I går ble jeg forsøkt kristnet igjen. Eller ikke sånn der akutt da, det ble lagt fram forslag til en gradvis tilvenning, begynnende med jesusgrupper. Jeg vet at folk flest blir sur av sånt.
Jeg blir rørt. Tenk at fremmedfolk, unge damer med håret på stell og briller og barnevogn, som jeg ikke kjenner, stopper meg for å redde min dødelige sjel. Åååh!
Jeg blir faktisk genuint sjarmert. Men nå er jeg jo hedning da, og det sa jeg, og så vinket jeg farvel så pent jeg kunne.
Jeg er litt sånn intrisert av kristne grupper. Det er litt som magi, eller som om det finnes folk som er helt overbevist om at de kan trylle, og ler av oss som ler av dem som ler av oss som ler av dem. Og så har de det fint sammen og har ritualer og lever i en slags parallell virkelighet, men en virkelighet, ikke sånn som jeg ser det, i en illusjon.
Ikke at jeg søker inn i gruppen, det virker kjekt å være i god form og men jeg kommer ikke til å begynne å jogge heller.
Da synes jeg det er verre med selgere. I går var det et gjeng på Galleriet, jeg slapp unna men jenta foran meg ble møtt med et HEI JEG HETER JAN ERIK og en framstrakt hånd som hun i overrumplet høflighet og motvillig ristet litt i.
Det synes jeg virkelig er å gå over en grense, og det synes jeg Jan Erik også burde innsett og skjemtes litt over. Hadde han tatt meg i hånden hadde jeg sagt at jeg vanligvis ikke snakket sånn til fremmedfolk, men dra til helvette.
(ja, for jeg var jo forberedt nå, sånn at jeg hadde svaret klart)
Så, jesus ok, tele24, ikke ok.
2 kommentarer:
Det er ikke så ofte jeg blir forsøkt frelst. Men jeg blir skikkelig sur ved tanken. De tøffeste reiser til Afghanistan med tre bibler oppi ratata. Det står det tross alt en viss respekt av.
jeg ble skikkelig sur den gangen syvendedagsadventistene IKKE ville frelse meg.
Legg inn en kommentar