Nu e det førstedagen i tiåtyve. Av en eller anna grunn har æ plutselig bynt å skriv på dialekt. Søstersen ligg å sov på sofaen, ho sover akkurat som da ho va lite ban, me øyan halvåpen å glor...det hyle i ryggraden hvær gang øyakroken min sneie bort i ho.
Modern å han Knut ser på nåkka på TV me litt for mye rytme å hvært sitt vinglass, æ har tømt mitt. Majn har akkorat gådd opp på fjellet ijæn, æ e glad æ får sitt hær i mellomboksa å ikke treng å slit mæ ijænna den sure vijn. I det man går over mot Turisten, å alle veian møtes, e det som å sitt på ælva, det e surt å kaldt og iskaldt akkurat under øran, tannverk og bihulebettenelse melde sæ, men hær sitt æ, med macen og spill litt scrabble på nætt å håpe å få litt flere vokala, å har ingen andre bekymringa---bortsett fra akkorat det hær, koffer skriv æ på dialækt? Kordan skal æ stave? Ord med æ som kan skrives med e e ei særlig pine. Særlig pine. Ville æ jo aldri sagt.
Snart skal vi tilbake til Bergen, å i dag va første dagen vi sov over lyset, det va bynt å mørkne da vi våkna, å æ kjente det va litt som å bynne å bli blind, å at æ littegrann inni mæ glæda mæ til å komme til Bergen å se sola å lys igjen, at det skulle bli bra. Æ trur ikke æ hadde tænkt sånn om æ hadde måtta venta til februar. Eller jo litt, men må man vente så må man vente.
Gud nu kom æ til å se på ho Solemia igjæn. Ho ligg å glor på mæ med øyan halveis rulla bakover.
Nu kom ho mamma me røvinsglasse mitt det va visst ikke oppdrokke likkavæl.
Æ trur nyttårsforætte mitt e å ikke skriv på dialækt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar