Det som mangler i dag

Jeg må tegne ett villspor til. Jeg jobber jo tross alt i serier, sant? Umulig å se hva det kan føre til om jeg bare har tegnet én.
I disse villsporene må jeg tegne bøyde rør. Eller strengt tatt bolter, tror jeg. En gradering av en nittigradersbøy, som vi sa på skolen. Men jeg vet ikke hvordan man regner ut en kurve med to paralelle linjer. Jeg kan legge en sirkelsjablong mellom to linjer og få en pen bøy, på over eller undersiden av bolten, men hvordan vet jeg hvilken diameter jeg skal velge på den parallelle graderingen? Jeg har lyst å ringe pappa og få ham til å komme på atelieret og vise meg det. Han hadde kommet med en eneste gang. Han satt ikke hjemme og ventet, vi så aldri på det "en av dagene", det var NUH. Alltid.
Jeg vil ringe og så kommer han og viser meg det. Og så avtaler vi middag snart.

Villspor med problembøyer.


Hilsen kunstner med problempappa og problemsorg og arbeidsproblem.

Det skal ikke så mye til og så letter liksom skydekket

I dag har jeg tegnet et villspor. Det gjør man jo avogtil. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal og så blir det til at jeg surrer mer rundt en egentlig nødvendig. Det vil si, å tegne villspor er ikke å surre. Man vet jo ikke hvor man skal. Men istedetfor å blogge kunne jeg nummerert vedleggene i årsregnskapet.
For det er jo så artig.

Fikk en telefon i dag, fra Eika forsikring. Fra en som prata helt normalt til meg. Du og du for en forskjell det gjør. OG vedkommende hadde åpnet linken som han som ikke prata ordentlig til meg ikke hadde klart å åpne siden Eika foriskring ikke hadde tilgang på dropbox.
Nå innbiller jeg meg såklart ikke et sekund at det betyr at saken kommer til å ende opp i min favør av den grunn, men bare det der å bli prata ordentlig til...det er fint det!
Skulle jo egentlig bare mangle.
Men det har jo manglet. Og nå ble alt så mye bedre.

Og så har jeg fått invitasjon til å være med på en artig utstilling. Og da blir man også glad. Og den involverer ikke rammemakere. Uansett hvordan jeg gjør det.

Og så har jeg spist lunsj med onkel. Jeg traff ham da jeg hadde vært ute og kjøpt lunsj for å spise inne, men han ville vi skulle ta en kaffe på kafé og så gjorde vi det. Jeg spiste riktignok så langsomt at han gikk, men det er likevel en glede å se onkel før han farer videre.

Det er jo ikke MEG!

Jeg tegner.
Det vil si, det gjør jeg ikke for jeg blogger, og nå påpeker jeg ikke bare det som er helt åpenbart, men finner også påskudd for ikke å tegne.
Ettersom jeg aldri skal ramme inn noe igjen, prøver jeg ut måter å vise tegningene på. Noe jeg har jobbet med i det siste (HA HA. Jeg har ikke vært på jobb siden desember, se tidligere bloggposter om influensa, spysjuka, forkjølelse og begravelse) er å ødelegge arket og sette sammen tegninger i en slags skulpturer. Ikke egentlig skulpturer da. Men former.
Og det er litt vanskelig, for da må jeg tegne tegninger til dette formål, og de må være bra nok til å være interessante, men ikke så bra at jeg ikke klarer å rive dem i stykker.
Det der er vanskeligere å få til enn man skulle tro. Gud så mye bra jeg har tegnet i det siste!
Men i går ble jeg ferdig med et kjempeark med tegning som ikke ble kjempebra, men absolutt heller ikke dårlig. Og før jul var jeg ferdig med et annet. Så nå skal jeg sette dem sammen og

der finnes ikke en dråpe kreativ arbeidslyst i min kropp.
Ikke én.

Det kan ha sammenheng med at jeg har begynt dagen med å google "forliksråd", blant annet.
Og sendt verdens sureste mail, for andre gang i mitt liv, der jeg truer med nevnte. Jeg liker ikke være sur. Det er ekkelt. Og så er jeg jo så konfliktsky så det koster meg litt å bedrive trusler, for jeg vil jo ikke blande inn rettsapparatet!
Sier alle følelser i kroppen.
Men ærlig talt. Det er ikke JEG som har gjort noe galt. Det er Brodins Rammeverksted i Oslo som har kuka det til og ikke finner tid til å svare på mail. De har alle bildene mine, de har ødelagt flere av dem, og det har mottatt 70.000 for en jobb de ikke har utført etter avtale. Hvorfor skal JEG synes det er ekkelt å si ifra? Det er ikke jeg som er forbryteren her.

Når det gjelder Bakklandet Rammeverksted, er dette jo nå oversendt til forsikringsselskapet, der jeg har en kontakt som ikke har det med å snakke ordenlig til folk. Sånt er jo ubehagelig, for oss som har normal oppdragelse. Men jeg har begynt å tenke på denne kommunikasjonen som piksler i datamaskinen min. De sender uhøflige mail, jeg svarer. Det er bare piksler, det er et dataspill. Det betyr ingenting.
Selv om jeg synes det er å gjøre seg unødvenig vanskelig at man ikke kan motta dokumentasjon av skader på nett, men må ha det i posten. På floppydisk da?

Jedorias.

Nei, nå får jeg tegne. Eller sette sammen to store ark til noe -aktig noe.

Status

Dere vet når jeg sier at det går opp og ned, så er det fordi det går ned. I det siste har det gått veldig opp og ned. Og det har jo såklart med tiden å gjøre. (Og takk for kommentarene på det.)

Men nå sitter jeg på jobb igjen og det er vanskelig å ikke føle at nå, nå går det framover. Det ble nok litt ekstra tungt å være syk så lenge og aldri komme seg på jobb og så når jeg ble frisk ble det begravelse. Men jobb, det betyr planer og framdrift og framtid.
Og det er lyst ute og nå blir det lysere hver dag.
Og jeg har på meg nye fine klær jeg har kjøpt i Oslo.

I dag

Nå har det gått ett år. I dag dør pappa og i morgen finner jeg ham.

Og i dag begravde vi tante Anne. Jeg satt i kirka og så på tante Annes kiste og tenkte enda er pappa i live, men snart dør han, jeg vet bare ikke når. Og nå er tante borte også, enn at det ble sånn. Og her sitter jeg i kirka og tenker på feil person.
Det er som om dette med et år har betydning. At når det har gått et år uten pappa, da blir han helt borte.
Tung dag.

Det som er åpenbart eller ikke er det

Det var ikke jeg som leverte Jendor i barnehagen i dag, for jeg måtte pakke koffert, men der hadde det vært masse bilder av ting de hadde gjort i går. Samiske ting de hadde sett på, og grilling, og joik tror jeg, og andre ting som er litt mindre pannebånd-og-fake-lue enn det så ut til først. En i bellinger, for eksempel. Selv om lua var med hele dagen.
Litt blanding av ekte vare og fake, ifølge rapportøren. Og det gleder meg jo. De gjør sitt beste. Det tenkte jeg jo i går og. Men da tenkte jeg jo at beste var litt dårligere enn hva det viste seg å være.
Samtalen på lunsjrommet er derimot som den var. Jeg ble nok egentlig ganske matt av den. Enda jeg har vært i den situasjonen mange ganger før. Det er liksom ingen måte å takle den på.
Eller det er det såklart. Men man lider jo av litt materialtretthet etterhvert.

Nå tenkte jeg at en gang når jeg er mindre matt skal jeg skrive et innlegg der jeg forklarer hvorfor jeg blir matt. Men er det egentlig nødvendig? Er det ikke åpenbart at en same blir litt lei av å alltid bli overskyllet av folks negative tanker rundt det samiske så snart ordet "same" kommer opp?
Tenker jeg. Men hadde det vært åpenbart hvorfor det er så slitsomt å alltid havne i den situasjonen hadde folk ikke satt meg i den situasjonen hele tiden.

Nå skal jeg pakke ferdig kofferten og dra i begravelse og ikke tenke så mye på det som enten er åpenbart eller ikke er det.

Happy Sámi Happy Day!

Da jeg leverte Jendor i barnehagen i dag hadde en av de ansatte på seg sånn fake samisk mannslue som man kjøper av turistindustrien i Finland. I anledning dagen. Ungene fikk lage seg artige pannebåndaktige ting i papp med garn på i de samiske fargene og klistremerker.
Jaja, tenkte jeg, de oppmerksommer i alle fall dagen, det får man vel være glad for, selv om de gjør det på en rar måte. Kanskje de kler seg ut som fjøsnisser på 17. mai også.
Ved lunsjen i dag lo jeg litt av dette med barnehagen og utkledningen, og så klart fikk jeg kommentaren "blei du krænka?". I det minste ikke med samisk aksent da. Alltids noe å være glad for.
Ettersom man som same alltid er den som har opplysningsplikten prøvde jeg å forklare hvorfor jeg ikke synes det er helt innafor at de ansatte i barnehagen kler seg ut i souvernirer den 6. februar. Deretter gikk diskusjonen fort over i at samene i Pasvik kom til å nedlegge veto mot den nye jernbanen, nekter folk å sette opp hytter, og at samene uansett får GOD kompensasjon for ihjelkjørte rein så de har ingenting å klage på. Og "det e ikke DÆMMES reinbeitedistrikt, det e MITT område!" Så ble det snakk om en som var blitt veldig "rar" hvilket her betyr at vedkommende hadde begynt å forsøke å beskytte sine samiske rettigheter. Jeg og en annen med opplysningsplikt prøvde å rydde opp i noe av dette, men såklart forgjeves, forgjeves. De ble en kort lunsj for min del, det er ikke allitd man gidder.

Og det er veldig sjelden jeg går i kofte i Kirkenes. Ikke engang 6. februar.
Men avogtil på 17.mai.

Janei hvorfor gi et klart svar?

Forsikringsselskap.
Har jo oppdaget at alle bildene Bakklandet Ramme og Kunst har tatt i (med unntak av tre, rett skal være rett) er ødelagte. Vet at rammemakeren har meldt inn fire, vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til at det er ni til, må jeg melde dem inn til rammemakeren som må melde det inn, eller tar jeg det direkte med Eika Forsikring? Mailer og spør forsikringsselskapet. Får svar etter en uke: vi kan fortsatt ikke se at du har lidt noe økonomisk tap, dette må du selv dokumentere, blabla.
Ja, og DERFOR SPØR JEG, SKRIFTIG OG I KLARTEKST: SKAL JEG DOKUMENTRE ALT JEG NÅ HAR OPPDAGET ELLER DET JEG VET RAMMEMAKEREN HAR MELDT INN????
Ringer og spør, mail takler de åpenbart ikke, svaret er, mer enn litt nedlatende: alt.
Ok.
Det har jeg tredve dager på å gjøre, og dokumentasjonen har ligget klar i mapper for alternativ 1: fire bilder og alternativ 2: alle bildene, siden jeg sendte mailen til forsikringsselskapet, så det er ikke det at det er noe stress, men jeg blir jævla stressa og vil ha det sendt NÅ, enda jeg vet at jeg strengt tatt skal avstemme med advokaten som er i møte til tolv. NÅ NÅ NÅ.
NÅ, i løpet av tredve dager.

Måten forsikringsselskapet kommuniserer med meg på, sier meg at det ikke blir så enkelt som å fotografere et ødelagt verk, og påpeke at det er et ødelagt verk, men jeg får vel begynne der. ettersom det er ødelagte verk.

Jeg lurer

I dag parkerte jeg sparken utenfor vinduet mitt på jobb.
For en tulling! som opptar en hel! parkeringsplass! med sparken sin!, tenkte nok alle som kom med de store bilene sine.
Men det er ikke parkeringsplas der tenk. Og når folk parkerer der blir det mørkt og dystert nede i kjelleren min. Og jeg blir mørk og dyster til sinns.
Jeg tenkte som så at så lenge det er ledige parkeringsplasser kan folk heller parkere på dem. Og når det ikke er ledige parkeringsplasser lengre så flytter nok folk bare sparken. Men de gidder ikke flytte den så lenge det er ledige parkeringsplasser.
Så får de heller gå ti meter ekstra fra bilene sine og inn i bygget. For at jeg skal få lys, hele dagen.

Nå må jeg bare finne en praktisk måte å få med meg to sparker ned til jobb på mandag. Så kan jeg parkere en foran det andre vinduet også.

Begravelse igjen.

I går ringte jeg søstra mi og gratulerte henne med dagen men måtte også ganske med en gang fortelle at tanta vår døde i går. Litt vanskelig å finne en bra måte å gjøre det på. Hun skal begraves den dagen pappa døde. Som jeg synes er litt rart. Jeg tror ikke engang noen vet det, det er nok bare jeg som har koblet sammen de to datoene foreløpig. Jeg synes faktisk det er litt vanskelig, jeg kjenner av en eller annen grunn jeg bør være her den dagen. Men nå skal jeg være i Oslo.

Tante er pappas lillesøster. De var fem søsken, nå er det bare en igjen, pappas storesøster. Hun er den eneste av dem som har opplevd å bli 70. Herregud, jeg håper hun blir 100.

Nå prøver jeg å forholde meg til tantes familie og skjønne hvor mye jeg skal være til stede. Jeg husker nesten ingenting fra pappas begravelse, så jeg vet ikke helt hva jeg kan hjelpe til med. Jeg husker at når folk spurte om de kunne hjelpe til med noe spesifikt, var det lett å si ja takk, men om folk sa Og si nå bare om det er noe, så var det aldri noe. Eller mye vanskeligere å spørre.
Jeg har sagt jeg kan bake.

Jaja. Livet. Det handler mye om døden.

2018 og 2017 og 2018

Nå har jeg vært syk siden andre juledag, med et par tre halve dager på jobb som avbrekk. Jeg skjønner godt at jeg blir lei.
Jeg er ikke sånn lei at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare en eneste dag til, men sånn lei at jeg hele tiden tenker herregud jeg er så lei.
Jeg vil noe annet enn å være hjemme.
Jendor er piggere, men "sliten" som han selv sier, så det blir nok en dag foran datamaskinen.
I går var han så slapp at han så på hva som helst. Vanligvis må vi bytte program ganske ofte. Men i går lå han plutselig og så på et program der de byttet klær på dukkene sine, uten å forklange nytt program. Mens han spydde litt her og der innimellom.
Jeg gleder meg til han blir så stor at han sier ifra at han har tenkt å spy.

Snart har pappa vært død i et år. For alle andre enn meg, og kanskje tante H, er det lenge siden, men for oss er det fortsatt som i går. Jeg vil at folk skal prate om pappa, fortelle hvordan de fikk vite at han var død, at det skal være som i går for dem også. Jeg har ikke rukket å tenke nok på pappa, være nok lei meg, holde ham nok tilbake på dette året.

Jeg prøver å holde liv i plantene fra huset hans. Det var mer lys der. Men her får de vann i blant.

Jeg gleder meg til jendor blir så stor at han sier ifra at han har tenkt å spy, men alt det nye han lærer seg er sånt som pappa ikke får med seg.
Jeg forbannet 2017 for alt det året kom med, men det var det siste året pappa var i live. 2018 er det første året han ikke fikk. Så jeg må være litt glad i 2017 likevel. Og være litt sur på 2018 for at det ikke tok med seg pappa, og for influensa, forkjølelse og omgangssyke så klart.