Sne

Om morgenen sitter jeg med gardinene trukket fra og jobber. Siden vi bor på gateplan med butikkvinduer betyr det at alle kan se inn, men det er deilig å ha litt lys i stua.
For ikke å bli så ukonsentrert av alle raringene som humper forbi, sitter jeg gjerne med ryggen til.
En uovervinnelig fristelse for alle ungene som går forbi i sneen.
Det er bare det at vi har ikke akkurat triple vinduer, så jeg hører dem hele tiden. Jeg hører når de får ideen om å kaste sneballen, jeg hører når de krangler om de skal gjøre det eller ikke, og om hvem som skal kaste, så jeg skvetter ikke akkurat.
Jeg har veldig god tid til å forberede min respons for å si det sånn.
Hadde jeg vært et forferdelig godt menneske, eller en karakter i en film helst, ville jeg jo latt som jeg skvatt himmelhøyt for å glede dem. Men jeg er ikke det, så jeg reagerer ikke i det hele tatt.
Tror ikke det gjør noe fra eller til, de løper omtrent i samme sekund som sneballen forlater votten, så jeg tror ikke de får med seg reaksjonen uansett.
Et hjerteinfakt ville dermed vært bortkastet på dem.