En designers hverdag

Det slo meg i går, litt hardt, at nå som jeg jo er utdannet designer, og dessuten også jobber som designer, så må jeg vel innse at jeg faktisk også ER designer.
Jeg synes ikke det er noe hyggelig selvinnsikt.
Jeg liker ikke designere.
Eller, jeg liker vel kanskje ikke fordommene mot designere. Fordommer var ikke noe som plaget av meg en kalori da jeg holdt på med en karriere som blokkfløytespillende sekkepipetubaist. Jeg hadde glatt og frivillig valgt de instrumentene folk har flest fordommer mot, og grunnen til at det ikke plaget meg var vel at selv om jeg visste om hva folk trodde om disse instrumentene, så trodde jeg ikke på dem selv.
Men etter å ha studert design, har jeg bare fått flere fordommer mot designere enn jeg trodde selv et negativt lite vesen som meg hadde plass til bak brasken.
Og nå er jeg en selv.
Jeg er det.

En designers hverdag består for tiden i å printe ut ting på fargeprinteren, den er i første, jeg bor i andre bak tusen dører som folk plutselig har låst så man springer rett i dem når man tror man skal springe gjennom, og printeren har bestemt at nå skal ting printes ut som trekkspill, tett i tett, som noe man har laget på et juleverksted, og ikke slett som en nystrøket duk, som ville vært å foretrekke. Denne trekkspillfascinasjonen printeren har lagt seg til fører til mye papirkrøll, da sier printeren "paper jam". Men ikke faen om den vil si hvor. Det er åttåførti små luker og hendler på maskinen, og man må lete gjennom alle og stort sett også brenne seg på varmedekslet for å finne trekkspillet. Den synes vel det er min jobb å finne papirkrøllet, jeg synes den kan være litt behjelpelig.
Men trim får man jo, for jeg må opp på atelieret og snakke med datamaskinen min for å få printet ut trekkspillet på nytt hver gang printeren setter noe fast i halsen.

Hm. Selv om det jo unektelig er mye mer interresant å designe utstillinger på museer enn å printe, og det er jo egentlig det første jeg gjør mest av, det andre er liksom bare en del av det, tror jeg at jeg skal si "printer" neste gang noen spør meg hva jeg er, for den der fargeprinteren er så lat at det nesten har blitt manuelt arbeid.