silje to, syv, ca ni-fjorten og seksten og tredve

Jeg tenker av og til på en gang da jeg var ganske liten, vi hadde enda ikke bygd hus på Hesseng og bodde i Kongensgate elle ve fortsatt, så jeg hadde altså ikke fylt tre.
Det var om sommeren, og jeg sto enten i trappa til verandadøra eller på plenen nedafor, og jeg sto og så på noen unge folk (voksne folk tenkte jeg den gangen, men småunger er ikke så gode på hvem som er voksne, de kan godt ha vært sånn femten) og de skulle til å sykle avgårde nedover mot byen. En av dem hoppet på sykkelen i fart, det vil si, hun sto vel på den ene pedalen og slengte foten over sykkelen da den hadde begynt å trille, og jeg ble så innmari motløs av synet. Jeg syntes det virket helt uoverkommelig å skulle bli voksen.
Jeg kunne ikke med min beste vilje forestille meg hvordan jeg skulle komme meg på en sykkel i fart.
Jeg husker så godt følelsen, det var nesten så jeg begynte å gråte. Hvordan skulle jeg klare meg?

Jeg kunne heller ikke se for meg hvordan jeg noen gang skulle klare å flytte fra mamma, jeg tror nok også jeg har lovt henne at det skulle jeg aldri aldri gjøre, og mamma forklarte at når jeg ble større kom jeg til å få lyst til å flytte fra henne (grunnen til at det ikke skulle bli like grusomt å flytte fra pappa var nok at han dro på jobb hver dag, så der hadde jeg litt øvelse i adskillelse, dessuten hadde han også vært på rep) men jeg trodde ikke på mamma, og det var vel da jeg kom med det løftet som jeg jo senere har brutt, og hun hadde dessuten helt rett, da jeg var seksten var det uutholdelig lang tid igjen til den dagen jeg kunne bo for meg selv.

Senere, da jeg var mange ganger eldre enn den gangen på plenen eller på trappa ved verandadøra, minst ni eller ti eller tolv, og jeg hadde lært å lese og siden knappest hadde gjort annet, hendte det at jeg åpnet en av bøkene som sto i mine foredres bokhyller (de hadde så mange bøker!) og leste en side eller to.
Herre jedroias så avsindig kjedelige saker. Hvordan kunne voksne folk komme gjennom en hel voksenbok? Hvordan kom de seg noengang til side to? Hvorfor kom de seg gjennom en hel bok?
Det var meg uforståelig.
Og dette var en helt vanlig roman jeg hadde plukket ut, det var ikke «Regnskapsføring for revisorer» eller «Sveising og platearbeid på pampasen».

Jeg kunne ikke med min beste vilje skjønne hva som kunne være så morsomt med å være voksen. Hva var det egentlig de drev med?

Men det var absolutt ikke sånn at jeg grudde meg til å bli voksen, for jeg kunne knappest vente. Jeg har alltid likt best å kunne bestemme over meg selv, jeg bare skjønte ikke hva i all verden som ... hva var greia liksom? Hvordan holdt de seg i gang fra dag til dag? Hva var det jeg ikke forsto?

I dag vet jeg at voksenlivet er mye lettere en jeg fryktet som toåring, selv om det er ting ved voksenlivet som er adskillig vanskeligere enn å komme seg på en tohjulssykkel i fart, voksenlivet består jo nesten bare av Skjæbnesvangre Valg, -virker det som i støytene,- men nå som jeg vet hva det går i er jeg på langt nær så motløs som den gangen. Så lenge det ikke er uoverskuelig er det ikke uoverkommelig. Og det så jeg ikke da jeg var ikke riktig tre år enda, for da var jeg enda ikke fyllt tre og det meste var helt uoverskuelig.

Bøkene er slettes ikke daukjedelige, og jeg bestemmer over meg selv hele tiden, akkurat som jeg gleda meg så enormt til da jeg var syv.