Denne kan man lese:
http://www.nrk.no/ytring/saerbehandling-av-samene-er-urimelig-1.11398616
Eller så kan man la være. Man har lest det før. Det tilfører ingenting og man sitter igjen med en følelse av å være lei seg uten å forstå hvorfor.
Én som er litt smartere enn meg forklarte meg hvorfor jeg blir trist av sånne ting. Han sa: tenk deg at det satt en gubbe utenfor Oslo, uten utdanning eller stilling, og uttalte seg om juss og saker som berører internasjonal lov, uten å overhodet ha peiling eller kunnskaper om det han sier. Alt han sier baserer seg på hans egen synsing.
Tror du det debattinnlegget hadde sluppet til? Tror du redaktøren hadde vurdert det som bra nok?
Nei.
Men med en gang det gjelder samer så er det greit. Og det er fordi vi er så jævla dumme i Nordnorge at det er sånt man må ta til takke med. Vi har ingen intelligensia (må alltid slå opp hvordan det ordet staves, sier litt om mitt eget nivå), vi har ingen bra aviser, vi har bare puseradio. Vi har ikke overblikk og utdannelse nok. Vi er sopt i hauet alle mann.
Nei,
det vet jeg jo at vi ikke er. Men jeg har likevel litt rett i det jeg sier. Det foregår ikke så mye bra gravejournalistikk eller statsmannskap på høyt nivå der jeg kommer fra. Det gjør ikke det.
Men en ting skal være sikkert og sagt: det er ikke vår skyld.
eh...eller vent....
Skulle til å spørre: er det fler enn meg som har trøbbel med å kommentere?
Men så innså jeg at den som trøbbel har, ikke kan kommentere.
Jeg får iallefall ikke til å kommentere verken her eller der. Og det vet jeg at gårsdagens gjesteblogger ikke får til heller, for ikke å snakke om Myrsnipa, men hun er jo en foregangsfigur i kommentartrøblet. Nå også jeg. Jeg kan jo heller ikke like gjerne kommentere andres innlegg på min egen blogg.
Hva er det du holder på med, Blogger? Og Wordpress?
Hilsen frkstrert.
Men så innså jeg at den som trøbbel har, ikke kan kommentere.
Jeg får iallefall ikke til å kommentere verken her eller der. Og det vet jeg at gårsdagens gjesteblogger ikke får til heller, for ikke å snakke om Myrsnipa, men hun er jo en foregangsfigur i kommentartrøblet. Nå også jeg. Jeg kan jo heller ikke like gjerne kommentere andres innlegg på min egen blogg.
Hva er det du holder på med, Blogger? Og Wordpress?
Hilsen frkstrert.
En ufrivillig gjestebogger. Og uvitende, ikke minst
Jeg har mange lesere som heier på meg. En av dem er dagens gjesteblogger. Hun vet ikke selv at hun er dagens gjesteblogger, men hun hadde lagt ut en så fin status på facebook at jeg bare kopierer den og legger den inn her:
Å bo på et lite sted som Kirkenes... Bygdedyret, Janteloven og alle-vet-alt-om-alle. Fravær av kaffebara, fasjonable restauranta og et rikt kulturliv. Det e ei sida av livet her nord. Vi kan kalle det ka vi vil; blålystida e nu kald og mørk, uansett korsn vi vrir og vende på det…
For tre uker siden fikk æ protese i kneet ved UNN i Tromsø. Det begynte der; venna og ungdomma hjemmefra kom på besøk. For å motivere, og for å heie på mæ. Vel hjemme bare fortsatte det. Æ har fått hjemlaga fiskekaker på døra. Folk har kommet på besøk med oppmuntrende ord, blomster, bøker, te, vin, sjokolade, ferske rundstykka og ukeblar til å fordrive tida med. Æ har fått tilbud om snemåking og hjelp til anna praktiske gjøremål fra ungdomma, blitt henta til kino og konsert av venna. Fått formiddagsbesøk med lunsjen brakt i en pose under armen. Blitt invitert til middag og kafebesøk, henta og brakt hjem igjen. Fått sms fra kollegaer og bekjente med lykkeønskninger og omsorg. Bilen har blitt måka fram og adventsstasjet henta ned fra loftet. Folk kommer innom bare for å se korsn det står til, og for å høre om dem kan gjøre nåkka. Telefona fra venna som e på butikken, og lure på om det e nå æ treng. Perifere bekjente som stoppe mæ og lure på korsn det går, og gir uttrykk for ekte omtanke. Naboa som melde at dem stille opp hvis det skulle være nåkka.
Det e også å bo på et lite sted som Kirkenes. Det finns ting vi ikke har. Men så e det så mye vi har. Folksom bryr sæ. På ordentlig. Æ blir så takknemlig - æ skal aldri flytt herifra!
Er det rart man er lokalpatriot. Et så fint sted og så mange fine folk. Og så fine uvitende gjestebloggere.
Å bo på et lite sted som Kirkenes... Bygdedyret, Janteloven og alle-vet-alt-om-alle. Fravær av kaffebara, fasjonable restauranta og et rikt kulturliv. Det e ei sida av livet her nord. Vi kan kalle det ka vi vil; blålystida e nu kald og mørk, uansett korsn vi vrir og vende på det…
For tre uker siden fikk æ protese i kneet ved UNN i Tromsø. Det begynte der; venna og ungdomma hjemmefra kom på besøk. For å motivere, og for å heie på mæ. Vel hjemme bare fortsatte det. Æ har fått hjemlaga fiskekaker på døra. Folk har kommet på besøk med oppmuntrende ord, blomster, bøker, te, vin, sjokolade, ferske rundstykka og ukeblar til å fordrive tida med. Æ har fått tilbud om snemåking og hjelp til anna praktiske gjøremål fra ungdomma, blitt henta til kino og konsert av venna. Fått formiddagsbesøk med lunsjen brakt i en pose under armen. Blitt invitert til middag og kafebesøk, henta og brakt hjem igjen. Fått sms fra kollegaer og bekjente med lykkeønskninger og omsorg. Bilen har blitt måka fram og adventsstasjet henta ned fra loftet. Folk kommer innom bare for å se korsn det står til, og for å høre om dem kan gjøre nåkka. Telefona fra venna som e på butikken, og lure på om det e nå æ treng. Perifere bekjente som stoppe mæ og lure på korsn det går, og gir uttrykk for ekte omtanke. Naboa som melde at dem stille opp hvis det skulle være nåkka.
Det e også å bo på et lite sted som Kirkenes. Det finns ting vi ikke har. Men så e det så mye vi har. Folksom bryr sæ. På ordentlig. Æ blir så takknemlig - æ skal aldri flytt herifra!
Er det rart man er lokalpatriot. Et så fint sted og så mange fine folk. Og så fine uvitende gjestebloggere.
Men hvor skal jeg jobbe da?
Jeg forsøker å finne et atelier i Stockholm. Planen er å produsere en av utstillingene i Sthlm og resten hjemme. Det blir enklest å produsere den som skal vises i Stockholm, i Stockholm. Såklart. Eller ikke såklart, men i dette tilfellet da.
Men ikke faen om jeg klarer å finne meg et sted å arbeide i stokkeholmen. Jeg kjenner vel rett og slett ikke nok svensker. Jeg har ikke de riktige kontaktene. Og ingenting av det jeg har vært og sett på har møtt mine høye standarder. Som er:
-ateljé. Ikke kontorplass.
-ca tyve kvadrat. Eller mer. Og tyve kvadrat i fysisk, virkelig forstand, ikke 12 kvadrat og et relativt syn på størrelser.
-eget rom. Ikke gjennomgangsrom for alle andre i huset.
-ikke mugglukt.
-innendørs
-gjerne elektrisitet og innlagt vann, men det er ikke noe absolutt krav. Eller jo. Eller nei.
Ikke en gang med det gamle multebærtrikset fungerer det.
Eller, multebærene ble kasta inn i avtalen av mitt søskenbarn Anne for bare noen timer siden, så jeg får vel gi det litt tid og se om det har noe effekt.
Argh. Jeg vil ha ateljé.
Men ikke faen om jeg klarer å finne meg et sted å arbeide i stokkeholmen. Jeg kjenner vel rett og slett ikke nok svensker. Jeg har ikke de riktige kontaktene. Og ingenting av det jeg har vært og sett på har møtt mine høye standarder. Som er:
-ateljé. Ikke kontorplass.
-ca tyve kvadrat. Eller mer. Og tyve kvadrat i fysisk, virkelig forstand, ikke 12 kvadrat og et relativt syn på størrelser.
-eget rom. Ikke gjennomgangsrom for alle andre i huset.
-ikke mugglukt.
-innendørs
-gjerne elektrisitet og innlagt vann, men det er ikke noe absolutt krav. Eller jo. Eller nei.
Ikke en gang med det gamle multebærtrikset fungerer det.
Eller, multebærene ble kasta inn i avtalen av mitt søskenbarn Anne for bare noen timer siden, så jeg får vel gi det litt tid og se om det har noe effekt.
Argh. Jeg vil ha ateljé.
I dag har jeg bakt og pyntet til jul
Hvor mange husmorpoeng får man for det? Og hvor mange mister man for å kaste en hel pose spekulasi i søpla? Altså en hel bærepose?
Jeg syntes oppskrifta virket litt voldsom, så jeg halverte den. Jeg burde kvartulert den. Det tok meg hele dagen og endte opp som noe uspiselig. Desverre.
Men så kom the Stig hjem, og han mente at dette var da helt vanlig spekulasi, og nå er jeg bare forvirret. Og har rykte på meg som en som krisemaksimerer.
Jeg mener fortsatt at den bare skal kastes. Virkelig.
Den ender vel med at jeg legger dem i en kakeboks og så kaster vi dem en gang i januar.
Jeg syntes oppskrifta virket litt voldsom, så jeg halverte den. Jeg burde kvartulert den. Det tok meg hele dagen og endte opp som noe uspiselig. Desverre.
Men så kom the Stig hjem, og han mente at dette var da helt vanlig spekulasi, og nå er jeg bare forvirret. Og har rykte på meg som en som krisemaksimerer.
Jeg mener fortsatt at den bare skal kastes. Virkelig.
Den ender vel med at jeg legger dem i en kakeboks og så kaster vi dem en gang i januar.
Øh...to historier som egentlig henger sammen. Men jeg husker ikke helt hvordan.
Jeg vasker til påske, hadde jeg nær sagt, men det var fordi jeg tenkte på noe helt annet. Til jul, mener jeg.
Jeg har for en tid siden gått til anskaffelse av en mikrofiberklut. Litt fordi jeg støvsuger med diverse statiske kluter, eller tørker støv da, ettersom jeg ikke tåler verken støv eller støvsuger, da blir det kosekveld i bihulene. Som mikrofiberfantast var det liksom en naturlig forlegning å dra mikrofiberiet over i vaskinga. Og gudbevares så rent det skal bli med denne mikrofiberkluten. Og den tåler ikke engang å se såpe, da blir den ødelagt. Blir så mye renere uten såh. Og så så lett og så så tidsbesparende du!
Og det er godt mulig det, det er jo lenge siden man fikk prediket at såpe bare klistrer støvet til gulvet og det er egentlig ikke rent i det hele tatt så jeg føler egentlig ikke at jeg har kastet meg på noe new age -hysteri.
Så jeg vasker med mikrofiber. Og den tar flekker og det blir sikkert kjemperent, jeg mener, jeg har det sjelden så skittent at jeg faktisk ser en signifikant forskjell etter at jeg har vasket. Det er vel mer følelsen. Troen.
Og den uteblir jo med mikrofiberklut. For det lukter jo ingenting når man ikke vasker med grønnsåpe.
Så jeg vasker én gang med mikrofiber, og så en gang til med grønnsåpe.
Ja gud så tidsbesparende med sånn mikrofiber du!
I går var jeg på fest (ja jeg vet, virker helt malapropos, men gi meg noen sekunder) og det ble litt samme greia. Jeg hadde ganske mye å gjøre i dag, (blant annet begynnende julevask) så jeg gadd ikke å være bakfull og derfor gadd jeg ikke å drikke. Eller, to glass vin hadde jeg sikkert klart, men det er ofte sånn at det andre glasset inviterer det tredje glasset inn ("stå nå ikke der på trappa og glo da, kom inn!") så jeg bestemte meg for avholdsfest. Jeg hadde med noen alkoholfrie øl så ikke folk skulle begynne å mase. Det er jo ikke lov å ikke drikke alkohol på fest. Det er en personlig fornærmelse mot de som drikker og et angrep på sosialdemokratiet og stortinget og hele vår kultur. Odelstinget sikkert også.
Men. Nå var nå dette den type fest der man egentlig må helle nedpå et par whisky for å holde ut med enkelte av festdeltagerne. Det er først da man ser den virkelige sjarmen i dem, og mine alkoholfrie øl gjorde ikke jobben. Så der hadde jeg rett og slett forregnet meg litt.
Og gikk tidlig hjem. Forholdsvis.
Og i morgest våknet jeg og var ganske bakis. Til jeg kom på at jeg hadde jo ikke drukket en dråpe alkohol. Da letnet det litt. Men ikke helt. Ærlig talt. Hva er dette slags opplegg?
Og her skulle jeg binde sammen de to historiene men nå har jeg glemt hvordan jeg hadde tenkt å få det til. Jeg hadde liksom en klar fobindelse og åpenbart poeng, men det ble helt borte for meg.
Det var i det hele tatt mye som ikke stemte for meg i dag og i denne bloggposten.
Høh.
Jeg har for en tid siden gått til anskaffelse av en mikrofiberklut. Litt fordi jeg støvsuger med diverse statiske kluter, eller tørker støv da, ettersom jeg ikke tåler verken støv eller støvsuger, da blir det kosekveld i bihulene. Som mikrofiberfantast var det liksom en naturlig forlegning å dra mikrofiberiet over i vaskinga. Og gudbevares så rent det skal bli med denne mikrofiberkluten. Og den tåler ikke engang å se såpe, da blir den ødelagt. Blir så mye renere uten såh. Og så så lett og så så tidsbesparende du!
Og det er godt mulig det, det er jo lenge siden man fikk prediket at såpe bare klistrer støvet til gulvet og det er egentlig ikke rent i det hele tatt så jeg føler egentlig ikke at jeg har kastet meg på noe new age -hysteri.
Så jeg vasker med mikrofiber. Og den tar flekker og det blir sikkert kjemperent, jeg mener, jeg har det sjelden så skittent at jeg faktisk ser en signifikant forskjell etter at jeg har vasket. Det er vel mer følelsen. Troen.
Og den uteblir jo med mikrofiberklut. For det lukter jo ingenting når man ikke vasker med grønnsåpe.
Så jeg vasker én gang med mikrofiber, og så en gang til med grønnsåpe.
Ja gud så tidsbesparende med sånn mikrofiber du!
I går var jeg på fest (ja jeg vet, virker helt malapropos, men gi meg noen sekunder) og det ble litt samme greia. Jeg hadde ganske mye å gjøre i dag, (blant annet begynnende julevask) så jeg gadd ikke å være bakfull og derfor gadd jeg ikke å drikke. Eller, to glass vin hadde jeg sikkert klart, men det er ofte sånn at det andre glasset inviterer det tredje glasset inn ("stå nå ikke der på trappa og glo da, kom inn!") så jeg bestemte meg for avholdsfest. Jeg hadde med noen alkoholfrie øl så ikke folk skulle begynne å mase. Det er jo ikke lov å ikke drikke alkohol på fest. Det er en personlig fornærmelse mot de som drikker og et angrep på sosialdemokratiet og stortinget og hele vår kultur. Odelstinget sikkert også.
Men. Nå var nå dette den type fest der man egentlig må helle nedpå et par whisky for å holde ut med enkelte av festdeltagerne. Det er først da man ser den virkelige sjarmen i dem, og mine alkoholfrie øl gjorde ikke jobben. Så der hadde jeg rett og slett forregnet meg litt.
Og gikk tidlig hjem. Forholdsvis.
Og i morgest våknet jeg og var ganske bakis. Til jeg kom på at jeg hadde jo ikke drukket en dråpe alkohol. Da letnet det litt. Men ikke helt. Ærlig talt. Hva er dette slags opplegg?
Og her skulle jeg binde sammen de to historiene men nå har jeg glemt hvordan jeg hadde tenkt å få det til. Jeg hadde liksom en klar fobindelse og åpenbart poeng, men det ble helt borte for meg.
Det var i det hele tatt mye som ikke stemte for meg i dag og i denne bloggposten.
Høh.
Frk. Figenschou kaster seg inn i kunstnerdebatten
(er det en debatt, forresten? utenfor min twitter- og facebookkonto?)
Vanligvis lar jeg meg ikke provosere eller bevege meg nok til å ta tak i samfunnssaker med mindre det handler om samiske saker. Og det er jo fordi jeg a) er same og b) alle hater samer og c) det er fryktelig ubehagelig at alle hater meg. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om samer i diverse typer media.
Nå viser det seg at jeg jo også aa) er kunstner bb) alle hater kunstnere og cc) det er også fryktelig ubehagelig. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om kunstnere i diverse typer media.
Det kunne forsåvidt vært mitt første punkt. Det er ingen eksistenser der ute som provoserer meg så til de grader, at jeg ville uttalt meg på samme måte som folk uttaler seg om meg. (Og dessuten kan jeg stave.) Men hele denne saken er sånn en salig røre at jeg tror vi må holde det punktet utenfor.
Det der med stavingen er dessuten et billig poeng.
Så til saken. Røra. Man snakker om at kunstnere har sugerør i statskassa, at ingen skal betale for at noen skal leve av hobbyen sin, at kunstnere bør klare seg selv, og at om man ikke gjør det bør man finne seg en annen jobb som enhver fornuftig gründer, at kunstnere bare syter og krever, osv. Man svarer at uten kunstnere ville man ikke hatt billige finskjorter på HM, at kunst i grunnskolen gir mer lærevillige barn, noe med kunst og næring (blæh), at folk blir rørt av kunst og får store opplevelser, man blander en hel masse poenger og man blander også kortene litt.
Spørsmålet er egentlig: skal vi ha kunst i Norge?
Underspørsmålet er: har vi råd til å ha kunst i Norge?
Underunderspørsmålet er vel det spørsmålet som egentlig stilles: Skal vi ha kunst, som privatpersoner ikke er villige til å betale for, i Norge?
Jeg er jo kunstner. Og jeg mener såklart at kunst er viktig. Jeg er billedkunstner, og det er vi som tjener dårligst. Det er fordi vi ikke blir ansatt i statlige institusjoner, og det er dermed vi som bare overlever om vi har sugerør i statskassa.
Jeg er forholdsvis nyetablert, og det går forholdsvis bra. Jeg skal det kommende halvåret stille ut i nasjonal regi i en europeisk hovedstad, (ambassadearrangert), har en stor separatutstilling på et regionalt kunstnersenter, en gruppeutstilling på et annet regionalt kunstnersenter, og jeg skal stille ut på en gruppeutstilling på av de største kunsthallene i en kjent skandinavisk hovedstad nær deg. Masse folk kommer til å se min kunst. Ja, jeg har sågar fått ett av de største rommene på denne kunsthallen. Det krever litt over et halvt års fulltidsarbeid for meg å produsere alt dette. Og på det tjener jeg ca 60.000 kroner. Disse pengene skal også gå til å produsere den kunsten som skal vises. Materialer, ateljéleie. Reiser.
Og det bjuder jeg faenmeg på.
Det jeg gjør er ingen hobby. Da hadde jeg ikke kunne holdt det nivået jeg holder. Og det er klart at noen tjener penger her, men det er ikke meg.
Jeg innrømmer det, det er vanskelig for meg å klare meg uten sugerør. Det er ikke nødvendigvis fordi folk er uinteressert i det jeg gjør, det er fordi det ikke finnes noen systemer for at jeg skal få betalt for jobben min. Likevel velger jeg å beholde den. Det er jo selvsagt fordi jeg er en underlig særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb. Noen er sånn. Andre har flaks nok til å ville bli leger og maskiningeniører.
Vi har masse kunstnerfinansiert kunst i Norge. Altså sånn sugerørsløs. Vi har vent oss til det. At kunst er billig. Litt som at nettaviser skal være gratis kanskje. Og man ser ingen sammenheng mellom de store og de små. At de som er store og nå klarer seg selv, som blir innkjøpt av Norol og stat og kommune, ikke våknet opp med det nivået en vakker dag. At man derimot har jobbet seg opp dit, gjerne ved hjelp av et og annet sugerør. Fordi det er sånn at vil man ha den kunsten som klarer seg selv, så må man hjelpe den dit. Ettersom kunst jo skal være gratis.
Man ("man" er samme som "alle", se tidligere forklaring) ser ingen sammenheng mellom forventet billig kunst og sløseriet et statstilskudd visstnok er. Bruk pengene på vei istedet! roper folk. Vi har ikke råd til at fok skal ha betalt for å drive med hobbyen sin!
For hele det beløpet man ville kutte i støtten til billedkunstnerne, langtidsstipendene som skulle komme istedetfor garantiinntekten som man allerede har fjernet, ville man fått 150 meter motorvei. Wihi! Og siden kunstnere er billig i drift, ville man sysselsatt ca 80 mennesker med de konsekvenser det ville hatt for deres familier for samme penger. Hvert år altså.
Og disse stipendene? De går til de eldre. De som har klart seg som kunstnere, utviklet seg, jobbet på, og nå er sånn femti-seksti. Da er det litt sent og klippe håret og få seg en jobb. Det er selvsagt ikke veientusiastenes problem, men alternativet for de fleste av disse ville vært NAV og det er nok kontraproduktivt.
Og hvor i himmelens navn kommer den tanken fra, at en sulten kunstner er en bedre kunstner? Er en sulten økonom en bedre økonom? En sulten kunstner er en sulten kunstner. Han kan kanskje si noe kunstnerisk om å være sulten. Men det blir litt uinteressant i det lange løp. Han ville nok dessuten sagt det på en slurvete og ukonsentrert måte, ettersom det er vanskelig å jobbe bra når man er sulten.
Sånn. Nå har jeg sagt alt det der. Jeg har ikke fattet meg i korthet men jeg har fattet meg.
Og alt det der kan man si og forklare og man kan snakke om skolebarns mestring om man også underviser i kunstfag, man kan snakke om Munch og Ibsen og Norge i utlandet, man kan snakke om kunst som politisk instrument, og man kan dra frem den der om kunst og næring (blæh) men
Det er ikke bare fordi jeg er en særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb at jeg driver med dette. Det er også fordi jeg tror på det der at et samfunn uten kunst er et maskineri, og et samfunn med kunst er en sivilisasjon. Og jeg vet hva jeg foretrekker og jeg vet hva jeg frykter.
Vanligvis lar jeg meg ikke provosere eller bevege meg nok til å ta tak i samfunnssaker med mindre det handler om samiske saker. Og det er jo fordi jeg a) er same og b) alle hater samer og c) det er fryktelig ubehagelig at alle hater meg. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om samer i diverse typer media.
Nå viser det seg at jeg jo også aa) er kunstner bb) alle hater kunstnere og cc) det er også fryktelig ubehagelig. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om kunstnere i diverse typer media.
Det kunne forsåvidt vært mitt første punkt. Det er ingen eksistenser der ute som provoserer meg så til de grader, at jeg ville uttalt meg på samme måte som folk uttaler seg om meg. (Og dessuten kan jeg stave.) Men hele denne saken er sånn en salig røre at jeg tror vi må holde det punktet utenfor.
Det der med stavingen er dessuten et billig poeng.
Så til saken. Røra. Man snakker om at kunstnere har sugerør i statskassa, at ingen skal betale for at noen skal leve av hobbyen sin, at kunstnere bør klare seg selv, og at om man ikke gjør det bør man finne seg en annen jobb som enhver fornuftig gründer, at kunstnere bare syter og krever, osv. Man svarer at uten kunstnere ville man ikke hatt billige finskjorter på HM, at kunst i grunnskolen gir mer lærevillige barn, noe med kunst og næring (blæh), at folk blir rørt av kunst og får store opplevelser, man blander en hel masse poenger og man blander også kortene litt.
Spørsmålet er egentlig: skal vi ha kunst i Norge?
Underspørsmålet er: har vi råd til å ha kunst i Norge?
Underunderspørsmålet er vel det spørsmålet som egentlig stilles: Skal vi ha kunst, som privatpersoner ikke er villige til å betale for, i Norge?
Jeg er jo kunstner. Og jeg mener såklart at kunst er viktig. Jeg er billedkunstner, og det er vi som tjener dårligst. Det er fordi vi ikke blir ansatt i statlige institusjoner, og det er dermed vi som bare overlever om vi har sugerør i statskassa.
Jeg er forholdsvis nyetablert, og det går forholdsvis bra. Jeg skal det kommende halvåret stille ut i nasjonal regi i en europeisk hovedstad, (ambassadearrangert), har en stor separatutstilling på et regionalt kunstnersenter, en gruppeutstilling på et annet regionalt kunstnersenter, og jeg skal stille ut på en gruppeutstilling på av de største kunsthallene i en kjent skandinavisk hovedstad nær deg. Masse folk kommer til å se min kunst. Ja, jeg har sågar fått ett av de største rommene på denne kunsthallen. Det krever litt over et halvt års fulltidsarbeid for meg å produsere alt dette. Og på det tjener jeg ca 60.000 kroner. Disse pengene skal også gå til å produsere den kunsten som skal vises. Materialer, ateljéleie. Reiser.
Og det bjuder jeg faenmeg på.
Det jeg gjør er ingen hobby. Da hadde jeg ikke kunne holdt det nivået jeg holder. Og det er klart at noen tjener penger her, men det er ikke meg.
Jeg innrømmer det, det er vanskelig for meg å klare meg uten sugerør. Det er ikke nødvendigvis fordi folk er uinteressert i det jeg gjør, det er fordi det ikke finnes noen systemer for at jeg skal få betalt for jobben min. Likevel velger jeg å beholde den. Det er jo selvsagt fordi jeg er en underlig særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb. Noen er sånn. Andre har flaks nok til å ville bli leger og maskiningeniører.
Vi har masse kunstnerfinansiert kunst i Norge. Altså sånn sugerørsløs. Vi har vent oss til det. At kunst er billig. Litt som at nettaviser skal være gratis kanskje. Og man ser ingen sammenheng mellom de store og de små. At de som er store og nå klarer seg selv, som blir innkjøpt av Norol og stat og kommune, ikke våknet opp med det nivået en vakker dag. At man derimot har jobbet seg opp dit, gjerne ved hjelp av et og annet sugerør. Fordi det er sånn at vil man ha den kunsten som klarer seg selv, så må man hjelpe den dit. Ettersom kunst jo skal være gratis.
Man ("man" er samme som "alle", se tidligere forklaring) ser ingen sammenheng mellom forventet billig kunst og sløseriet et statstilskudd visstnok er. Bruk pengene på vei istedet! roper folk. Vi har ikke råd til at fok skal ha betalt for å drive med hobbyen sin!
For hele det beløpet man ville kutte i støtten til billedkunstnerne, langtidsstipendene som skulle komme istedetfor garantiinntekten som man allerede har fjernet, ville man fått 150 meter motorvei. Wihi! Og siden kunstnere er billig i drift, ville man sysselsatt ca 80 mennesker med de konsekvenser det ville hatt for deres familier for samme penger. Hvert år altså.
Og disse stipendene? De går til de eldre. De som har klart seg som kunstnere, utviklet seg, jobbet på, og nå er sånn femti-seksti. Da er det litt sent og klippe håret og få seg en jobb. Det er selvsagt ikke veientusiastenes problem, men alternativet for de fleste av disse ville vært NAV og det er nok kontraproduktivt.
Og hvor i himmelens navn kommer den tanken fra, at en sulten kunstner er en bedre kunstner? Er en sulten økonom en bedre økonom? En sulten kunstner er en sulten kunstner. Han kan kanskje si noe kunstnerisk om å være sulten. Men det blir litt uinteressant i det lange løp. Han ville nok dessuten sagt det på en slurvete og ukonsentrert måte, ettersom det er vanskelig å jobbe bra når man er sulten.
Sånn. Nå har jeg sagt alt det der. Jeg har ikke fattet meg i korthet men jeg har fattet meg.
Og alt det der kan man si og forklare og man kan snakke om skolebarns mestring om man også underviser i kunstfag, man kan snakke om Munch og Ibsen og Norge i utlandet, man kan snakke om kunst som politisk instrument, og man kan dra frem den der om kunst og næring (blæh) men
Det er ikke bare fordi jeg er en særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb at jeg driver med dette. Det er også fordi jeg tror på det der at et samfunn uten kunst er et maskineri, og et samfunn med kunst er en sivilisasjon. Og jeg vet hva jeg foretrekker og jeg vet hva jeg frykter.
menne hæeh?
Jeg leser nesten alle bloggene jeg leser, i Feedly. Jeg vet ikke hvordan dere andre gjør det, men jeg er faktisk svært sjelden innom den faktiske bloggen.
Og fordi jeg er selvopptatt, sjekker jeg innimellom hvor mange som følger meg i sin Feedly. Det har pleid å ligge på sånn tretti- førti.
Til heromdagen. Eller heromuken egentlig. Da plutselig hadde en sånn tretti- førti mennesker forlatt meg og jeg satt igjen med fem. Wått?
Hvordan har jeg klart å provosere eller kjede folk sånn til de grader at de har stormforlatt meg i sluttet tropp?
Se, det er meg et mysterium.
Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt å endre på noe uansett. Her tar man det man får, sådetså. Jeg er ikke mer generøs enn som så. Men det var kanskje litt rart at alle skulle innse det akkurat samtidig.
Og fordi jeg er selvopptatt, sjekker jeg innimellom hvor mange som følger meg i sin Feedly. Det har pleid å ligge på sånn tretti- førti.
Til heromdagen. Eller heromuken egentlig. Da plutselig hadde en sånn tretti- førti mennesker forlatt meg og jeg satt igjen med fem. Wått?
Hvordan har jeg klart å provosere eller kjede folk sånn til de grader at de har stormforlatt meg i sluttet tropp?
Se, det er meg et mysterium.
Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt å endre på noe uansett. Her tar man det man får, sådetså. Jeg er ikke mer generøs enn som så. Men det var kanskje litt rart at alle skulle innse det akkurat samtidig.
njæh....
Ikke så fryktelig fornøyd, egentlig.
Jeg er jo egentlig veldig flink til å veve bånd, og med et så enkelt mønster kommer det ikke så godt fram. Dessuten likte jeg den der frihåndstestingen på starten av båndet bedre enn mønsteret, sånn estetisk sett. Tror kanskje jeg lager en slags råkkenrållvariant der jeg veksler mellom mønster og vill vest. Og at det muligens er siste gang jeg vever et så enkelt mønster. Ja, det går fort, men nei, jeg får ikke briljere som veverske. Da kan det være det samme.
Skulle gjerne prøvd å veve med glittertråder som bunnfarge, men glittergarn er dyrt, og jeg er for snål.
nomaden
Hver gang jeg kommer inn på kjøkkenet og skal skru på lyset, og famler rundt på en vegg der det ikke er lysbryter og aldri har vært det, tenker jeg på dette at ja her bor jeg, men jeg verken er her nok eller bor her nok til at det er her jeg bor, eller til at kroppen husker at lysbryteren er på venstre side av døra. Men det er nå likevel fint å ha en slags base da, der man kan famle runt etter lysbrytere på feil side av døra og
fundere på å sette opp en liten hylle over spøkelseslysbryteren, en liten hylle med en liten skål med karameller i. Så jeg får annet å tenke på.
fundere på å sette opp en liten hylle over spøkelseslysbryteren, en liten hylle med en liten skål med karameller i. Så jeg får annet å tenke på.
Hehehehehe Gudrun da....
Altså, egentlig driter jeg faktisk litt i Gudrun Sjöden. Hun er jo bare en av mange og jeg har egentlig ikke tid til å drive å bry meg om alle tantekjerringer som vil så vel men som er så dumme, så dumme. Det er så mye annet artig i verden!
Men hun er nå litt underholdende da.
Dette har hun skrevet som svar på kritikk inne på Gudrun Sjöden AS sin fb-side: (her)
Hej! Den absolut största gruppen av samer lever numera i Stockholm. Varför har de övergett sin hembygd och slutat att aktivt försöka bevara sin kultur och sina traditioner? Jag gjorde ett litet tappert försök att lyfta fram allt det vackra som finns i det samiska formspråket och färgsammansättningarna. Av misstag råkade jag använda ett gammalt uttryck för samer, vilket var väldigt onödigt och sårande för de insatta. Det är faktiskt inte alltid så lätt att förstå vad som gäller i alla kulturer. Jag skulle tro att vi lite till mans gör vissa felsteg då vi besöker Indien, Storbritannien, Tyskland eller rent av Vingåker i Sörmland. De är inte alltid vi uppfattar alla olika subtila signaler som finns i en grupp eller en kultur. Med vänliga hälsningar Gudrun
Så har hun jo selvsagt fått endel tilsvar på det og jeg håper virkelig hun hopper uti det enda en gang og gir oss et svar på svar, for det er, om ikke annet, veldig artig. Det er klart det er vanskelig å uppfatta alla olika subtile signaler når man bruker google som researchverktøy! Jeg døde litt av latter da jeg leste det.
Og det klargjør for meg at grunnen til at jeg reagerte litt på det i utgangspunktet nok var at hun så åpenbart ikke "lot seg inspirere av samekulturen", men av sitt eget stereotypiske bilde av samekulturen. Og da blir jo resultatet grusomt kjedelig. Men det tar hun igjen ved å kaste seg inn i debatten på en veldig underholdende måte!
Nå skal jeg ut og gå tur i finværet og forsøke å ikke tenke på at jeg burde ha vinterrydda balkongen, som er våt og trist og full av tapre planter. Tapre, men døde.
Og våt jord. Og gamle tomater. Og våte lecakuler.
Hvem gidder vel bruke en søndag på sånt?
Men hun er nå litt underholdende da.
Dette har hun skrevet som svar på kritikk inne på Gudrun Sjöden AS sin fb-side: (her)
Hej! Den absolut största gruppen av samer lever numera i Stockholm. Varför har de övergett sin hembygd och slutat att aktivt försöka bevara sin kultur och sina traditioner? Jag gjorde ett litet tappert försök att lyfta fram allt det vackra som finns i det samiska formspråket och färgsammansättningarna. Av misstag råkade jag använda ett gammalt uttryck för samer, vilket var väldigt onödigt och sårande för de insatta. Det är faktiskt inte alltid så lätt att förstå vad som gäller i alla kulturer. Jag skulle tro att vi lite till mans gör vissa felsteg då vi besöker Indien, Storbritannien, Tyskland eller rent av Vingåker i Sörmland. De är inte alltid vi uppfattar alla olika subtila signaler som finns i en grupp eller en kultur. Med vänliga hälsningar Gudrun
Så har hun jo selvsagt fått endel tilsvar på det og jeg håper virkelig hun hopper uti det enda en gang og gir oss et svar på svar, for det er, om ikke annet, veldig artig. Det er klart det er vanskelig å uppfatta alla olika subtile signaler når man bruker google som researchverktøy! Jeg døde litt av latter da jeg leste det.
Og det klargjør for meg at grunnen til at jeg reagerte litt på det i utgangspunktet nok var at hun så åpenbart ikke "lot seg inspirere av samekulturen", men av sitt eget stereotypiske bilde av samekulturen. Og da blir jo resultatet grusomt kjedelig. Men det tar hun igjen ved å kaste seg inn i debatten på en veldig underholdende måte!
Nå skal jeg ut og gå tur i finværet og forsøke å ikke tenke på at jeg burde ha vinterrydda balkongen, som er våt og trist og full av tapre planter. Tapre, men døde.
Og våt jord. Og gamle tomater. Og våte lecakuler.
Hvem gidder vel bruke en søndag på sånt?
Abonner på:
Innlegg (Atom)