barnehage

Mannen har ikke gått i barnehage. Det gir seg ikke andre utslag enn at han ikke er så oppmerksom på at man må dele. Der vi andre skyldbetinget og i smug hiver i oss en pose potetgull for så å utbryte, Å, ville du også ha? Det ante jeg ikke! hiver mannen i seg en pose potetgull for så å få genuint dårlig samvittighet over at han ikke har delt med noen.

Jeg har gått i barnehage. På en måte husker jeg det ganske godt, og på den annen side begynner det å bli noen år siden. Jeg husker at det var bilde av en rød postkasse på knaggen og på hylla mi, og at alle bordene var i hodehøyde, og at de var røde. Og at man også måtte spise fler poteter om man ville ha mer kjøttpudding. Og at fisken var grusom, enda jeg egentlig var en sjelden unge og likte fisk. Bare ikke i barnehagen. Foreldrene mine mer enn antydet at jeg var lettpåvirkelig og ikke ville ha fisk i barnehagen fordi dette var kotyme blant barnebagebarn, men de hadde ikke smakt den vasne industritorsken fra storkjøkkenet på sykehuset, der vi fikk maten vår fra.

Jeg husker også all aktiviseringen, som jeg satt pris på. At vi tegnet med røde og gule oljekritt på plastglass og smeltet dem i ovnen sånn at de så ut som soler, eller lagde soler av fyrstikker og gule pappskiver, og katter av doruller og svart papp, og dorullnisser, og tegnet med vanlige kritt på vanlige ark, og noen ganger måtte vi smake på mat med bind for øynene og gjette hva det var, og en gang hadde "vi" (hvilket forvirret meg for jeg kunne ikke huske det) vært ute og gravd i den svarte sneen og i litt hvitere sne og smeltet sneen i kaffefiltre og så fikk vi SE FORURENSNINGEN MED EGNE ØYNE der nede i kaffefiltrene.

Og så husker jeg Kristina, som var adoptert fra Kina og det vakreste jeg visste, så fin var hun at jeg oppkalte bamsen min etter henne, en bamse med omtrent samme farge, og Thomas, som det alltid rant snørr utav, og Rune som gikk med sånne skinner rundt bena og som alltid skulle ha rett, og Maren som kunne springe kjempefort ifølge seg selv og en del andre også, og møllersenguttene som alltid diskuterte noe. Foreksempel, er null verdens største tall? Nei! Ja! og jeg har i ettertid innsett at den yngste av de tre møllersenguttene faktisk var min nå gode veninne Kajsa.
De var veldig like. Unnskyld.

Jeg husker også at jeg spurte hvorfor det alltid var skjell i sandkassene, og barnehagetanten svarte at det var fordi at før sto havet mye høyere, og det er forsåvidt sant, men det kan jo OGSÅ ha hatt noe med hvor man henten sanden fra, tenker jeg nå. Og at man ble spylt med hageslangen før man fikk komme inn og ta av seg oljebuksa, og hvor fantastisk skjelvende sandkaker kunne bli om man fikk til den rette blandingen av silt sann og vann, og at man fikk krone når man hadde bursdag, men ikke kunne få melk til grøten man fikk på lillejulaften, men saft, og det var veldig rart, og at vi avogtil fikk gamle båter av folk og at det var litt vanskelig å komme til å få lekt i de nye båtene fordi da var det de store guttene som var størst, for å si det sånn, og at jeg rømte fra hele barenehagen en gang, fordi anledningen bød seg, og at alt var så stort, og nå, når jeg drar forbi, har det selvsagt krympet tohundre prosent alt sammen, fordi jeg har blitt så jævla svær.