad fjell og nedad fjell.
På puben ble jeg utpekt som blogger. Eller kanskje påpekt som blogger er mer riktig. Det var litt stas. Jeg liker når folk liker det jeg gjør så godt at de gidder å si det.
Øllingen var det litt verre med. Den var konfliktfyllt.
Istedet for øl fikk vi tre glass med oppvaskvann. Da vi rettet personalets oppmerksomhet mot dette, fikk vi beskjed om at ølen var salgbar. Ikke god, nødvendigvis, men salgbar. Jeg for min del foretrekker øl med merkbar kullsyre.
Det viser bare at man aldri må tipse. Han som ikke ville gi oss ny øl, var nemlig han samme som en gang bare forsynte seg med driks av meg uten at jeg egentlig ville gi ham det, og siden har jeg ikke tipset ham. Før i går, da jeg kjøpte de tre øllene som jeg trodde var øl, da jeg betalte. Og da vi klagde, var det intet gehør å få. Underlig egentlig, Puben lever av å selge øl, og man klager jo ikke på ølen for å oppnå...ufortjente fordeler. Man vil bare ha det man betalte for. Ikke ti gratis øl, men det man betalte for. Man klager ikke på noe man oppfatter som bra. Salgbart derimot, men det blir en veldig undelig definisjon på noe tre kunder har klaget på.
De andre ved bordet drakk ølen sin etter to runder med klaging. Men jeg er jo en eti jævel (eller bare en som er trenet i suring og grining) så jeg lot min øl stå der som et skamselens manifest, midt på bordet, tydelig fraskjøvet meg, og drakk ikke mer. Neste runde ble boksøl.
Og da en dame i pubens hvite skjorte kom for å rydde tomglassene, sa jeg (vennlig) at hun kunne bare ta den der fulle og, den var ikke noe som kom til å bli drukket sånn som den var.
"æ e ikke eni me dæm" sa hun, ble borte (uten øl) forsvant bak baren, der en krangel startet. Ifølge henne ved bordet som hadde utsyn så i lende. Og kom så tilbake med en ny øl til meg.
Høh. Det lønner seg å være standhaftig.
Men de kranglet visstnok bak baren resten av kvelden.
Og jeg hadde nettopp fått en boksøl av mannen, og nå også en full fatøl, og måtte drikke litt fortere enn jeg synes er behagelig, ellers ville jo bare ølene dovne, og bli sånn som den som ble borte bak baren hadde vært, så jeg ble bittelitt full. Men det er jo en bivirkning ved å gå på Puben.
På puben ble jeg utpekt som blogger. Eller kanskje påpekt som blogger er mer riktig. Det var litt stas. Jeg liker når folk liker det jeg gjør så godt at de gidder å si det.
Øllingen var det litt verre med. Den var konfliktfyllt.
Istedet for øl fikk vi tre glass med oppvaskvann. Da vi rettet personalets oppmerksomhet mot dette, fikk vi beskjed om at ølen var salgbar. Ikke god, nødvendigvis, men salgbar. Jeg for min del foretrekker øl med merkbar kullsyre.
Det viser bare at man aldri må tipse. Han som ikke ville gi oss ny øl, var nemlig han samme som en gang bare forsynte seg med driks av meg uten at jeg egentlig ville gi ham det, og siden har jeg ikke tipset ham. Før i går, da jeg kjøpte de tre øllene som jeg trodde var øl, da jeg betalte. Og da vi klagde, var det intet gehør å få. Underlig egentlig, Puben lever av å selge øl, og man klager jo ikke på ølen for å oppnå...ufortjente fordeler. Man vil bare ha det man betalte for. Ikke ti gratis øl, men det man betalte for. Man klager ikke på noe man oppfatter som bra. Salgbart derimot, men det blir en veldig undelig definisjon på noe tre kunder har klaget på.
De andre ved bordet drakk ølen sin etter to runder med klaging. Men jeg er jo en eti jævel (eller bare en som er trenet i suring og grining) så jeg lot min øl stå der som et skamselens manifest, midt på bordet, tydelig fraskjøvet meg, og drakk ikke mer. Neste runde ble boksøl.
Og da en dame i pubens hvite skjorte kom for å rydde tomglassene, sa jeg (vennlig) at hun kunne bare ta den der fulle og, den var ikke noe som kom til å bli drukket sånn som den var.
"æ e ikke eni me dæm" sa hun, ble borte (uten øl) forsvant bak baren, der en krangel startet. Ifølge henne ved bordet som hadde utsyn så i lende. Og kom så tilbake med en ny øl til meg.
Høh. Det lønner seg å være standhaftig.
Men de kranglet visstnok bak baren resten av kvelden.
Og jeg hadde nettopp fått en boksøl av mannen, og nå også en full fatøl, og måtte drikke litt fortere enn jeg synes er behagelig, ellers ville jo bare ølene dovne, og bli sånn som den som ble borte bak baren hadde vært, så jeg ble bittelitt full. Men det er jo en bivirkning ved å gå på Puben.
Ute, og litt inne, eller mest inne, men litt ute.
Våknet av at mamma dreiv og styrte og fyrte i peisen. Kjente at det var litt kaldt, så jeg sto opp for å lukke vinduet. Da jeg slapp opp rullegardinen, kjente jeg lukten av vedfyring fra hele Kirkenes. Rart det, hvor isolerende en rullegardin kan være. Det røyk fra omtrent alle skorsteiner jeg kunne se. Jeg gjetta på iallefall minus tyve.
Havståka sto som en vegg, kun Reinøya kunne så vidt skimtes, både Jacobassness og Hælen var borte.
Nede var termometeret mye nærmere 30 enn 20. Fanes. For vi skulle jo på puben i kveld. Og forrige lørdag gikk det ut på grunn av minus 25. Ikke at det er en utendørspub, men det er rett og slett litt for utrivelig å vandre opp på fjellet midt på natten i minus tredve. Og taxi er nærmest umulig å få tak i, ingen vil jo gå. Man kan prøve å dra ut tidlig, og hjem tidlig, men da får man gjerne ikke taxi fordi alle andre er på vei ut.
Fanes. Og jeg som har gledet meg sånn. Jeg klarer ikke mer kaffeselskap.
Så sjekka jeg Yr, kanskje det var meldt mildere til kvelden? Ifølge Yr hadde vi minus 16 grader. Kanskje 17 til kvelden. Samme temperaturer i morgen. Siden var nettopp oppdatert.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig å spå om fremtiden, men for- og nåtid skulle jo gjerne være litt enklere?
Nå skal vi møte Geir, kpc som i gamle dager. Jeg må finne klær som holder. Skaller går ut på Centrum, tror jeg.
Havståka sto som en vegg, kun Reinøya kunne så vidt skimtes, både Jacobassness og Hælen var borte.
Nede var termometeret mye nærmere 30 enn 20. Fanes. For vi skulle jo på puben i kveld. Og forrige lørdag gikk det ut på grunn av minus 25. Ikke at det er en utendørspub, men det er rett og slett litt for utrivelig å vandre opp på fjellet midt på natten i minus tredve. Og taxi er nærmest umulig å få tak i, ingen vil jo gå. Man kan prøve å dra ut tidlig, og hjem tidlig, men da får man gjerne ikke taxi fordi alle andre er på vei ut.
Fanes. Og jeg som har gledet meg sånn. Jeg klarer ikke mer kaffeselskap.
Så sjekka jeg Yr, kanskje det var meldt mildere til kvelden? Ifølge Yr hadde vi minus 16 grader. Kanskje 17 til kvelden. Samme temperaturer i morgen. Siden var nettopp oppdatert.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig å spå om fremtiden, men for- og nåtid skulle jo gjerne være litt enklere?
Nå skal vi møte Geir, kpc som i gamle dager. Jeg må finne klær som holder. Skaller går ut på Centrum, tror jeg.
23094582375
Nu e det førstedagen i tiåtyve. Av en eller anna grunn har æ plutselig bynt å skriv på dialekt. Søstersen ligg å sov på sofaen, ho sover akkurat som da ho va lite ban, me øyan halvåpen å glor...det hyle i ryggraden hvær gang øyakroken min sneie bort i ho.
Modern å han Knut ser på nåkka på TV me litt for mye rytme å hvært sitt vinglass, æ har tømt mitt. Majn har akkorat gådd opp på fjellet ijæn, æ e glad æ får sitt hær i mellomboksa å ikke treng å slit mæ ijænna den sure vijn. I det man går over mot Turisten, å alle veian møtes, e det som å sitt på ælva, det e surt å kaldt og iskaldt akkurat under øran, tannverk og bihulebettenelse melde sæ, men hær sitt æ, med macen og spill litt scrabble på nætt å håpe å få litt flere vokala, å har ingen andre bekymringa---bortsett fra akkorat det hær, koffer skriv æ på dialækt? Kordan skal æ stave? Ord med æ som kan skrives med e e ei særlig pine. Særlig pine. Ville æ jo aldri sagt.
Snart skal vi tilbake til Bergen, å i dag va første dagen vi sov over lyset, det va bynt å mørkne da vi våkna, å æ kjente det va litt som å bynne å bli blind, å at æ littegrann inni mæ glæda mæ til å komme til Bergen å se sola å lys igjen, at det skulle bli bra. Æ trur ikke æ hadde tænkt sånn om æ hadde måtta venta til februar. Eller jo litt, men må man vente så må man vente.
Gud nu kom æ til å se på ho Solemia igjæn. Ho ligg å glor på mæ med øyan halveis rulla bakover.
Nu kom ho mamma me røvinsglasse mitt det va visst ikke oppdrokke likkavæl.
Æ trur nyttårsforætte mitt e å ikke skriv på dialækt.
Modern å han Knut ser på nåkka på TV me litt for mye rytme å hvært sitt vinglass, æ har tømt mitt. Majn har akkorat gådd opp på fjellet ijæn, æ e glad æ får sitt hær i mellomboksa å ikke treng å slit mæ ijænna den sure vijn. I det man går over mot Turisten, å alle veian møtes, e det som å sitt på ælva, det e surt å kaldt og iskaldt akkurat under øran, tannverk og bihulebettenelse melde sæ, men hær sitt æ, med macen og spill litt scrabble på nætt å håpe å få litt flere vokala, å har ingen andre bekymringa---bortsett fra akkorat det hær, koffer skriv æ på dialækt? Kordan skal æ stave? Ord med æ som kan skrives med e e ei særlig pine. Særlig pine. Ville æ jo aldri sagt.
Snart skal vi tilbake til Bergen, å i dag va første dagen vi sov over lyset, det va bynt å mørkne da vi våkna, å æ kjente det va litt som å bynne å bli blind, å at æ littegrann inni mæ glæda mæ til å komme til Bergen å se sola å lys igjen, at det skulle bli bra. Æ trur ikke æ hadde tænkt sånn om æ hadde måtta venta til februar. Eller jo litt, men må man vente så må man vente.
Gud nu kom æ til å se på ho Solemia igjæn. Ho ligg å glor på mæ med øyan halveis rulla bakover.
Nu kom ho mamma me røvinsglasse mitt det va visst ikke oppdrokke likkavæl.
Æ trur nyttårsforætte mitt e å ikke skriv på dialækt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)