Glansfulle dager

Det går litt bedre, i natt har jeg ikke sovet sittende opp mot veggen men mer som liggende i en veldig bratt bakke. Jeg merker at jeg ikke er et sånt menneske som liker å sove i en veldig bratt bakke. Jeg liker å ligge flatt. For hvis ikke må man jo på noe vis holde i mot, sånn at man ikke sklir ned og blir liggende nederst med bare hodet i en veldig bratt bakke, og da er det, med min fysikk iallefall, rompa som må holde imot, og det er den veldig lei av. Og ryggen melder seg og sier at den gjør sannelig sin jobb også, så kom ikke her, rompa. Og så er det noe med armene, som aldri er noe problem når man ligger flatt, man liksom bare legger dem fra seg ved siden av seg og så er det ikke noe mer med det, men når man ligger på et berg hele natten så blir de liggende under noe tungt uansett hvordan man gjør det, som et hode eller en kropp og når man snur seg så følger de ikke naturlig med heller. Det er styrete.

Men i dag fikk jeg iallefall tatt en dusj og dusjet bort parykken. 

Jeg har sett meg i speilet og tenkt på tante Sigrid de siste dagene. Hun hadde helt ekte parykk, for hun hadde den der hårsykdommen som heter sånn alpolicella..apocia...acopocia...? den der når håret bare blir borte. Vent, er det egentlig en hårsykdom når håret blir borte? Da er det jo egentlig ikke håret som er problemet? Uansett, mye av den i familien uansett hva den er slags sykdom og hun hadde parykk. Og nå vil jeg ikke si at hun hadde en parykk fra parykkmakeriets spede barndom, for både Solkongen og Kleopatra vet dere, men iallefall hadde hun vel en parykk fra ganske tidlig i den perioden da man begynte å kombinere naturtro med prismessig overkommelig. Den var veldig glansfull. Og så passer det kanskje med glansfull når man er i tredveårene, og så, når man er sånn 83 så er det helt umerkelig blitt ikke like naturlig. Og det er jeg med på, for si meg, skal man virkelig våkne opp en dag og tenke, nå tror jeg at jeg går ut og kjøper en GRÅ parykk? I tillegg hadde hun den ganske langt ned i pannen, og det er i og for seg også et familietrekk med lavt hårfeste, så det er kanskje ikke så pussig når man går til kjernen av det, men allerede som barn var det for meg noe som ikke stemte uten at jeg skjønte hva. 

Nå skal jeg ikke påstå at det parykkaktige fremmedlegemet jeg har gått med på hodet de siste dagene så ut som noe man ville ha betalt for eller var glansfullt, men, mer fett vet dere, som er litt det samme, og absolutt ganske hjelmaktig, så det med tante Sigrid er ganske presist. La oss bare si at søskenbarnet mitt skjønte akkurat hva jeg mente. 

 

Det verste nå er dette elementet av spedalskhet. Jendor blir helt stiv og stressa om jeg kommer ned på kjøkkenet. Nå har vi jo sagt i to år at dette må man holde seg unna og SLUTT å sleik på håndtakene på hanldevognene i butikken!, og så kommer det plutselig vandrende ned på kjøkkenet iført parykk. Så han ber meg gå opp igjen. Og da gjør jeg det, for det blir litt krise her om vi blir syke begge voksne (men avogtil vil man ha mat eller juice for eksempel) og så tar jeg heller en runde når Jendor har lagt seg. Men det blir mye på the Stig. Jeg har vært syk nesten halvparten av årets dager (artig med statistikk på starten av året!) og det er jo litt som skal følges opp i et liv. Jendor hadde sagt i dag at han gleda seg til jeg ble frisk og the Stig ble syk.

Det gjør ikke jeg, for å si det sånn, men man må jo bare ta det man får. 

Nå er viruset i den fasen der det begynner å få nok av vertskroppen og leter etter måter å komme seg inn en ny vertskropp (store mengder utadrettet nysing og hosting) så nå prøver jeg å holde hendene nyvasket og meg selv sålangt unna de andre som det går, men det blir bra når dette er over.