Tog

Jeg hadde egentlig skrevet en hyggelig bloggpost om togkjøring, men den ligger på macen og jeg har glemt laderen på Hobøl. Kjempeteit. Argh.
Så istedtfor blir det den andre bloggposten, den som ikke er om hvor hyggelig det er å kjøre tog.
Da jeg dro til Oslo, fikk jeg altså et sete som ikke eksisterte og det var ikke strøm på komfortplassene og jeg fikk ikke jobbet.
På tilbaketuren kjøpte jeg altså ikke komfortbillett, siden jeg synes det var litt i overkant å spandere på seg en nittilapp for å få sitte i et skistativ.
Denne gangen hadde jeg helt vanlig billett, desverre havnet jeg i en vogn som ikke var med toget. Jeg hadde sete i vogn 448, toget stoppet på 447.
Konduktøren ble meget forvirret. Og sa, JA MEN DETTE TAR VI MED ET SMIL!!
Han eller jeg? Han kunne jo bare smile så mye han ville, men jeg måtte hoppe fra sete til sete og turte ikke sove heller i tilfelle det kom noen på som jeg hadde tatt setet til.
Og så satt det en så enormt kontaktsøkende mann i vogna. Vibbometeret til Haren hadde slått så hardt ut at jeg egentlig regner med at han hadde leamus og kjevelåsning hele mandagen uten at han selv visste hvorfor.
Han var nok ny i Norge og meget ensom. Ikke Haren, men mannen. Og kunne absolutt ingen koder og var i det hele tatt meget slitsom. Ropte og knipset og ssset. Jeg brukte altså nesten syv timer på å ikke få øyenkontakt med ham. Det var mer slitsomt enn å ikke ha egen plassbillett.

Men nå er jeg i Bergen igjen og kan sitte på hvilken stol jeg vil i hele huset.