Når man tar toget fra Oslo til Bergen, forsåvidt andre veien og, men om man nå kjører fra Oslo, kommer man på begynnelsen av turen, ikke helt på begynnelsen, men i løpet av de første par timene, forbi en masse små steder der det er tydelig at det er sommeren som er det nøytrtale. Det er når det er sommer det er vanlig, og nå om vinteren ligger badehusene og drivhusene og bryggene og vinterhagene og trampolinene og venter på at sneen skal forsvinne og på at badevakten skal klatre opp i tårnet igjen og kosken på stranda skal åpne og folk skal stille seg i kø og issalget skal stige.


Der jeg kommer fra er det egentlig ikke sånn, men det er likevel sånn at likevel, selv om den er kort, er det barmarkssesongen (tidligere kalt sommer) som liksom er den nøytale årstiden. Når barn tegner er det alltid sommer, familien utfor huset på plenen ved et grønt tre. Da er det et bilde av familien. Om det er et bilde av familien i sneen, er det et bilde av familien om vinteren.
Av en eller annen grunn tanker man på vinteren som unntaket. Egentlig er det barmarkssesong hele tiden, vi bare venter på at sneen skal forsvinne.
Jeg tror kanskje det er fordi det er så mørkt om vinteren. Man tegner ikke failien sin i stua med lyset av.

Jeg sitter altså på toget og skriver dette. Og seer på sneen og inn i skogen og skisporene mellom trærne. Aller best liker jeg når vi kjører i en sving, og jeg kan se fronten på toget, da skjønner jeg at jeg kjører tog, det er litt som å være med i en film. Nei, inni en film.