En kompis av meg sa engang om Tegnehanne at hun er morsom når hun skriver om forhold og sånn, men ikke når hun prøver seg på samfunnsanalyser. Jeg synes Tegnehanne er bra når hun kjører på med samfunnsanalyser også. Men man kan kanskje si det samme om meg, som min kompis sa om Tegnehanne. Det er ikke hit man kommer for de skarpeste samfunnsanalysene. Jeg evner aldri å se de store linjene og sammenhengene, jeg er, som person, alltid forkusert på detaljene. Der både tidligere omtalte kompis, the Stig og mine forhenværende stesøsken alltid ser sammenhengene, påpeker hvem som har jobbet med hvem og hvem de har vært gift med tilhengere av politiske partier av og dessuten sjansen for å fly på konsesjon og tollsatsen på lakseksport, nikker jeg aha! og må tenke meg litt om. Der de flyr over landskapet som stolte drager med store vingespenn og skarpe øyne, og ser linjer, sammenhenger og historie, er jeg en liten bomullsdott som er skylt ut på havet og ligger under en stein og bare Hei sjøpølse! Kult mønster!
Det å bo i Kirkenes har alltid vært å bo ved siden av Russland. Det har vært gjentatt mange ganger at det er den grensen i Europa som i sterkest grad markerer skille i levestandard. Er det sant? ER det her fattigdomsgrensen går? Oss og dem. Russland er jo enormt, så det vi har forholdt oss til er Nikel, Murmansk og i noen grad kanskje Severomorsk og Arkhangelsk, men Russland her oppe er fullt av hemmelige byer uten postnummer eller eksistens på kartet. Russland. Stort og rart. Og russere, som vel er det vi egentlig har forholdt oss til. Da jeg var barn var grensen stengt, de kom ikke hit på handletur og vi dro ikke dit, bortsett fra når det var kulturutvekslinger. Da fikk vi sett på hverandre. De hadde rare klære og rare hårfrisyrer og luktet rart og ikke skjønte man hva de sa og de...de bare skjønte ikke greia liksom. Feil sko og feil farger. Og de ville ha alt vi hadde så vi var de kule og de var de fattige, de som var bakpå. De sto utfor bussen til korpset da vi var i Nikel og ville ha plastposer! Vi kastet plastposer ut av vinduene til dem.
Men sammenlignet med dem kunne vi nesten ikke spille.
Jeg husker det var en farge vi omtalte som russerød. Helt uten baktanker, det var bare en god beskrivelse. Det var en rødfarge som var litt matt og ute glans. Ikke helt rød. Russerne hadde ikke råd til ordentlige rødfarger.
Så åpnet grensene og vi kom litt nærmere hverandre og de var ikke fullt så rare og fattige, men fortsatt annerledes. Så begynte de å flytte over til oss, mange av oss flyttet dit, og vi forsto hverandre litt bedre og begge sider prøvde kanskje å ikke tenke på det der med plastposene.
Tenk deg at du bor i Oslo og hele Drammen er fyllt av mennesker i litt rare klær, de har sin egen stil men du skjønner at det er din stil de vil ha, de snakker et språk du ikke forstår, men mange snakker ditt språk også, på sin egen måte, de har sin egen kultur og sin egen musikk og sitt helt egne forhold mellom kjønn, sin egen måte å drive politikk, annerledes mat, og man har venner i Drammen og de kommer til Oslo og avogtil drar du dit og det finnes ingen lover man kjenner igjen og alt er skakt og fattig og spennende, man kan ikke engang lese gateskiltene, men man kan feste og høre musikk og spise sushi og fylle bensin, og så viser det seg at bak Drammen er det et kjempestort land og det landet har akkurat gått til krig mot England. Og du oppdager at du bor ikke egentlig i Oslo, du bor på Kløfta.
Bestefar snakket russisk. Han hadde tilbragt krigen i Russland, bestefar var partisan, og han var kommunist. Og jeg er kommunist. Alle kommunister med fornuften i behold, de være seg drager eller sjøpølser, vet at Sovjetunionen ikke var kommunistisk. Det er ikke DET vi tror på. Vi tror på solidaritet.
Bestefar syntes så synd i russerne. I hver enkelt han kjente som måtte klare seg som best de kunne i det systemet de hadde endt opp med, og i hele landet, som var endt der det var. Han ville hjelpe alle, personlig. Han syntes de fortjente så mye bedre. Så mye bedre enn det de hadde fått. Og jeg tror han ville grått nå, om han hadde vært i live.
Det er en ofte gjentatt myte at ti prosent av Kirkenes' befolkning er russere. Jeg vet hvordan den myten oppsto, men tallet er uansett 3,8. Det er innvandrere eller de som har to russiske foreldre. Jeg skulle gjerne sett tallet på de som har én russisk forelder. Det er veldig mange.
Vet dere at Russland har det nedfellt i sin grunnlov at de kan gå inn med militær makt og beskytte sin diaspora? Jeg tenker på det avogtil, men det skremmer meg ikke. Jeg tror det hadde blitt for mye styr for Russland.
Vasilij, Jendor sin bestekompis, har sagt til Jendor at han tror ikke det er lov å snakke russisk lengre.
Dagen før invasjonen av Ukraina åpnet Barents House med pomp og prakt og sprudel og ministre. Hurra for Barentssamarbeidet, og vårt gode og varme og potensielt lønsomme samarbeid med vår nabo i øst.
Vår rape gale, voldsomme og uberegnelige nabo i øst som mye av vår eksistens her oppe er bygget på. Hva gjør vi nå?
Hva gjør vi nå, spør bedriftsledere og ansatte i store og små bedrifter som mister livsgrunnlaget sitt i alle disse sanksjonene som de støtter likevel, kjære regjering, hva med oss? Og folk på sosiale medier roper ut at dere tenker bare på penger i denne nødens stund, tenk på Ukraina!
Vi tenker på Ukraina. Vi tenker på Ukraina hele tiden, dere aner ikke. Og vi tenker på russerne midt i blant oss, de som går her mellom oss, hvordan de har det. Vi tenker på det. Men vi vil også gjerne overleve, vi har vært gjennom så mange kriser og konkurser og fått så mange klapp på skuldra og så har vi på forskjellig vis klart oss, nå kommer det en ny byrde. Skal vi bære den også?
Jeg ligger våken om kvelden og hører skuddsalver. De øver, her på denne siden. Alle på den andre siden er dratt til Ukraina.
Det står en statue her i Kirkenes. Den russiske soldat. Befrieren. For i oktober -44 marsjerte den Røde Armé inn, tyskerne (skal vi si nazistene kanskje heller?) ut, og så var krigen over her oppe. Alt var nedbrent, men krigen var over. Og så trakk russerne seg ut, uten noe videre krangel med det, når verdenskrigen var over, og det var ikke overalt de gjorde det. Men de var våre venner. Og så ble det bestemt at det skulle reises en statue, og det var den Sovjetiske Soldat som sto med støvelen på nakken til den brekte nakket til den tyske ørn. Men før vi kom så langt at vi fikk opp den der statuen, så var det heisann hoppsann blitt 1952 og kald krig og Kirkenes, et brohode mot øst, Tyskland inn i Nato, så i nattens mulm og mørke, mer eller mindre, før statuen ble reist, sagde man av ørnens hode og hale, så nå står han der, soldaten, og hviler foten på en stein.
Bare timer før angrepet på Ukraina la Russlands ambasaddør ned en krans ved denne statuen. Seremonien ble holdt for å markere Dagen for Faderlandets Beskyttelse. Dette er en dag hæren markerer. Det er sjelden den blir markert utfor Russland. Det var ingen nordmenn som deltok.
Sånn er det å bo i Kirkenes nå, for en bomullsdott uten evne til å trekke de store linjene.
