mobilasassas

Jeg kom over en boks med gamle mobiltelefoner her. To av mine, en av mannens. De skal jo leveres inn da, men ligger der som nødtelefoner.

Min aller første mobiltelefon fikk jeg vel i 97, tror jeg. Jeg hadde ikke lyst på, men jeg skulle på turne i Norden i seks uker og var bare atten-nitten år, så mamma og pappa kjøpte en til meg og bestemte at jeg skulle ha den med.
Det var en nokia, kostet kroner en, og de ble kalt moviebox på folkemunne, i en tid da alle mobiltelefoner var svære.
Jeg pleide å ha den på mellom syv og åtte på kvelden, også da jeg var ferdig på turne og skulle videre ut i verden. Det gikk an å sende tekstmeldinger og å ringe, men jeg kjente egentlig ingen andre som hadde mobil så det var ingen å sende tekstmeldinger til.
All tekst ble skrevet i store bokstaver. Enda kan jeg se i telefonlisten min hvem jeg har kjent lengst, de står fortsatt med blokkbokstaver.

Det var aldri noen som ringte. Avogtil ringte folk å skulle ha tak i mamma, siden den sto i hennes navn.

Neste mobil hadde jeg arvet etter Knut stefar og den hadde sånn deksel over tastene som man kunne dra opp og ned. Minn venn Rasmus kalte den retro cool. Han er dansk så det må uttales med engelsk aksent. Jeg tenker ofte at jeg skal sende den til ham.
Den hadde to batterier, et stort klumpete og et lite som så mer normalt ut, sånn at man kunne bytte når det ene ble tomt. Til slutt ble de tomme hele tiden begge to, og jeg måtte kjøpe egen, selvvalgt mobil.
Inspirert av en venn som het Ole, ville ikke jeg heller være med på mobilhysteriet og kjøpe dyre telefoner, så jeg kjøpte den billigste jeg fant uten binding og herk. Den kostet femhundre kroner og er den eneste mobilen jeg ikke har brukt opp før jeg kjøpte ny.
Jeg tenker på den som en rørende positiv mobil.
Den hadde bare plass til en linje i displayet, noe som gjorde det til et skikkelig herk å sende tekstmeldinger, jeg lider jo av innskutte bisetninger og gikk meg ofte vill i meldingene mine.
Den kunne ikke så mye, men man kunne ringe, sende meldinger, lagre bursdager og telefonnummer, og det holdt vel egentlig.
Når noe var hendt og jeg ikke hadde fått det med meg, enten det var melding eller tapt anrop eller noen hadde bursdag den dagen, blinket enlinjesdisplayet med Du har en begivenhet! og bilde av telefonen med stråleglans rundt. (Streker)
Det er det jeg mener med positiv.
Om man fikk en melding mens man snakket i telefonen ble man midlertidig hørselsskadet og personen i den andre enden ville alltid vite hvorfor man brølte.
Det var så høyt og vondt å få meldingslyden tuta inn i øret helt uforberedt.
Tilslutt kjøpte jeg ny, mest fordi det var så tullete med tekstmeldinger.

Da jeg skulle ha ny, var fargeskjermen akkurat kommet, og jeg forbannet den, for det var umulig å lese noe om det var sollys ute. Min nye mobil hadde dessuten kamera, som tok bilder som så ut som noe Rembrandt ville laget om han hadde vært figurativ dadaist.
Brunt og uformelig.
Det hendte jeg tok fram den gamle mobilen med enlinjersdisplayet når jeg følte for å snobbe ned litt.
Til slutt var det vel y-tasten som ga opp, og etter en uke uten å kunne ringe til noen med 9 i nummeret, samt formuleringer som hutte, butur, sunlig og så videre, var jeg lei av å uttrukke meg som en bugøyneser og fikk meg ny.

Inni her er det selvsagt et par telefoner som har gått i stykker og blitt reparert osv, men om jeg skal begynne på den historien blir det bare suring og grining.