Nå sitter jeg på skolen. Jeg skulle ikke sitte å slenge så mye, jeg skulle jobbe, og derfor har jeg booket to rom. Begge er fulle av skrap som de som har brukt rommet før ikke har gidda å rødde, men det ene fikk jeg delvis rødda i går ved hjelp av høy lappeføring i alle betydninger.
Og der ligger det noen og sover nå, sikkert fordi det var så delvis ryddig. Eller fordi det er så mørkt, det finnes jo lite lys derinne. Tidligere omtalt.
Jaja. Vårbrising, vårbrising. Mannen sendte med meg kaffe før jeg gikk og det redder dagen. Nå går jeg og rydder det andre rommet med rotet mitt.
frkfigen tegner
Jeg tegner for tiden. Sirkler. Først tegnet jeg på ganske små ark, så a4, så a3, og nå er jeg oppe i dobbeldør-størrelse. Problemet med å tegne på store ark er at de er større enn meg, så det blir litt knøling for å få det til, altså, bare finne et sted der de kan henges på veggen har vært et problem. Vi har jo to prosjektrom som er ment til sånt, men de er fylt med alskens gamle prosjekter med Rör ej!!!!!!!!!!!!-lapper på, (argh, prosjektrom, ikke lagringsrom, rør ej sjøl din dust!) sånn at de er ganske ubrukelige. Skjønt, jeg trenger jo egentlig bare en vegg å henge arket på. Så nå har jeg Rört en hel masse og funnet meg plass på en vegg, og er forholdsvis glad og fornøyd.
Og dautrött. For det finnes ikke lys på prosjektrommet. Altså, det finnes en lysbryter, men den er ikke koblet til noe. Og vinduet vender mot gangen, og ikke ut. Og ikke fins det luft heller. Så jeg vil bare sove. Heldigvis har jeg vært forutseende og byttet ut spritdunsttusjen med en vannbasert, så nå er jeg ikke trøtt og full, bare trøtt. Men herregud så trøtt man blir av å stå å tegne i mørtna! Og det tar et par dager å fullføre.
Gud vet om jeg klarer å holde meg våken så lenge.
Og dautrött. For det finnes ikke lys på prosjektrommet. Altså, det finnes en lysbryter, men den er ikke koblet til noe. Og vinduet vender mot gangen, og ikke ut. Og ikke fins det luft heller. Så jeg vil bare sove. Heldigvis har jeg vært forutseende og byttet ut spritdunsttusjen med en vannbasert, så nå er jeg ikke trøtt og full, bare trøtt. Men herregud så trøtt man blir av å stå å tegne i mørtna! Og det tar et par dager å fullføre.
Gud vet om jeg klarer å holde meg våken så lenge.
Hæ?
Jeg har ikke helt kontroll. Det er plagsomt. Jeg har allid hatt en slags tilkjempet kontroll, den typen man tviholder på fordi man vet at om man ser en annen vei ett sekund kommer den til å gli ut av fingrene og ta seg en tur ut på heisatur i verden. Dette er nok et resultat av å være blandingsbarn av Regnskapsfører og Presenil. Jeg slekter kanskje mest på Presenil i ordenssans, men har levd med konsekvensene av den type tidsoppfatning gjennom hele oppveksten, og kjemper for å være mer som Regnskapsfører. Avogtil glipper det. Jeg mener, det holder ganske bra til vanlig, jeg er ordentelig og pålitelig som person altså, men så glipper det og jeg ønsker meg en assistent mest av alt i hele verden.
Og det glipper liksom i kladeiser, plutselig går flyet dagen før jeg trodde og jeg glemmer å hente folk på Hurtigruta og har ikke levert skattekort og skulle ha vært på foredrag i Pasvik og mamma hadde bursdag i går. Da får jeg helt sorgpanikk. Det er jo ikke sånn jeg er!
Nå for eksempel er det en HEL DEL her på skolen som bare har gått meg rekkehus forbi, mens alle andre i klassen løper rundt og er orienterte og Deltar på Ting. Og om nettene drømmer jeg at jeg har glemt alle mattetimene hittil i år men jeg har muligens en mattebok på Hesseng og står jeg ikke i fare for å måtte gå opp til eksamen i matematikk?
Kanskje det hjelper å begynne å bruke filofaxen min. Jeg skriver aldri ned noe som helst, jeg bare husker det i hodet og vanligvis holder det helt fint, men når det ikke gjør det, blir det skred.
Og "bruke" betyr BÅDE å skrive ting ned men også å lese i den en gang i blant, for det siste punktet er jo det som vanligvis skjærer seg. Men et hjelper liksom ikke å skrive ned ting jeg skulle ha deltatt på før jul!
Huff. Hvorfor er jeg den eneste på klasserommet nå?
Og det glipper liksom i kladeiser, plutselig går flyet dagen før jeg trodde og jeg glemmer å hente folk på Hurtigruta og har ikke levert skattekort og skulle ha vært på foredrag i Pasvik og mamma hadde bursdag i går. Da får jeg helt sorgpanikk. Det er jo ikke sånn jeg er!
Nå for eksempel er det en HEL DEL her på skolen som bare har gått meg rekkehus forbi, mens alle andre i klassen løper rundt og er orienterte og Deltar på Ting. Og om nettene drømmer jeg at jeg har glemt alle mattetimene hittil i år men jeg har muligens en mattebok på Hesseng og står jeg ikke i fare for å måtte gå opp til eksamen i matematikk?
Kanskje det hjelper å begynne å bruke filofaxen min. Jeg skriver aldri ned noe som helst, jeg bare husker det i hodet og vanligvis holder det helt fint, men når det ikke gjør det, blir det skred.
Og "bruke" betyr BÅDE å skrive ting ned men også å lese i den en gang i blant, for det siste punktet er jo det som vanligvis skjærer seg. Men et hjelper liksom ikke å skrive ned ting jeg skulle ha deltatt på før jul!
Huff. Hvorfor er jeg den eneste på klasserommet nå?
jaha?
I dag er det til min milde forbauselse ingen som har bursdag. Tredagersfeiringen jeg startet å planlegge før jul er avsegstyrt.
Og jeg har det alltid litt sånn at hvis jeg for eksempel blir 26 eller 33 en dag, så må jeg jo bli 27 eller 34 neste. Men det blir jeg jo ikke.
Jeg har derimot litt lyst på havrelefse. Det høres godt ut.
Og jeg har det alltid litt sånn at hvis jeg for eksempel blir 26 eller 33 en dag, så må jeg jo bli 27 eller 34 neste. Men det blir jeg jo ikke.
Jeg har derimot litt lyst på havrelefse. Det høres godt ut.
puhf
Nå har vi feiret the Stigs bursdag så ettertrykkelig at da det kom til min var vi lei. Så i dag ble det mysli til frokost og så har vi tuslet rundt og blitt solbrente og spist is og fått pizza til middag.
Når man har vært ute fra tolv til halv seks er det lov å sitte inne på ettermiddagen.
Akkurat det der med å sitte inne i finværet strever jeg litt med, nordfra som jeg er. Er det fint vær oppholder man seg ute. Man vet aldri om sjansen byr seg igjen.
Ifølge min far, som fikk to stingsild by proxy mens han snakket med meg på telefonen, sier at jeg aldri kommer til å ha bursdag i påska igjen. Eller, om jeg bli 134 så muligens. Jeg tat likevel sjansen p å sitte inne en ettermiddag. Jeg er jo trossalt solbrent.
I natt drømte jeg at jeg skulle ta eksamen her på kønstføk, og at jeg løste det ved å synge to bånsuller fra Nordland og vise fram de brukte platene som ligger på flata til søyleborremakinen så man ikke skal borre rett i metallet. Jeg hadde montert dem i vinkel så de skulle virke litt romlige. Og så begynte jeg å synge på feil bånsull, men det spilte ingen rolle for det er jo ingen her som hvet hva som er hva.
Lurer på om dette er et frampek.
Når man har vært ute fra tolv til halv seks er det lov å sitte inne på ettermiddagen.
Akkurat det der med å sitte inne i finværet strever jeg litt med, nordfra som jeg er. Er det fint vær oppholder man seg ute. Man vet aldri om sjansen byr seg igjen.
Ifølge min far, som fikk to stingsild by proxy mens han snakket med meg på telefonen, sier at jeg aldri kommer til å ha bursdag i påska igjen. Eller, om jeg bli 134 så muligens. Jeg tat likevel sjansen p å sitte inne en ettermiddag. Jeg er jo trossalt solbrent.
I natt drømte jeg at jeg skulle ta eksamen her på kønstføk, og at jeg løste det ved å synge to bånsuller fra Nordland og vise fram de brukte platene som ligger på flata til søyleborremakinen så man ikke skal borre rett i metallet. Jeg hadde montert dem i vinkel så de skulle virke litt romlige. Og så begynte jeg å synge på feil bånsull, men det spilte ingen rolle for det er jo ingen her som hvet hva som er hva.
Lurer på om dette er et frampek.
Og
nå ser jeg på svensk undervisningsfjernsyn. De har intervjuet masse fulle folk om forskjellige språkstrider.
Fresht.
Fresht.
overraskelse!
Til alle som lurer på om det gikk bra med overraskelsen: ja, heldigvis!
(Siden før jul har jeg planlagt 40årsdagen til the Stig, som skulle være en overraskelse. Eller, han vet jo at han blir førti da, men han skulle ikke vite at det skulle komme kompiser fra fjern og nær og absolutt mest fjern. Og siden før jul har jeg holdt på å forsnakke meg minst en gang om dagen. Seinest kvelden før, da jeg hadde vært og henta Kari på stasjonen, fulgt henne på hotellet og samtidig kommunisert med the Stig over telefon at jeg måtte være litt lenge på skolen. Da jeg så kom hjem var det første jeg skulle til å si VET DU KA HO KARI FORTALTE!
Men jeg klarte å bite av den setningen på vei ut. Så vidt.
Da vi endelig dro på resturant for å spise en koselig bursdagsmiddag for to, der jeg visste at vi skulle være nærmere tolv enn to, hadde jeg så høy puls at jeg nesten ikke kunne snakke.
Og heldigvis ble han overrasket. Jeg var nemlig litt redd for at han kanskje hadde en mistanke, men han brukte frasen Så absurd! ca 43 ganger i løpet av kvelden så jeg tror kanskje ikke det likevel.
Og etterpå har det vært så fint! ligge i solen på berget nedfor huset og prate med gamle kjente som er nesten like glade i the Stig som meg. )
(Siden før jul har jeg planlagt 40årsdagen til the Stig, som skulle være en overraskelse. Eller, han vet jo at han blir førti da, men han skulle ikke vite at det skulle komme kompiser fra fjern og nær og absolutt mest fjern. Og siden før jul har jeg holdt på å forsnakke meg minst en gang om dagen. Seinest kvelden før, da jeg hadde vært og henta Kari på stasjonen, fulgt henne på hotellet og samtidig kommunisert med the Stig over telefon at jeg måtte være litt lenge på skolen. Da jeg så kom hjem var det første jeg skulle til å si VET DU KA HO KARI FORTALTE!
Men jeg klarte å bite av den setningen på vei ut. Så vidt.
Da vi endelig dro på resturant for å spise en koselig bursdagsmiddag for to, der jeg visste at vi skulle være nærmere tolv enn to, hadde jeg så høy puls at jeg nesten ikke kunne snakke.
Og heldigvis ble han overrasket. Jeg var nemlig litt redd for at han kanskje hadde en mistanke, men han brukte frasen Så absurd! ca 43 ganger i løpet av kvelden så jeg tror kanskje ikke det likevel.
Og etterpå har det vært så fint! ligge i solen på berget nedfor huset og prate med gamle kjente som er nesten like glade i the Stig som meg. )
barnehage
Mannen har ikke gått i barnehage. Det gir seg ikke andre utslag enn at han ikke er så oppmerksom på at man må dele. Der vi andre skyldbetinget og i smug hiver i oss en pose potetgull for så å utbryte, Å, ville du også ha? Det ante jeg ikke! hiver mannen i seg en pose potetgull for så å få genuint dårlig samvittighet over at han ikke har delt med noen.
Jeg har gått i barnehage. På en måte husker jeg det ganske godt, og på den annen side begynner det å bli noen år siden. Jeg husker at det var bilde av en rød postkasse på knaggen og på hylla mi, og at alle bordene var i hodehøyde, og at de var røde. Og at man også måtte spise fler poteter om man ville ha mer kjøttpudding. Og at fisken var grusom, enda jeg egentlig var en sjelden unge og likte fisk. Bare ikke i barnehagen. Foreldrene mine mer enn antydet at jeg var lettpåvirkelig og ikke ville ha fisk i barnehagen fordi dette var kotyme blant barnebagebarn, men de hadde ikke smakt den vasne industritorsken fra storkjøkkenet på sykehuset, der vi fikk maten vår fra.
Jeg husker også all aktiviseringen, som jeg satt pris på. At vi tegnet med røde og gule oljekritt på plastglass og smeltet dem i ovnen sånn at de så ut som soler, eller lagde soler av fyrstikker og gule pappskiver, og katter av doruller og svart papp, og dorullnisser, og tegnet med vanlige kritt på vanlige ark, og noen ganger måtte vi smake på mat med bind for øynene og gjette hva det var, og en gang hadde "vi" (hvilket forvirret meg for jeg kunne ikke huske det) vært ute og gravd i den svarte sneen og i litt hvitere sne og smeltet sneen i kaffefiltre og så fikk vi SE FORURENSNINGEN MED EGNE ØYNE der nede i kaffefiltrene.
Og så husker jeg Kristina, som var adoptert fra Kina og det vakreste jeg visste, så fin var hun at jeg oppkalte bamsen min etter henne, en bamse med omtrent samme farge, og Thomas, som det alltid rant snørr utav, og Rune som gikk med sånne skinner rundt bena og som alltid skulle ha rett, og Maren som kunne springe kjempefort ifølge seg selv og en del andre også, og møllersenguttene som alltid diskuterte noe. Foreksempel, er null verdens største tall? Nei! Ja! og jeg har i ettertid innsett at den yngste av de tre møllersenguttene faktisk var min nå gode veninne Kajsa.
De var veldig like. Unnskyld.
Jeg husker også at jeg spurte hvorfor det alltid var skjell i sandkassene, og barnehagetanten svarte at det var fordi at før sto havet mye høyere, og det er forsåvidt sant, men det kan jo OGSÅ ha hatt noe med hvor man henten sanden fra, tenker jeg nå. Og at man ble spylt med hageslangen før man fikk komme inn og ta av seg oljebuksa, og hvor fantastisk skjelvende sandkaker kunne bli om man fikk til den rette blandingen av silt sann og vann, og at man fikk krone når man hadde bursdag, men ikke kunne få melk til grøten man fikk på lillejulaften, men saft, og det var veldig rart, og at vi avogtil fikk gamle båter av folk og at det var litt vanskelig å komme til å få lekt i de nye båtene fordi da var det de store guttene som var størst, for å si det sånn, og at jeg rømte fra hele barenehagen en gang, fordi anledningen bød seg, og at alt var så stort, og nå, når jeg drar forbi, har det selvsagt krympet tohundre prosent alt sammen, fordi jeg har blitt så jævla svær.
Jeg har gått i barnehage. På en måte husker jeg det ganske godt, og på den annen side begynner det å bli noen år siden. Jeg husker at det var bilde av en rød postkasse på knaggen og på hylla mi, og at alle bordene var i hodehøyde, og at de var røde. Og at man også måtte spise fler poteter om man ville ha mer kjøttpudding. Og at fisken var grusom, enda jeg egentlig var en sjelden unge og likte fisk. Bare ikke i barnehagen. Foreldrene mine mer enn antydet at jeg var lettpåvirkelig og ikke ville ha fisk i barnehagen fordi dette var kotyme blant barnebagebarn, men de hadde ikke smakt den vasne industritorsken fra storkjøkkenet på sykehuset, der vi fikk maten vår fra.
Jeg husker også all aktiviseringen, som jeg satt pris på. At vi tegnet med røde og gule oljekritt på plastglass og smeltet dem i ovnen sånn at de så ut som soler, eller lagde soler av fyrstikker og gule pappskiver, og katter av doruller og svart papp, og dorullnisser, og tegnet med vanlige kritt på vanlige ark, og noen ganger måtte vi smake på mat med bind for øynene og gjette hva det var, og en gang hadde "vi" (hvilket forvirret meg for jeg kunne ikke huske det) vært ute og gravd i den svarte sneen og i litt hvitere sne og smeltet sneen i kaffefiltre og så fikk vi SE FORURENSNINGEN MED EGNE ØYNE der nede i kaffefiltrene.
Og så husker jeg Kristina, som var adoptert fra Kina og det vakreste jeg visste, så fin var hun at jeg oppkalte bamsen min etter henne, en bamse med omtrent samme farge, og Thomas, som det alltid rant snørr utav, og Rune som gikk med sånne skinner rundt bena og som alltid skulle ha rett, og Maren som kunne springe kjempefort ifølge seg selv og en del andre også, og møllersenguttene som alltid diskuterte noe. Foreksempel, er null verdens største tall? Nei! Ja! og jeg har i ettertid innsett at den yngste av de tre møllersenguttene faktisk var min nå gode veninne Kajsa.
De var veldig like. Unnskyld.
Jeg husker også at jeg spurte hvorfor det alltid var skjell i sandkassene, og barnehagetanten svarte at det var fordi at før sto havet mye høyere, og det er forsåvidt sant, men det kan jo OGSÅ ha hatt noe med hvor man henten sanden fra, tenker jeg nå. Og at man ble spylt med hageslangen før man fikk komme inn og ta av seg oljebuksa, og hvor fantastisk skjelvende sandkaker kunne bli om man fikk til den rette blandingen av silt sann og vann, og at man fikk krone når man hadde bursdag, men ikke kunne få melk til grøten man fikk på lillejulaften, men saft, og det var veldig rart, og at vi avogtil fikk gamle båter av folk og at det var litt vanskelig å komme til å få lekt i de nye båtene fordi da var det de store guttene som var størst, for å si det sånn, og at jeg rømte fra hele barenehagen en gang, fordi anledningen bød seg, og at alt var så stort, og nå, når jeg drar forbi, har det selvsagt krympet tohundre prosent alt sammen, fordi jeg har blitt så jævla svær.
litt i tvil om overskriften her
I dag handler radioK3 om eskapadene forbundet med å skaffe seg 15 oransje liggeunderlag.
Og været er som en sommerdag i Kirkenes, og jeg merker ingenting til pollen, så jeg er rimelig fornøyd. Bortsett fra at det visstnok er påskeferie andre steder og at jeg av en eller annen grunn har kjenningsmelodien til Sesam Stasjon på hjernen. Som jeg ikke pleide å se på, men jeg har jo en ti år yngre søster så jeg har på den måten fått med meg to påfølgende lag med barne-tvunderholdning.
Da jeg var fem var jeg og mamma og pappa i USA og besøkte slekta. Der pleide jeg å se på Scooby Doo. Så det ble jo litt krise da jeg skulle reise hjem til Norge etter fem uker og ikke fikk se mer på Scooby Doo! Jeg kom aldri til å få vite hvordan det gikk! (i en alder av fem hadde jeg ikke helt skjønt at episodene ikke hadde det ringeste med hverandre å gjøre. Jeg var ikke den raskeste til å knekke koder.)
Så: I lang tid etterpå skrev min tante brev til meg, der hun fortalte hva som hadde skjedd i Scooby Doo siden sist.
Noe til tante, hva?
Og været er som en sommerdag i Kirkenes, og jeg merker ingenting til pollen, så jeg er rimelig fornøyd. Bortsett fra at det visstnok er påskeferie andre steder og at jeg av en eller annen grunn har kjenningsmelodien til Sesam Stasjon på hjernen. Som jeg ikke pleide å se på, men jeg har jo en ti år yngre søster så jeg har på den måten fått med meg to påfølgende lag med barne-tvunderholdning.
Da jeg var fem var jeg og mamma og pappa i USA og besøkte slekta. Der pleide jeg å se på Scooby Doo. Så det ble jo litt krise da jeg skulle reise hjem til Norge etter fem uker og ikke fikk se mer på Scooby Doo! Jeg kom aldri til å få vite hvordan det gikk! (i en alder av fem hadde jeg ikke helt skjønt at episodene ikke hadde det ringeste med hverandre å gjøre. Jeg var ikke den raskeste til å knekke koder.)
Så: I lang tid etterpå skrev min tante brev til meg, der hun fortalte hva som hadde skjedd i Scooby Doo siden sist.
Noe til tante, hva?
Vil sove, om natten
Jeg vet ikke helt om jeg skal øve meg på å være streng eller tolerant. Streng er litt sytete, men tolerant ligger ikke helt for meg.
Ja, det er naboen igjen da. Hun jeg praktiserer vennlig banking i veggen overfor. Når hun ikke våkner av vekkerklokka.
Hun liker også godt å snakke midt på natten. Foreksempel når hun kommer hjem fra byen. Enten med folk som også er i leiligheten hennes, eller i telefonen. Jeg får ikke sove når det dukker opp folk på soverommet mitt som skal skravle meg i øret en times tid. Ok, rent tekninsk sett er hun ikke på soverommet mitt, det er en vegg imellom oss, men så lenge den er laget av rugsprø gjelds den ikke. Så da banker jeg vennlig i veggen. (sånn med melodi liksom, ikke BANK!BANK!BANK!) Det er bare det at vennlig banking ikke fører til at hun tar samtalene i et annet rom. Kanskje hun bare oppfatter det som en kommentar til det hun nettopp sa. (Som forøvrig var "och det är ju helt sjukt!!" og som jeg overforøvrig egentlig ikke hadde noen kommentar til).
Så neste punkt på strategilista er uvennlig banking i veggen da. Sukk.
Ja, det er naboen igjen da. Hun jeg praktiserer vennlig banking i veggen overfor. Når hun ikke våkner av vekkerklokka.
Hun liker også godt å snakke midt på natten. Foreksempel når hun kommer hjem fra byen. Enten med folk som også er i leiligheten hennes, eller i telefonen. Jeg får ikke sove når det dukker opp folk på soverommet mitt som skal skravle meg i øret en times tid. Ok, rent tekninsk sett er hun ikke på soverommet mitt, det er en vegg imellom oss, men så lenge den er laget av rugsprø gjelds den ikke. Så da banker jeg vennlig i veggen. (sånn med melodi liksom, ikke BANK!BANK!BANK!) Det er bare det at vennlig banking ikke fører til at hun tar samtalene i et annet rom. Kanskje hun bare oppfatter det som en kommentar til det hun nettopp sa. (Som forøvrig var "och det är ju helt sjukt!!" og som jeg overforøvrig egentlig ikke hadde noen kommentar til).
Så neste punkt på strategilista er uvennlig banking i veggen da. Sukk.
åeh! HÆ!
Aldri i mitt livsens liv har jeg vel tatt mindre velfortjent helg. Hele denne uka har jeg stressa rundt og gjort absolutt ingenting. Ingenting! Hvordan er det mulig! Spørsmålstegn!
Jeg skjønner ikke dette. Det jeg ikke helt skjønner heller er hva jeg har gjort istedenfor.
Det er meg rett og slett et mysterium, i tillegg til frkfigenschou og mysteriet med den forsvunne arbeidstiden.
Nå skal jeg i det minste vaske og rydde huset (som det heter i språket selv om det er leiligheten det er snakk om) sånn at ikke Luther kommer og myrder meg.
Jeg skjønner ikke dette. Det jeg ikke helt skjønner heller er hva jeg har gjort istedenfor.
Det er meg rett og slett et mysterium, i tillegg til frkfigenschou og mysteriet med den forsvunne arbeidstiden.
Nå skal jeg i det minste vaske og rydde huset (som det heter i språket selv om det er leiligheten det er snakk om) sånn at ikke Luther kommer og myrder meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)