I går var jeg i den litt pussige middagen samtidig som jeg egentlig ville være hjemme og pakke for Tromsø for det hadde jeg ikke fått tid til for jeg måtte lage middag og bestille hoteller i Ivalo og kontakte folk i innland og utland, og dere vet når man, eller det vet jeg ikke om dere vet, men vet dere når man liksom bare er bestilt med fordi man er same, og man kjenner at man går lei? Litt sånn middag var det og jeg ville hjem og pakke. Men the Stig briljerte. Og jeg var stressa og bakpå helt til flyet gikk, og så var det greit. Nå sitter jeg på et hotell i Tromsø og skal være med på en type event som ikke helt er min greie, men det er greit. Jeg er her. Jeg gidder det jeg gidder. Jeg bor på hotell. Jeg gjør mitt beste og mitt beste er det jeg gidder, ikke A+. Og det er kake i spisesalen mellom tre og fem og jeg har slengt inn en søknad som en kunsthall ville jeg skulle slenge inn, snart skal jeg se på programmet og finne ut hvor det er meningen jeg skal være klokken seks. Så tar jeg det bit for bit til jeg skal hjem.
stresser opp stresser ned det er min egen flo og fjære
I natt drømte jeg at jeg hadde sagt ja til to soloutstillinger med en måneds mellomrom og plutselig innså at jeg jo ikke kom til å rekke å gjøre begge, og dessuten gikk snart flyet til amerika, jeg burde allerede vært på flyplassen men hadde ikke pakket enda.
I våken tilstand synes jeg ikke det er noen vits å sette meg ned for jeg spretter bare opp igjen, ikke fordi jeg har noe å gjøre men fordi kroppen mener det ikke er ro til å sitte ned.
Men i går kom to hyggelige karer fra Luleå og hentet kunsten min, og det var noe med dem, jeg kjente bare at noooord, det er det riktige stedet å bo. Og så hadde jeg et zoom-møte med en annen kunsthall, etterpå pakket jeg kunsten som skulle til dem for jeg har innsett at selv om den ikke hentes før om en måned kommer jeg ikke til å ha tid til å pakke på et senere tidspunkt og plutselig var den pakket, målt og veid. Nå står den klar. To visningssteder fikk det de skulle ha av tekst og bilder. Og jeg er klar til å levere en søknad om fraktstøtte, det skal jeg gjøre i dag. Veldig mye av det overhengende har dermed blitt pent senket ned på jorden og utført.
Nå skal jeg i en litt pussig middag på søndag, mandag drar jeg på en ukes konferanse men jeg har også innsett at blir det for mye, da tar jeg en pause. Utholdenhetsbarometeret mitt for Folk har jo sakte men sikkert flytt ut og er gått gaiken i løpet av de siste årene, uten at jeg skjønner hvorfor, men man takler det man takler og det kan man godt bare akseptere uten å nødvendigvis snakke for mye om.
Og når jeg kommer hjem er det høstferie og da skal vi på Kultahippo, the stig, the fig and the twig. Eller et nærliggende hotell beroende på finansene.
Det som er overhengende nå er min søknad om stipend, og det er egentlig årets viktigste jobb, og jeg ser ikke helt når jeg skal få tid til det, men nå har jeg iallefall fått unnagjort de andre tingene og har litt mer ro i hodet.
Og på ett eller annet tidspunkt bør jeg prøve å få tid til å være litt på ateliéret å lage kunst, for det er liksom jobben min da. Vet ikke helt når det skal bli, men jeg har i det minste et alteliér jeg skal være på. Og her om dagen ( i GÅR) slo det meg at jeg bør si opp det andre, ta alle tegnebordene hjem og overta kjellerstua, og så leie et lager her jeg er nå. Det bør bli billigere og fylle samme funksjon. Jeg har bare ikke tid til å tømme det andre atelieret før sneen kommer, og vi har ikke vinterdekk til hengeren, men da får det bli til våren da. Det løser seg.
Masjævler!
Nå synes jeg verden er så masete. Ikke verden egentlig, mer alle verdens enkelte individer. Som SKAL HA, SKAL HA! Og strengt tatt er det vel ikke urimelige ting de ber om heller, men jeg er litt lei, og dessuten er det så mye at jeg har begynt å miste oversikten og de blir det ubehagelig inne i hjernen. På en måte har jeg bare gitt opp, når folk minner meg på noe gjør jeg det, men ikke før, for da har jeg glemt at akkurat det var enda en ting jeg måtte gjøre. Og det blir jo enda mer mas av det.
Men du vet. Man sender en oversikt over hvilke verk man kommer til å sende til en utstilling. Så må de plutselig ha vekten på alle verk. da må man pakke opp alt igjen. Så må de plutselig ha årstall. Så må de plutselig ha en oversikt over hvilke materialer de enkelte verkene er laget over og man bare gggnnnrgh og fyller i lange lange lister. Mens man takler alle disse Vi må også ha- fra folk som betaler dårlig, skriver man på et foredrag, sender det, tenker, HM, tro om programmet for konferansen er kommet ut og det er det, og tjolahopp, der er man oppført med 15 minutter inklusiver spørsmål, FEMTEN MINUTTER, kortest av alle i programmet og det er en times flytur hver vei, og sist vi snakket hadde jeg tyve pluss spørsmål, så da må jeg skrive foredraget på nytt, samtidig som jeg selv må mase på de der som vil at jeg skal skrive en søknad for dem, men ikke stiller med noen av de vedleggene som trengs,
og,
jeg ser at jeg skrev engang at det var fint å få jobbe, men det hadde vært lettere om man hadde noe konkret å se fram til, men DER TOK JEG FEIL, for nå er det bare veldig konkrete ting å se fram til og det kommer i veien for alt hele veien. Nå må jeg skrive foredraget en gang til, skrive søknad for visningssted, skrive søknad for meg selv som ikke skal være inne før om en måned en da er jeg jo på farten for å jobbe med konkrete ting, ta i mot dem som skal hente kunsten min på upraktisk klokkeslett, ha skypemøte med noen andre som vil ha kunst og som sikkert etterhvert også skal ha lister med vekt og årstall og materialer og bio og artist statement og drit og dra, være i middag med noen hotshots som vil møte meg men viser seg egentlig vil snakke om noen andre som jeg samarbeidet med en gang, reise til Tromsø for å prate ett kvarter, og, gidder jeg? men nå har jeg jo sagt ja, helvette, reise til Luleå, reise til Stockholm for å se på en sal, begynne å lese andre menneskers søknader igjen som garanter begynner med "jeg søker penger fordi jeg trenger penger" og hvis noen bare kunne tatt seg av all denne jobbingen for meg så hadde jeg vel fått tid til å jobbe.
Edit: (ikke kvinnenavnet, men handlingen, på anglais)
Jeg sendte bare en mail og sa at det kan sikkert være greit at jeg sier ifra om at jeg snakker i tyve minutter som først avtalt.
En forholdsvis sutrefri Hilsen politimester Bastian, -beskjed, liksom.
Jeg er glad jeg spiste før jeg sendte den mailen.
Elektronikk-arkeologi og en helt ufattelig skatt
Pappa ble jo mer enn én gang hengt ut på denne bloggen som teknisk tilbakestående. Jeg tror jeg må ha brukt akkurat det uttrykket for han ringte og sa at stemte ihvertfall ikke, han var jo sveiser. Og mer enn én gang måtte jeg ringe ham for å å spørre hvorfor jeg ikke fikk dekkgass eller sømmen ble boblete. Så det hadde han rett i, han var ikke teknisk tilbakestående. Men når vi snakker om NYmoderne teknologi, som, elektronikk i kamera og mobil, så fløyt det ikke akkurat på, for å si det sånn.
Og det var jeg veldig glad for i dag.
I dag i minnene på facebook kom det opp to innlegg fra pappa, der han sier jeg må sjekke innboksen, og jeg sier at ja, han har sendt en tom mail. Så er det et minne til, der det står "nå da", og jeg sier, takk for filmer. Han sier det skulle være bilder og jeg sier at det er tre små filmer det han mumler "nei fan vent va det hær æ skulle trøkke" og sånne ting.
Det er sånn det blir, svarer pappa.
Vent, litt, tenkte jeg her ni år senere. Har jeg en mail med små filmer der pappa mumler?
For jeg har ingen filmer av pappa. Jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å huske stemmen hans.
Og se der, i mailboksen, 19 september 2013. To mail, en uten vedlegg, og en med tre små filmer der pappa og kjæresten hans forsøker å ta bilde av hverandre men istedet har det blitt tre små rotete filmer der de peiver og forklarer hverandre hvordan man tar et bilde. Hvilket de heldigvis aldri klarer, og aldri skjønner at de ikke får til, for nå har jeg tre bittesmå-små filmer av dårlig kvalitet og med masse skurr, en der pappa står i døråpninga i gamma si og roper noe om å trykke på den til venstre, og to av kjæresten til pappa, der pappa mumler for seg selv og forsøker å finne ut hva han holder på med.
Herregud. Tenk at jeg har det. Jeg som hadde ingenting.
Selvinnsikter og administrative oppgaver
I dag har oppgaven vært å prøve å snike seg unna den som påstår den er min nye bestevenn, hodepinen. Den er en sånn venn som insisterer på at vi er bestevenner selv om vi ikke har så mye til felles, jeg er en sånn venn som sier Ja det kan vi godt, kjempegod idé og så sniker meg alene avgårde og gjør noe annet. Jeg prøvde meg på å gå en tur, for man får vel ikke hodepine av å gå tur, men der kom den jaggumeg springende og bare haLO du glemte jo meg, hahaha!
Hahaha.
Hver dag denne uka har oppgaven også vært og dra ned på det gamle ateliéret og hente litt greier, men det har nå aldri blitt noe av. Kanskje var jeg ikke så seriøs da jeg foreslo det til meg selv. Det må jo gjøres men det må jo ikke gjøres NÅ. Det som må gjøres NÅ er mer av administrativ art. Nettopp derfor hadde det vel vært fint med en tur på ateliéret, men jeg blir litt motløs av det, for det er så mørkt og kjelleraktig og det er murstøv på alt etter oppussingen og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å begynne å jobbe aktivt der igjen. Og da burde jeg tømme det og si opp.
Det er OGSÅ en hodepine.
Så hvis min nye bestevenn hodepinen og hodepinen Ateiléret kanskje kunne funnet hverandre og startet ett nytt liv i Vadsø hadde jo det vært fint.
Og så har jeg kommet til en selvinnsikt. Det skjer ikke så ofte. Det aner meg at jeg kanskje har kommet til denne selvinnsikten før men ikke helt har skjønt at det er en selvinnsikt, men
man må ha noe å glede seg til.
Og det må være konkret, og det kan ikke være for pollyannaleken heller, og det kan ikke være for langt fram i tid, så både
jeg gleder meg til våren så vi slipper å spise denne gamle seien mer
og
når Jendor blir 45 skal vi dra til Kultahovi
og
jeg gleder meg til fredag for da er det ikke lekser
går ut,
men derimot
i november eller desember SKAL vi fanden meg klare å komme oss en tur til Berlin, den første ferien uten barn på 7 år,
er gyldig.
For selv om livet er ferdig med å være trasig så blir det jo ikke automatisk hurraheioghopp av at man har vært i en situasjon med død og sykdom og død og kunstnerøkonomi i ørten år,
MAN MÅ HA NOE Å GLEDE SEG TIL.
Og nå gleder jeg meg til å dra til Berlin. Og så har jeg og The Stig også fått et gjestekunstneropphold i Stockholm neste sommer, og det gleder jeg meg også til, selv om det er ganske lenge til. Det er så lenge til at det ikke føles helt konkret mener jeg, men det kommer det jo til å gjøre. Og så skal vi jo feire mamma sin jebbursdag i Spania til våren og det gleder jeg meg også til, særlig når det nærmer seg litt mer og jeg skjønner at det jo faktisk kommer til å skje.
Jeg skal bare administrere litt her først. Jeg gleder meg til jeg er ferdig med det. (men den måten å glede seg på gjelds ikke som livsvisdom altså.)
Minus denne dagen da
I dag var oppgaven å ikke ha så vondt i hodet. Først var den å vente på at hodepinen skulle gi seg, det vil si, vente på at klokken skulle bli så mye at jeg kunne ta en hodepinetablett, eller hodepille som Jendor sier. For jeg sto opp og tok en i natt, og så skulle jeg regne ut i morrest når jeg kunne ta en til, men det å skulle dele døgnet i fire, finne timeantall og så legge dette timeantallet til nattens klokkeslett for å finne et klokkeslett på morgenen ble såpass vanskelig at the Stig måtte tre oppgitt til. Jeg synes ikke man skal forlange at man kan regne såpass kompliserte regnestykker til enhver tid. Til vanlige tider kanskje, men ikke enhver. Så viste det seg at hodepille nr to ikke egentlig virket, det gjorde jo strengt tatt ikke hodepille nr en heller, men man lever jo i håpet (det er bare vanlige ibux) så da var det å vente litt mer formålsløst som ble oppgaven, men etterhvert ble det såpass bra at det i det minste føltes som begge øynene var på samme side av hodet og der er jeg nå. Ikke verdens mest effektive dag. Men det kommer jo andre dager.
Sur&stur
Jeg er så irritert og misfornøyd. For tiden. Jeg sa det ved middagsbordet i dag og sønnen gikk og skrudde på taklyset og spurte om ikke det ble bedre nå.
Det ble det vel egentlig ikke, men man setter jo pris på all omtanke.
Mannen så forbauset på meg og sa at det var jo fordi jeg ikke får tid til å jobbe.
Jeg gjør jo ikke annet enn å jobbe men han har helt rett. Jeg jobber så mye at jeg ikke får tid til Fri Lek, som jo egentlig er jobben min. Det er masse greier jeg gleder meg til, men det er så mye styr og administrasjon rundt alt.
Det går vel rett og slett for bra. Jeg gnisser tenner og er irritabel og vil kaste datamaskinen i veggen hver gang jeg skriver feil. Og lage litt kunst fordi det er det jeg gjør, ikke fordi jeg har en utstilling 12. november.
Jeg gjør lekser med lillingen, det skal gjøres lekser ett kvarter hver dag, men samtidig skal jo alle leksene gjøres, vi har iallefall ikke fått beskjed om noen annet hver gang vi har påpekt at det aldri, ALDRI, har tatt ett kvarter å gjøre leksene. I dag holdt vi på i 45 minutter og da stemte ikke leseleksene med sidetallet i lekseboka så de gjorde vi ikke. Og jeg blir så irritert på den satans skolen, men nå er jeg jo en antiautoritær anariksit med skolevegring, så jeg må egentlig prøve å være stille, men jeg synes i utgangspunktet lekser er en uting og særlig når det tar en time av kvelden for en syvåring.
Og så er det egentlig mitt familieansvar å holde på humøret, for om ikke JEG gjør det, da blir det mye sutring da, og det synes jeg faktisk er ganske urettferdig. Og hver gang jeg går forbi et speil nå ser jeg en person som ser ut som hun har oppdaget noe hun lurer på om hun skal melde til politiet, og det er meg, og det er meg.
Hverdagens trivialiterer og andre armbrøst
Ja, jeg har ikke akkurat danset naken i hagen, men jeg skrev litt effektivt sånn der på starten av dagen og det var i det minste lurt. Jeg har også kommet dithen i kunstnerskapet at jeg må ha en versjon av CV-en som heter cv_2022_forkortet.doc. Hvem skulle trodd det. Luke ut ting ellers blir det for uoversiktlig, for så mye har jeg oppnådd i listeform. Life goals, folkens.
I dag, eller, nårfortiden, er det mye administrasjon. Folk som vil ha tidspunkt og vil at jeg skal skrive søknader til fellesprosjekter og vite hvor mye ting veier og sier at disse tallene får du til søknadsfrist og jeg må påpeke at jeg kommer ikke til å sitte oppe og skrive om natten, jeg må ha dem i god tid, og andre som vil ha zoommøter og ting som må pakkes osv, og da kjenner jeg at jeg synes ikke det er så morsomt å være kunstner. Jeg vil være noe annet. Jeg vet ikke helt hva, for jeg liker jo ikke folk men jeg vil heller ikke at det skal være for ensomt. Men ikke masete. Men gjerne noe med faste arbeidstider og lite ansvar. Eller det kan godt være mye ansvar men null mulighet for å gjøre feil. Hvertfall ikke en jobb der du må svare på hva en kasse veier, en kasse du ikke klarer å løfte, der du heller ikke har en vekt. Og så kommer det hele tiden mail om hva de kassen veier. Den jobben vil jeg ikke ha. For den har jeg.
På hjemmefronten er jobben å lage en armbrøst. For det vil Jendor ha. Så først har jeg laget en bue i limtre (trelim og spiler i forskjellige lengder) og så har jeg en stokk med en slisse, som egentlig er en rammelist, sånn at pila har et spor, og så er dette satt sammen med forborring i to størrelser og skruer og grønn fløyel som er surret dekorativt.
Nå er det pil og spenne igjen, jeg aner ikke hvordan jeg skal lage skytemekanismen, for jeg vil jo ikke EGENTLIG utstyre Jendor med skytevåpen og jeg har vel basert det hele på hva jeg har for hånden, jeg har ikke planlagt fremover, det gjør jeg nesten aldri. Men jeg tror noe med strikk, ikke noe der du spenner buen, for da kan skuddet bli litt hardt. Her kunne man såklart ha søkt om merket Århundrets Mor for prosjektet, men Jendor er mest skuffet for at jeg har sagt at det ikke også blir en blink som slipper ut to smarties om han treffer blink. Jeg sier at herregud jeg kan jo ikke alt, han påpeker frustrert at HALLO EHE jeg er jo KUNSTNER så det burde jeg jo åpenbart klare. På en måte er det jo litt kult at han tror jeg kan absolutt alt. På den annen side er han ikke over seg over armbrøstet jeg har laget, han vil også ha et fiskespyd og den der blinken, og jeg vet ikke om det har noen sammenheng med blinkproblemet, men i går da jeg dusjet kom Jendor inn på badet og skrev på speilene
JENOR
PAPA
MEHE
Såh.
Hepp, så er vi igang.
I dag er oppgaven:
svare på mail
skrive søknader
gå innom atelier nr én og pakke endel saker.
Jeg tror jeg har svart på alle mail. Noen mail har jeg utsatt å ta stilling til ved å svare i spørsmålsform.
Jeg har skrevet en tekst, til én søknad, på engelsk, og huhei som det for avgårde og ble en bra tekst. Ti poeng til den.
Og så skal/skulle jeg ha begynne/begynt på en tekst som skal være søknaden på arbeidsstipend, og før, før syntes jeg sånn var litt artig. Samle tankene om eget arbeid og formulere seg. Lixm.
Men nå. Blæh. Jeg har begynt åttogførti ganger og jeg hater den og da er den ikke skrevet engang. Jeg er så lei av den der teksten om eget arbeid. og det er lenge til den skal være inne, men på det tidspunktet er jeg onkel reisende mac, så den må være snart klar. Klar snart. Det er bare det at søknadsportalen er ikke åpen enda så jeg vet ikke hva de har funnet på av krumspring i år. Det er litt dumt å skrive en tekst på 5000 ord om det i år skal være 7500 tegn.
Så den teksten har jeg brukt hele dagen på å ikke skrive og null poeng til den.
Jeg har heller ikke være på atelier nr ett/ én/ 1, men det overrasket meg ikke at jeg ikke fikk gjennomført det, for det var litt mer sånn forefallende arbeid og da haster det mye mer å sitte ved datamaskinen og ikke skrive på en tekst man hater før den er igang.
Jeg tror det er lurere å gi seg noe tidsbegrenset. To timer skriving, så kan jeg danse naken i hagen resten av dagen. Bare jeg slipper å danse naken. I hagen. Dere skjønner.
Dagens fyllmasse
Ja ja, hvilke rolle spiller det vel om Kultahovi ligger her eller der når jeg ikke kommer meg noen steder.
Jeg låner denne fra noen som er mer polulær enn meg på internett. Som fyllmasse mens jeg lengter etter Kultahovi:
Dagens skratt: Hallo, klokken er 10:57. Jeg har ikke rukket å le i det hele tatt. Jeg har gått tur, handlet og gjort rehabøvelser og ingenting er noe å le av.
Dagens kaka: Dagens? Har man kake hver dag? Om jeg kan låne hedmarksk/trøndersk så bakte jeg brød/kak her om dagen. Til familien, har ikke egentlig smakt på det/den selv.
Dagens längtan: Kultahovi
Dagens to-do: Jeg skal gå ut på verandaen og begynne å ta opp endel av de blomstrene som står i krukke i allefall, begynne å rydde litt til høsten, men blomsterbeddene ser egentlig ganske bra ut. Ut er jo fint, alltid.
Dagens mat: Azå, jeg har jo handlet. Der hadde de både laks (kjøper aldri laks pga oppdrettslaks, man skal være snill med dyrene OG naturen) og kylling (kjøper aldri kylling pga industridyrehold, man skal være snill med dyrene) på 40% og da hender det at jeg slår til og kjøper det jeg aldri ellers kjøper pga mine stenhårde prinsipper. Så det ikke blir kastet, saant, selv om jeg utmerket godt vet at det blir det ikke, en annen fattig jævel kommer og kjøper salmalaks og kyllingbryst.
Dagens hur ser jag ut egentligen: Ganske hårete, men jeg har forsøkt å samle det bak. Som Jendor sa: Mamma, æ syns ikke du e nåkka fint med krusedulla, du e mye finere med sånn klump bak. (=nei til krøller, ja til mum bun)
Dagens prokrastinering: Ja, ser du, jeg er førtidspensjonist i dag. For jeg kjente at nå måtte jeg bare være det litt om jeg skulle ha noe håp om å komme meg fram til pensjonisttilværelsen. Så da skal jeg gjøre ingenting men jeg hadde jo såklart en liten plan om å lure inn en liten time eller to med søknadsskriving. Men det kan jeg gjøre på mandag.
Dagens ord-koll: nykyään
Dagens låt: det som er litt pinlig her er at jeg hører ikke på musikk. Men jeg har tenkt litt på disse to i det siste:
https://www.youtube.com/watch?v=lN5UhDS2AIA
(the watersons har jo også en helt super versjon: https://www.youtube.com/watch?v=EW_L2Mswjs8)
Jeg har imidlertid ikke hørt på dem for da legger de seg liksom som et lokk over meg i lang tid og det bli aldri noe latter mer. Aldri. For de er så fine.
Dagens ordspråk: E du helvette lensmann
Abonner på:
Innlegg (Atom)