Det begynner å bli på tide å dra seg tilbake til Bergen, altså, hjem, tenker jeg. Men nå er ikke Bergen hjem, det er bare tilfeldigvis der jeg har det private hjemmet mitt for tiden. Kirkenes er hjem, men her har jeg ikke noe sted å bo. Begynner å bli sånn passe hautullat av det der.
Er nede hos mamma for å pakke saker. Det er mildt og fint og minus tyve i dag, i alle fall hadde jeg regnet med at det ville kjennes mildt og fint ut etter en tid med minus tredve, men der forregnet jeg meg, så jeg sendte mannen alene over moloen for å besøke Den gamle fra Havet og Fjellet, og så gikk jeg hit.
Det gjelder å få med seg alt man har fått. Deriblant pussemaskin, kokebok med innscannete oppskrifter fra Familien Bakover, og et stykke hel eik som mannen fant i garasjen.
Stykket er litt kortere enn A4, litt bredere, og kanskje på tykkelse med en pakke A4ark før du river den opp og begynner å mate kopimaskinen.
Det er veldig fint, det eikestykket.
Jeg blir litt satt ut. Når ting blir for potensielle, kan det være litt vanskelig å ta fatt i dem. Hva skal jeg lage av dette fantastiske stykket eik? Det er jo dessuten så fint i seg selv!
Jeg husker samme problemstillingen fra da jeg var liten. Vi hadde aldri hvite ark i huset. Med en mor som var regnskapsfører og en far som var sveiser, gikk det mest i ruteark og millimeterpapir, og enkelte blokker med linjerte ark. Jeg husker læreren min nektet å tro meg en gang jeg ikke hadde gjort en eller annen lekse rett og slett fordi vi ikke hadde hvite ark.
Så når jeg kom over et skinnende hvitt kopiark, ble jeg helt satt ut av ...hva er ordet? Holdt på å skrive æreverk. Av...en slags respekt og ydmykhet overfor den hvite flaten. Alltid når, eller hvis, jeg begynte å tegne, syntes jeg at jeg egentlig bare ødela arket, eller ødela alt det fine hvite uendelige som bodde i det.
Det hendte jeg bare holdt det opp mot lyset, og fant vannmerket i det hvis det var et sånt ark, og tegnet opp vannmerket så tynt, så svakt som mulig, med fin, fin strek.
Men jeg var en unge som ville holde på, jeg ville tegne og holde på med plastelina og nabbiperler, jeg elsket pandurokatalogen, selv om vi ladri bestilte noe derfra, så hadde jeg i det minste satt kryss ved at jeg ønsket meg, en syv-åtte kryss på hver side.
Nede i kjelleren hos min far sto det lenge en rad med flaskemennesker. I mangel av panduroelementer, hvite ark og kvessede blyanter, hadde jeg produksjon av en slags figurer laget av flasker, sylteglasslokk, garn og en og annen erhvervet stoffrest, men for det meste gamle servietter. Lokkene tapet jeg med frysetape fast på høykant over flaskehalsen, så det ble hoder, og så tegnet jeg ansikter og kledde dem i servietter. Garn til hår, men oftere servietter til luer.
Mens jeg skrev denne teksten, slo det meg at det er jo sånn jeg holder på enda. med ærefrykt overfor alt som er nytt (ærefrykt, der kom ordet), en følelse av sløseri når man benytter seg av noe ubrukt, og en bestemthet i det jeg gjør. Om det hadde flytt kartonger med kopipapir hjemme hos oss hadde jeg vel endt opp som ...interiørdesigner. Kanskje jeg hadde designet designhoteller. Grøss.
Jeg får vel avslutte bloggingen og hive meg i pakkingen.
Det ligger noe or her, som mamma og Knut driver og brenner opp, jeg tror jeg skal raske med meg et par pinner av den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar