Jeg er ikke sikker på hva som fikk meg til å tenke på det å være så glad at man gråter.
Jeg husker en gang jeg var liten og mamma forklarte meg at hun ikke var trist, hun gråt fordi hun var så glad, men jeg husker ikke hva som var grunnen til gråtingen.
Jeg husker imidlertid at jeg ikke helt fikk tak på logikken i det, jeg tror ikke barn gråter av glede. Og voksne gråter ikke så mye overhodet.
Jeg skjønte rett og slett ikke hva mamma mente.
Og det enda jeg kommer fra en familie der ordene "æ e sint sjøl om æ flir!" har blitt gjentatt og gjentatt nedgjennom generasjonene. Store deler av familien er forbannet med en evig evne til å se det komiske i alle situasjoner.
Så det at ansiktsuttrykk og det som ønskes uttrykt ikke alltid stemmer overens burde jeg være vant til.
Samtidig er det vanskelig å tro på sinnet til en som helt tydelig bruker alle krefeter på å slutte å le, og likevel ikke klarer det.
Jeg tror jeg var to år første gang mamma sa akkurat det til meg. Jeg hadde akkurat tømt en vannmugge med iskald vann over hodet på henne. (Hun satt så lagelig til og hadde dessuten akkurat juksa i mamma-og-silje-tømmer-vann-i-vannfukter-køen)
Men vi ER sinte. Jeg er likedan selv, jeg kan være steinsint men likevel begynne å le, og ikke faen om jeg klarer å slutte. Men jeg ER sint. Det er bare kroppen som ler.
Hm. Det er kanskje litt som å nyse som man ser på sola, feilkobling mellom påvirkning og reaksjon.
Det kanskje hadde vært noe. Å nyse når man blir sint, istedet for å le.
6 kommentarer:
Både latter og tårer er sikkerhetsventiler tror jeg. Blir det mye trykk på kjelen må man få utløp for det en plass.
nysing og.
tch tch tch tch tch tch tch tch tch tch
tch :)
Det her va veldig oppklaranes for min del. Men Silje, vi sir ikke "flir". Vi e da ikke fra Fausk!
joho vi sir flir!
det e bare du som har bodd i oslossa for længe.
Legg inn en kommentar