Forventningsfull, bedre enn full.

For en stund siden var jeg på vei hjem fra sentrum engang på kvelden, gjennom muren ned til Møleren. Jeg har alltid syntes at det er litt morsomt at det står "til kulturhistoriske samlinger" over hullet i muren. Jeg vet at det egentlig peker mot Kulturhistoriske Samlinger, museet, men det er likevel bedre å se for seg at hele Møleren er kulturhistoriske samlinger.

Da jeg var kommet gjennom muren gikk jeg forbi to unge gutter som var på vei på fest. Regner jeg med siden de bar på hver sin sekspakning. For de var ikke fulle, de var bare på vei til en fest. Og da fikk jeg også så lyst å være på vei på fest, sånn helt rolig, sammens med en kompis, en upretensiøs mandagskveld, mens vi snakket om jegvetikkehva, og snart var vi på festen og der kom det til å være andre enn bare folk som har gått på kunsthøyskolen. Og man kunne sitte på kjøkkenbenken til den som hadde festen, og det beste stedet på enhver fest er jo alltid kjøkkenet, og så tenkte jeg videre på festen jeg ikke skulle på, og så slo det meg at jeg liker mye mye bedre å være på vei på fest enn å være på fest.
Kanskje er det for høy musikk der, og mange som røyker, eller du er den eneste som ikke røyker og alle står ute på trappa, eller noen blir uvenner, eller det bare er kjedelige folk der, eller ikke lås på dodøra, eller bare folk som studerer på BI og synes du er kjempesær, eller så får du det personlig ansvaret for alle erstatningssaker hver eneste same noensinne har anlagt mot staten, og i tillegg for den skakkjørte reindriftspolitikken, og kjenner deg som en annen amerikaner,
og det er jo ikke gøy et sted bare fordi det er fest der.

Men det er alltid stas å være forventningsfull.
Hvis jeg skulle vært fanget i et øyeblikk for alltid så skulle det vært en kveld ute på gaten med en pose med øl i, sammens med et annet menneske, på vei til en fest.