her!
At jeg er i live altså. Jeg har vært på landskappleiken og festet, og nå er jeg på Ålvik og kjemper mot klisjeer, den kampen er tapt men det er helt greit, så skal jeg til Frosta og der skal noen bli eldre enn i fjor og så skal jeg hjem, og da er planen å finne en måte å slappe av på, men det er ikke sikkert det er noe alternativ, og så er det prosjekter.
eeeemjo da
Altså, Sverige er jo ikke Zululand, men det viser seg likevel at det er et annet land. Det var jo i og for seg ingen overraskelse. Og det var vanskeligere å bo i Finland for den saks skyld, men å tenke at det er som Norge med sær og vrang dialekt blir litt feil. Når man skal leie leilighet for eksempel, er man vant til at depositumet skal inn på en egen lukket depositumskonto men her betaler man det inn på samme konto som husleia.
Og da må man jo spørre div. venner om det virkelig er sånn man gjør det, og det er det visst.
Husverten som hører med leiligheta virker som en ordentlig mann, men når vi vel har fått sendt kontrakten mellom oss i alle ledd, kommer vi likevel i den situasjonen at vi betaler depositum og leie før vi får nøkler, fordi vi bor i Norge og ikke kan møte opp på dagen. Og det gjorde vi jo i Norge da vi leide i Bergen, men her føles det mye mer utrygt.
Men vi har kontrakt og jeg tror ikke vi kunne gjort det noe særlig sikrere uten å virke totalparanoide.
Jeg merker allerede at norsken min er litt forsvensket. Jeg skal skjerpe meg, jeg lover, men det overrasker meg igjen og igjen, og igjen, at svenskene forstår så lite norsk som de gjør. Nå forsøker jeg å avradikalisere dialekten min, så da jeg i går skulle legge mine utspydde klær i bløt, (etter å ha hilst på Karlos sønn,) tok jeg meg i det og ba ikke om en kum eller dall, men om en bøtte. Som jo ikke hjalp det spøtt, jeg ble nødt å si "hink!" for å bli forstått.
Jeg får se hvordan jeg takler dette etterhvert, om man snakker svensk til dem hele tiden lærer de seg jo aldri norsk.
til Norge i morgen, etter planen. Landskapp onsdag eller kanskje helst torsdag.
Og da må man jo spørre div. venner om det virkelig er sånn man gjør det, og det er det visst.
Husverten som hører med leiligheta virker som en ordentlig mann, men når vi vel har fått sendt kontrakten mellom oss i alle ledd, kommer vi likevel i den situasjonen at vi betaler depositum og leie før vi får nøkler, fordi vi bor i Norge og ikke kan møte opp på dagen. Og det gjorde vi jo i Norge da vi leide i Bergen, men her føles det mye mer utrygt.
Men vi har kontrakt og jeg tror ikke vi kunne gjort det noe særlig sikrere uten å virke totalparanoide.
Jeg merker allerede at norsken min er litt forsvensket. Jeg skal skjerpe meg, jeg lover, men det overrasker meg igjen og igjen, og igjen, at svenskene forstår så lite norsk som de gjør. Nå forsøker jeg å avradikalisere dialekten min, så da jeg i går skulle legge mine utspydde klær i bløt, (etter å ha hilst på Karlos sønn,) tok jeg meg i det og ba ikke om en kum eller dall, men om en bøtte. Som jo ikke hjalp det spøtt, jeg ble nødt å si "hink!" for å bli forstått.
Jeg får se hvordan jeg takler dette etterhvert, om man snakker svensk til dem hele tiden lærer de seg jo aldri norsk.
til Norge i morgen, etter planen. Landskapp onsdag eller kanskje helst torsdag.
bank bank
Nå skal man ikke banke i bordet för bena står rett, men jeg har fått en mail om at jeg får den leiligheten som er rett ved skolen som jeg så gjerne ville ha. Hurra!
Hurra!
Kontrakt er ikke skrevet og det er mye som kan snette seg til, men åh, jeg er superglad.
Og nå som jeg akkurat hadde gitt opp og bestemt meg for å reise hjem og heller ta det i juli.
Juhu!
Dagen
(det går ikke fremover på leilighetsfronten)
i dag var jeg og så på kortesjen til Kronprinsessan og Han Fyren, de vinket til meg, eller mest Han Fyren. Så dro jeg til Slovensk Kompis og så på hans Baby, som spydde på meg, men heldigvis hadde jeg tidligere på Dagen kjöpt klär og kunne skifte.
Så kom flere slovenere og vi fikk mat, nå er jeg litt overstimulert og har Village Syndrome og må sove.
motlös
Jeg vil bare ha sagt at det var nok lettere å komme inn på Konstfack enn hva det er å finne leilighet.
Lånekort!
Nå sitter jeg på biblioteket og laster ned eposten min til datamskinen min som ikke vil ha noe av kafenettverk. På biblioteket må man ha lånekort, og da må man ha adresse, og jeg hadde ikke det men jeg fikk kjempehjelp av verdens hyggeligste bibliotekar
(på biblioteket skal man ikke snakke i telefon synes jeg, men det er det en mann som gjør nå, han sier til kvinnen i den andre enden av eteren, som maser om en x-box Skrik inte, jag ær på biblioteket! igjen og igjen, selv synes jeg han skal gå ut istedetfor å få damen i andre enden til å ta hensyn, hun ær jo ikke på biblioteket )
som orget og styrte og ga meg kort på en adresse selv om jeg bare låner sovesofa på akkurat den adressen, og hun var finsk og hyggelig, og nå sitter jeg her og har litt mer kontroll over internettet enn jeg har hatt på lenge.
Boligjakten er et mareritt. Alt er utleid når jeg ringer, også det som nettopp er lagt ut, selectkabinettet i går var helt skrekkens, og jeg har så fryktelig lyst på det stedet jeg skal på i dag, men det er det mange som har. Åeh, jeg får helt vondt. Jeg begynner å innse at det kanskje ikke går i denne omgang.
Jeg gikk forbi skolen min her om dagen. Sånn litt tilfeldigvis, siden det ikke var noen særlig omvei fra en annen avtale. Jeg så på den kun i sidesynet. Ikke noe uvettig stirring på denne damen.
Heldigvis har jeg gått på TAiK som er en mye større skole så jeg lar meg ikke true.
(på biblioteket skal man ikke snakke i telefon synes jeg, men det er det en mann som gjør nå, han sier til kvinnen i den andre enden av eteren, som maser om en x-box Skrik inte, jag ær på biblioteket! igjen og igjen, selv synes jeg han skal gå ut istedetfor å få damen i andre enden til å ta hensyn, hun ær jo ikke på biblioteket )
som orget og styrte og ga meg kort på en adresse selv om jeg bare låner sovesofa på akkurat den adressen, og hun var finsk og hyggelig, og nå sitter jeg her og har litt mer kontroll over internettet enn jeg har hatt på lenge.
Boligjakten er et mareritt. Alt er utleid når jeg ringer, også det som nettopp er lagt ut, selectkabinettet i går var helt skrekkens, og jeg har så fryktelig lyst på det stedet jeg skal på i dag, men det er det mange som har. Åeh, jeg får helt vondt. Jeg begynner å innse at det kanskje ikke går i denne omgang.
Jeg gikk forbi skolen min her om dagen. Sånn litt tilfeldigvis, siden det ikke var noen særlig omvei fra en annen avtale. Jeg så på den kun i sidesynet. Ikke noe uvettig stirring på denne damen.
Heldigvis har jeg gått på TAiK som er en mye større skole så jeg lar meg ikke true.
himmel og hav!
Nå har jeg värt på min förste visning. Den var inne i selectkatalogen.
Jeg spurte min venninne Cecilia etterpå om de hadde selectkatalogen i Sverige, det hadde hun aldri hört om, men det er ikke så rart for han mannen i leiligheten hadde vel kjöpt opp hele varelageret og dandert det utover.
Jesus gud. Nå som jeg sitter her og skal forklare hvordan det så ut klarer jeg ikke for når jeg tenker tilbake ser jeg ikke skogen for bare trär. Men jeg hadde skrudd opp forventningene, forsökt å skru dem ned men ikke langt nok ned for da jeg kom inn sank hjertet mitt ned blant sikkert tre plysjsofaer, flöyelsgardiner, silkegardiner, det var lysekroner, engler, puter, to glassbord som begge var med full pådekning av middagsserviser og dekketallerkner og krystallglass og vinflasker med slöyfer på, det var videokanon på veggen, langhåret og vegg-til-vegg-teppe på badet, porselenshunder med velkommenskilt i gangen, og jeg kjenner så levende duften fra leiligheten, sånn luftfriskner, og nå innser jeg at grunnen til at jeg kan fremkalle duften så presis er at visittkortet som ligger her ved siden av meg er innsatt med den.
Han mannen drev innenfor parfyme, champagne, luksusskip og en ting til eller to som jeg har glemt, hadde kjöpt ny Caddilac i går, kjörte alltid cadillac, hadde lovt sin fru å slutte å röyke, og ba meg foreslå en leiepris selv. Plutselig begynte han å snakke engelsk, og jeg jaet og haet og sa at jeg ble nok desverre allergisk av alle teppene. (hvilket heldigvis er sant ettersom jeg ikke er så god å lyve) og
drit og, jeg hadde håpet at det skulle ordne seg, da får vi håpe at det går bedre i morgen.
den tapre gnager
I morrest ringte det også en veldig hyggelig mann, så nå har jeg en visning i kveld, en på torsdag, en på mandag, og så vet jeg om noen som vet av noe, men akkurat den tråden...er ikke så rask. Om man kan si det om en tråd.
Den i kveld vet jeg hverken areal, rom eller pris på så den kan jo bli full av overraskelser.
Jeg er litt stressa, men ikke så stressa som jeg har värt. Jeg synes ikke akkurat jeg kan löpe rundt og kose meg, det virker mer effektivt og sitte og bekymre seg et sted.
Og macen min nekter å ha noe med kafenettverk å gjöre, så jeg må sitte på div. sjuöllöver og sjekke mail, men det fungerer bra.
Telefonen gjör som den alltid gjör i utlandet, og bare da, den kobler seg på internett der mutters alene i veska. Jeg har jo tastelås, men det tar et par sekunder för den skrur seg automatisk på, og telefonen er så elegant utformet at den har en knapp som stikker ut på siden- det er snarveien til internettoppkoblingen.
såh. det hender ting iallefall.
Den i kveld vet jeg hverken areal, rom eller pris på så den kan jo bli full av overraskelser.
Jeg er litt stressa, men ikke så stressa som jeg har värt. Jeg synes ikke akkurat jeg kan löpe rundt og kose meg, det virker mer effektivt og sitte og bekymre seg et sted.
Og macen min nekter å ha noe med kafenettverk å gjöre, så jeg må sitte på div. sjuöllöver og sjekke mail, men det fungerer bra.
Telefonen gjör som den alltid gjör i utlandet, og bare da, den kobler seg på internett der mutters alene i veska. Jeg har jo tastelås, men det tar et par sekunder för den skrur seg automatisk på, og telefonen er så elegant utformet at den har en knapp som stikker ut på siden- det er snarveien til internettoppkoblingen.
såh. det hender ting iallefall.
jaha, rapport
dette er vanskelig.
Jeg lå i morgest og fikk meg ikke til å stå opp engang i ren bekymring over at jeg kanskje blir nödt å reise hjem uten å ha funnet et sted å bo, og da ringte telefonen og den inviterte meg på en visning, hurra.
Husverten hörtes veldig ok ut, stedet er perfekt, men dessverre er det visst mange andre som synes det også, så man för bare krysse tennene og håpe på det beste.
Jeg lå i morgest og fikk meg ikke til å stå opp engang i ren bekymring over at jeg kanskje blir nödt å reise hjem uten å ha funnet et sted å bo, og da ringte telefonen og den inviterte meg på en visning, hurra.
Husverten hörtes veldig ok ut, stedet er perfekt, men dessverre er det visst mange andre som synes det også, så man för bare krysse tennene og håpe på det beste.
plan
Nei, skal vi se. I morgen drar jeg altså til Stockholm, for å se om jeg finner leilighet, ikke så lett når annonsene er merket med DU SKAL NATURLIGTVIS HA FAST ARBEIDE STYRKET MED ARBEIDSKONTRAKT! som krav til leietager, men ja vi får se, studenter som i tillegg studerer på Konstfack stiller kanskje ikke så sterkt, heldigvis skal jeg bo i hos min venninne Cecilia mens jeg leter for det er visst noen som skal gifte seg til helga, husk: kart, penger, gode sko, datamaskin m. alle tilhørende tau, svensk mobil m. tau, og pinkoden, og presang, og så skal jeg til Oslo og treffe Joar og snakke med ham og innom Solveig og hente hennes liggeunderlag og soveposen som mamma har tatt med til Oslo, og videre til Voss, husk å betale regningen til Landslaget for Spelemenn først, og så når landskappleiken er over, skal jeg til Hardanger i møte, husk...notatblokk! og så skal jeg til Frosta, husk å ...husk å pakke en bag til Morten (oops) som han kan ta med dit, husk å feire bursdag, HUSK Å BESTILLE BILLETT BERGEN-TRONDHJEM, og så må jeg reise hjem og huske å komme meg til Kirkenes. Eller det siste er ikke vanskelig det er alt i midten som blir vrangt.
Husk å sende mail til Cecilia og advare/forklare at jeg ikke har tenkt å flytte inn hos henne permanent selv om bagasjen kan tyde på det.
Husk pass.
Husk å glede seg og husk å ikke psyke ut.
Men det virker ikke som om dette er alt, altså, det er en feil et sted.
Huffda.
Husk å sende mail til Cecilia og advare/forklare at jeg ikke har tenkt å flytte inn hos henne permanent selv om bagasjen kan tyde på det.
Husk pass.
Husk å glede seg og husk å ikke psyke ut.
Men det virker ikke som om dette er alt, altså, det er en feil et sted.
Huffda.
Overhørt fra et baksete
I går satt jeg i et baksete i en bil som skulle ta den andre passasjeren i bursdag. Sjåføren var the Stig og passasjeren var moren hans, pen i tøyet og klar til bursdagsfeiring.
Hanhvisnavneimånevnes: Ja det blir vel ikke til at dåkker sitt nåkka ute, det e vel for kaldt nu.
Moren: (opprinnelig trønder) Nu må du slutt! Det e nu rart det dær at både du å søstra di e så pysat som e finnmarkinga!
Hanhvisnavneimånevnes: Mamma, det e fæm grada å nordavind!
Moren: Det e syv å en halv!
Hanhvisnavneimånevnes: Ja det blir vel ikke til at dåkker sitt nåkka ute, det e vel for kaldt nu.
Moren: (opprinnelig trønder) Nu må du slutt! Det e nu rart det dær at både du å søstra di e så pysat som e finnmarkinga!
Hanhvisnavneimånevnes: Mamma, det e fæm grada å nordavind!
Moren: Det e syv å en halv!
joda
Iflg. rykter fra div. barentssekretærer, har tjelden ved administrasjonsbygget tidigere hatt reir på taket hos dem, med det resultat at ungen etter å ha klaska i asfalten, ble påkjørt av en bil.
jo, nei men, tjelden altså!
Jeg og hanhvisnavneimånevnesmenermorten, dro en tur vestover i går. Mot Austertana. Byluft, Gandvik, Rissibakti, sånne steder. Varangsbunnen.
I Gandvik kom vi over en anleggsplass som the Stig hadde så lyst å fotografere, så det gjorde nå han, jeg satt i bilen og prøvde å ikke sovne for jeg var så trøtt, og/men hva får jeg se.
Joda, tjelden. Og tjeldens "reir" (reir! hah!) og tjeldens egg. Som den altså har lagt...på anleggsplassen.
Jeg blir så himla oppgitt.
Hvis dere ser på bildet over så ser man en lettere beskjemmet tjeld, som tro mot sine instinkter har hoppet av reiret når den så meg/bilen, et såkalt reir eller heller en eggfraslengningsplass, i sirkelen foran på bildet, og A og B viser til henholdsvis anleggsvei og anleggsplass komplett med hjullastere, dosere, lastebiler og hele holoiet. Pilene viser egentlig bare til billedkanten, for så nært var både A og B.
(trykk på bildet for større versjon)
Nå er jo tjelden heldig og har søte unger, for jeg regner med at anleggsarbeiderne ikke kommer til å kjøre over reiret hvis de nå bare vet at det er der, men det tror jeg nok ikke tjelden kan vite, at de store gule maskinene egentlig er ganske venliggsinnede på grunn av sin midlertidige innmat.
En annen ting er hvilket oppvekstmiljø dette blir, tjeldunger springer jo endel rundt, og om de blir nå særlig eldre enn ca en arbeidsdag er nå det et mirakel, det vil jeg bare ha sagt.
Jesus. Jesus gud altså.
Om vår venn tjelden.
Jeg blir litt oppgitt. Tidligere har jeg vært litt oppgitt over at den har lagt reir midt i støa, under et kråkereir, og den gangen den hadde foret reiret med pappspiker.
Det er, som sagt, et under at den finnes, i et evolusjonsperspektiv.
Det er en dum dum fuggel. Men den har verdens søteste unger.
I går var jeg og the Stig en tur nede i byen. Hele sentrum er veldig sentralt, Kirkenes er jo så mangt men ingen metropol.
Og hvor har tjelden lagt egg da? For det er jo åpenbart at det er det jeg skal fram til.
På plenen mellom Administrasjonsbygget og Bohus. Jada. Den hoppet av reiret da vi gikk forbi, og lot som om den ikke hadde reir der i det hele tatt. For de var jo slett ikke noe vanskelig å få øye på eggene. Hallo, tjeld, kamuflasjefarge fungerer på den måten at eggene går i ett med miljøet, det er ikke sånn at miljøet tilpasser seg eggene!
Utropstegn!
Og...åh. Jeg blir vanvittig oppgitt.
Og litt provosert, ærlig talt. Katter? har du tenkt på det? Rev? Unger?
Og skal du sprette av eggene og late som ingenting hver gang noen går forbi, altså ca annethvert minutt? Hvordan skal eggene holde seg varme da?
Den kunne likegjerne lagt eggene i en midt i en stekepanne inne i en buldoserdrevet revefarm eid av katter, det hadde vært like trygt.
Det er, som sagt, et under at den finnes, i et evolusjonsperspektiv.
Det er en dum dum fuggel. Men den har verdens søteste unger.
I går var jeg og the Stig en tur nede i byen. Hele sentrum er veldig sentralt, Kirkenes er jo så mangt men ingen metropol.
Og hvor har tjelden lagt egg da? For det er jo åpenbart at det er det jeg skal fram til.
På plenen mellom Administrasjonsbygget og Bohus. Jada. Den hoppet av reiret da vi gikk forbi, og lot som om den ikke hadde reir der i det hele tatt. For de var jo slett ikke noe vanskelig å få øye på eggene. Hallo, tjeld, kamuflasjefarge fungerer på den måten at eggene går i ett med miljøet, det er ikke sånn at miljøet tilpasser seg eggene!
Utropstegn!
Og...åh. Jeg blir vanvittig oppgitt.
Og litt provosert, ærlig talt. Katter? har du tenkt på det? Rev? Unger?
Og skal du sprette av eggene og late som ingenting hver gang noen går forbi, altså ca annethvert minutt? Hvordan skal eggene holde seg varme da?
Den kunne likegjerne lagt eggene i en midt i en stekepanne inne i en buldoserdrevet revefarm eid av katter, det hadde vært like trygt.
ok
I dag har jeg avslørt bloggen for en kompis og sunket betraktelig i anseelse.
Jaja. I det minste skriver jeg ikke om klærne mine, men jeg innser og innrømmer at dette er en total ego-blogg. Det er kanskje ikke så mye å være stolt av, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor man skal skjemmes. (som ovehodet ikke var noe pålegg fra Kompis, altså.)
Luther, derimot, klarer nok det fint.
Og siden denne bloggen i det siste også har vært en sykeblogg, kan jeg melde at jeg er igang igjen. På litt lavere turtall, men oppe. Hurra. Fire uker som forkjølet, det er fanden suse meg ny rekord.
Nå begynner stresset huff nei nå kjente jeg meg bittelitt dårlig igjen du.
Og så lovte jeg jo at jeg skulle skrive noe litt mer interessant i dag, som for eksempel om drømming, men det kom ikke så mye, noe om en tallerken som også var en veske som man kunne holde over hodet sånn at man fikk strukket ut de store ryggstrekkerne, og at Ofelaš egentlig het Gordon English men skulle skifte navn til Rørleggerens Vannhull, hvilket jeg syntes var en fantastisk dårlig ide og havnet i krangel med innehaveren om.
Jaja. I det minste skriver jeg ikke om klærne mine, men jeg innser og innrømmer at dette er en total ego-blogg. Det er kanskje ikke så mye å være stolt av, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor man skal skjemmes. (som ovehodet ikke var noe pålegg fra Kompis, altså.)
Luther, derimot, klarer nok det fint.
Og siden denne bloggen i det siste også har vært en sykeblogg, kan jeg melde at jeg er igang igjen. På litt lavere turtall, men oppe. Hurra. Fire uker som forkjølet, det er fanden suse meg ny rekord.
Nå begynner stresset huff nei nå kjente jeg meg bittelitt dårlig igjen du.
Og så lovte jeg jo at jeg skulle skrive noe litt mer interessant i dag, som for eksempel om drømming, men det kom ikke så mye, noe om en tallerken som også var en veske som man kunne holde over hodet sånn at man fikk strukket ut de store ryggstrekkerne, og at Ofelaš egentlig het Gordon English men skulle skifte navn til Rørleggerens Vannhull, hvilket jeg syntes var en fantastisk dårlig ide og havnet i krangel med innehaveren om.
geriljakrig-el. gammelt oppkok.
Jo, altså, mange ganger før har jeg jo skrevet om krigføringen mellom hode og kropp når jeg er syk. Kropp vil slappe av, mens a-dHodet vil ha underholdning, uansett hvor slapp Kropp er.
Denne gangen har Kropp vært skikkelig smart og stengt av lufttilførselen til a-dHodet.
Da blir det litt mindre mas, men som i alle kriger er det sivilbefolkningen som er den tapende part. (Altså jeg.)
Sivilbefolkningen planlegger som kjent å flytte til Stockholm (desverre iført både Hode og Kropp) og dette skal jo både planlegges og fikses, i tillegg er det landskappleiker, festivalkunstneri, prosjekter og gebursdagsgaver.
Ok, jeg innser at dette innlegget kun er en variant av tidligere innlegg. Jeg skal se om jeg kan finne på noe skikkelig interessant og engasjerende til i morgen.
Kanskje hvis jeg drømmer noe interessant, da kan jeg jo skrive om det.
Denne gangen har Kropp vært skikkelig smart og stengt av lufttilførselen til a-dHodet.
Da blir det litt mindre mas, men som i alle kriger er det sivilbefolkningen som er den tapende part. (Altså jeg.)
Sivilbefolkningen planlegger som kjent å flytte til Stockholm (desverre iført både Hode og Kropp) og dette skal jo både planlegges og fikses, i tillegg er det landskappleiker, festivalkunstneri, prosjekter og gebursdagsgaver.
Ok, jeg innser at dette innlegget kun er en variant av tidligere innlegg. Jeg skal se om jeg kan finne på noe skikkelig interessant og engasjerende til i morgen.
Kanskje hvis jeg drømmer noe interessant, da kan jeg jo skrive om det.
neineinei
Man kan jo kanskje si at jeg er separert for tiden. Jeg har iallefall flyttet fra min samboer. Det vil si, vi har flyttet fra hverandre. Og det høres jo vidunderlig bloggedramatisk ut, at jeg ligger her og blogger dette, hjemme hos min mor, på min søsters pikerom, i sengen midt på dagen, med snørrpapir overalt, men vi er jo fortsatt kjærester og snørrpapiret skyldes snørr og ikke tårer.
Samboerskapet blir gjenopprettet når vi får et sted å sambo i.
Samboer er dessuten er hjerteslaktende kjedelig ord. Som om det var en forretningsmessig ordning. Jeg prøvde å bruke huskjærest en stund men det lå for nært hustelefon.
Jeg skriver jo litt innimellom om the Stig, den hemmelighetsfulle fotografen, han hvis navn ei må nevnes. Han vil ikke være med i bloggen for han synes at hver gang jeg skriver om ham så fremstår han som totalt idiot.
Ja, for jeg fremstår jo som selveste personifiseringen av tålmod, klartenkthet og konsentrasjon selv.
Og da kan det være nyttig å ha noen som man trodde ikke leste bloggen, og la denne fremstå som ende mer av det man er minst av selv, sånn at man selv kommer bedre ut av det.
Men det gikk ikke nei.
I går innså the Stig tålmodig rundt klokken fjorten, femten, seksten, sytten tyve, sytten førti, atten tredve, nitten og tyve blank, det jeg ikke innså før klokken var tyve og jeg sto nede i gangen for fjerde gang med skoene på, at jeg kom ikke til å komme meg på Solvor sin avskjedsfest. Jeg ville, men det gikk ikke. Jeg ville, ville, men den gang ei. Det holder ikke med vilje og at man har gledet seg siden mars og gruet seg og, for når Solvor flytter, hvem skal da være den som holder fest og gir Kirkenes farge? Ingen. Og nå drar hun. Og jeg kom meg ikke på festen på grunn av en skarve utvidet forkjølelse.
Og nå er det som om noe av det jeg vokste opp med, noe av det som gjorde at Kirkenes ble Kirkenes mens jeg ble voksen og begynte å elske Kirkenes, det er over.
Og det er iallefall trist.
Jeg håper det var en skikkelig trasig fest.
Samboerskapet blir gjenopprettet når vi får et sted å sambo i.
Samboer er dessuten er hjerteslaktende kjedelig ord. Som om det var en forretningsmessig ordning. Jeg prøvde å bruke huskjærest en stund men det lå for nært hustelefon.
Jeg skriver jo litt innimellom om the Stig, den hemmelighetsfulle fotografen, han hvis navn ei må nevnes. Han vil ikke være med i bloggen for han synes at hver gang jeg skriver om ham så fremstår han som totalt idiot.
Ja, for jeg fremstår jo som selveste personifiseringen av tålmod, klartenkthet og konsentrasjon selv.
Og da kan det være nyttig å ha noen som man trodde ikke leste bloggen, og la denne fremstå som ende mer av det man er minst av selv, sånn at man selv kommer bedre ut av det.
Men det gikk ikke nei.
I går innså the Stig tålmodig rundt klokken fjorten, femten, seksten, sytten tyve, sytten førti, atten tredve, nitten og tyve blank, det jeg ikke innså før klokken var tyve og jeg sto nede i gangen for fjerde gang med skoene på, at jeg kom ikke til å komme meg på Solvor sin avskjedsfest. Jeg ville, men det gikk ikke. Jeg ville, ville, men den gang ei. Det holder ikke med vilje og at man har gledet seg siden mars og gruet seg og, for når Solvor flytter, hvem skal da være den som holder fest og gir Kirkenes farge? Ingen. Og nå drar hun. Og jeg kom meg ikke på festen på grunn av en skarve utvidet forkjølelse.
Og nå er det som om noe av det jeg vokste opp med, noe av det som gjorde at Kirkenes ble Kirkenes mens jeg ble voksen og begynte å elske Kirkenes, det er over.
Og det er iallefall trist.
Jeg håper det var en skikkelig trasig fest.
mer vann, annen form.
Nå er det like før jeg må bære denne forkjølelsen til dåpen og gi den et eget navn, så gammel begynner den å bli.
I går tok jeg et karbad. For den som syns sånt er interessant å vite. Jeg frøs og så tenkte jeg at det var jo en fin måte å bli varm på og jeg likte det jo så godt før.
Jeg har ikke tatt et karbad på....la meg se, jeg skal forsøke å gi et så nøyaktig estimat som mulig...da jeg var nyflyttet hjemmefra pleide jeg å bade når jeg kom hjem, det vil si for 10-12 år siden. Da har vi det etablert. Jeg har ikke tatt et karbad på over ti år.
Men nå har altså mamma og de kjøpt badekar, og jeg tenkte ja hvorfor ikke
og dette er hvorfor ikke:
KJEDELIG!
Etter fem minutter sto jeg opp.
Og da hadde jeg alerede vært oppe en gang allerede, for med en gang man legger seg i badekaret må man tisse.
Så ramlet de tingene jeg hadde stabet med meg en etter en i badekaret og laget søl, ikke kan man lese bok for den ble våt uansett hvordan man orget seg for badekaret var for langt til at føttene rakk i andre siden så det var ikke så lett å komme i leseposisjon, og man kan ikke drive å vaske hår eller noe sånn særlig effektivt om man er over en meter høy/lang.
Jeg kom på, da jeg lå der, at jeg jo hadde en badeblokkfløyte en gang. Den gangen jeg drev endel med bading. Så hadde jeg noe å holde på med. Det var ikke noe videre å øve teknikk, for vannet med sin overflatespenning tettet hullene man trodde man hadde åpnet, men det er jo underholdende å ikke helt vite hva som kommer.
En stund.
Denne gangen var hadde jeg ikke badeblokkfløyta engang, og prøvde heller å slappe av, det skal være så sunt sier de, men rett over badekaret er det montert en vifte med ADHD, forlenger, slark og ropert, så så særlig avslappende var det ikke. Jeg vil heller si skummelt.
Og så ble jeg sulten.
I går tok jeg et karbad. For den som syns sånt er interessant å vite. Jeg frøs og så tenkte jeg at det var jo en fin måte å bli varm på og jeg likte det jo så godt før.
Jeg har ikke tatt et karbad på....la meg se, jeg skal forsøke å gi et så nøyaktig estimat som mulig...da jeg var nyflyttet hjemmefra pleide jeg å bade når jeg kom hjem, det vil si for 10-12 år siden. Da har vi det etablert. Jeg har ikke tatt et karbad på over ti år.
Men nå har altså mamma og de kjøpt badekar, og jeg tenkte ja hvorfor ikke
og dette er hvorfor ikke:
KJEDELIG!
Etter fem minutter sto jeg opp.
Og da hadde jeg alerede vært oppe en gang allerede, for med en gang man legger seg i badekaret må man tisse.
Så ramlet de tingene jeg hadde stabet med meg en etter en i badekaret og laget søl, ikke kan man lese bok for den ble våt uansett hvordan man orget seg for badekaret var for langt til at føttene rakk i andre siden så det var ikke så lett å komme i leseposisjon, og man kan ikke drive å vaske hår eller noe sånn særlig effektivt om man er over en meter høy/lang.
Jeg kom på, da jeg lå der, at jeg jo hadde en badeblokkfløyte en gang. Den gangen jeg drev endel med bading. Så hadde jeg noe å holde på med. Det var ikke noe videre å øve teknikk, for vannet med sin overflatespenning tettet hullene man trodde man hadde åpnet, men det er jo underholdende å ikke helt vite hva som kommer.
En stund.
Denne gangen var hadde jeg ikke badeblokkfløyta engang, og prøvde heller å slappe av, det skal være så sunt sier de, men rett over badekaret er det montert en vifte med ADHD, forlenger, slark og ropert, så så særlig avslappende var det ikke. Jeg vil heller si skummelt.
Og så ble jeg sulten.
vattn
Det regner.
Det regner nesten aldri i Kirkenes, og jeg måtte lete litt før jeg fant en støvete paraply nederst i votteskuffen. Jeg lurte litt på hvor de hadde fått tak i den da jeg endelig fant den, jeg kan ikke huske å ha sett en enste forretning her som selger paraplyer.
Men de holder vel et standardsortiment, vi får sommerklærne ut i butikkene i april her som alle andre steder, selv om sneen driver forbi utenfor butikkvinduene og utstillingsdukkene ser kalde og forfrosne ut i bikiniene sine.
Men hva hjelper det med paraply nå digre firhjulstrekkere med varme og tørre sjåfører overpøser deg med sølevann?
Jeg skal begynne å gå midt i veien.
Da jeg var liten var det en periode jeg ikke klarte å si vann. Det vil si, det var akkurat det jeg sa, med tynn-n.
Det skal man jo ikke.
Jeg husker når ordet gikk i stykker for meg, Viggo fra Elvenes var på innom mamma og pappa, jeg var liten, fire kanskje, de snakket om noe og Viggo sa ordet VANN sånn som det ofte sier her, VAJNN. (Noen sier VARNN). Og der ramlet hele ordet i stykker foran meg, jeg fikk rett og slett ikke til å si vajnn mer. Det hørtes feil ut uansett, som om jeg gjorde meg til, og til slutt ble det med sånn tynn-n og jeg ble fryktelig terget, særlig av mine foreldre, for det der søringeordet jeg hadde lagt meg til. Jeg hørte jo selv at det var feil, men jeg fikk meg ikke til å si det riktig. Pappa forelso etter en stund at jeg kunne si VATN og det gjorde jeg, skjønt det var jo feil det og. Det voldte meg store kvaler og jeg forsøkte å unngå det som best jeg kunne.
Jeg var ikke så glad i saft, men jeg drakk oppgitt en god del melk før ordet etter en stund plutslelig smatt på plass igjen.
Det lukter godt når det regner. Det lukter sånne bregner som jeg skrev om.
Det regner nesten aldri i Kirkenes, og jeg måtte lete litt før jeg fant en støvete paraply nederst i votteskuffen. Jeg lurte litt på hvor de hadde fått tak i den da jeg endelig fant den, jeg kan ikke huske å ha sett en enste forretning her som selger paraplyer.
Men de holder vel et standardsortiment, vi får sommerklærne ut i butikkene i april her som alle andre steder, selv om sneen driver forbi utenfor butikkvinduene og utstillingsdukkene ser kalde og forfrosne ut i bikiniene sine.
Men hva hjelper det med paraply nå digre firhjulstrekkere med varme og tørre sjåfører overpøser deg med sølevann?
Jeg skal begynne å gå midt i veien.
Da jeg var liten var det en periode jeg ikke klarte å si vann. Det vil si, det var akkurat det jeg sa, med tynn-n.
Det skal man jo ikke.
Jeg husker når ordet gikk i stykker for meg, Viggo fra Elvenes var på innom mamma og pappa, jeg var liten, fire kanskje, de snakket om noe og Viggo sa ordet VANN sånn som det ofte sier her, VAJNN. (Noen sier VARNN). Og der ramlet hele ordet i stykker foran meg, jeg fikk rett og slett ikke til å si vajnn mer. Det hørtes feil ut uansett, som om jeg gjorde meg til, og til slutt ble det med sånn tynn-n og jeg ble fryktelig terget, særlig av mine foreldre, for det der søringeordet jeg hadde lagt meg til. Jeg hørte jo selv at det var feil, men jeg fikk meg ikke til å si det riktig. Pappa forelso etter en stund at jeg kunne si VATN og det gjorde jeg, skjønt det var jo feil det og. Det voldte meg store kvaler og jeg forsøkte å unngå det som best jeg kunne.
Jeg var ikke så glad i saft, men jeg drakk oppgitt en god del melk før ordet etter en stund plutslelig smatt på plass igjen.
Det lukter godt når det regner. Det lukter sånne bregner som jeg skrev om.
Laksefiske
Da jeg var liten, var vi mye på hytta. Eller ikke mye kanskje, men hytta var et sted man kunne være, hjemme et annet. Vi hadde to hytter og så hadde bestefar en, og jeg vet ikke om jeg helt skilte på eiendomsforhold her.
"Hytte" i den nordnorske bevisstheten, iallefall da jeg var liten, var ikke et kosested som til forveksling lignet et hus, men en kasse med sengeplass og kjøkken, der man kunne være ute, slappe av, fiske, plukke bær eller gå på jakt. Ikke inne i hytta da, men med hytta som base.
Bestefar var på hytta hele sommeren, for han fisket laks. Med garn. Jeg var klar over at man kunne fiske laks med stang også for på Fjellstua, der vi pleide å spise lappebiff når vi hadde vært og handlet i Finland, hang det bilder av folk som hadde fisket laks med stang, der de holdt laksen opp for fotografen og så var det gjort sånn på alle bildene at de holdt laksen mye nærmere kameraet enn de selv sto, sånn at den så enorm ut. Fascinerende.
Stangfiske var altså noe utlendinger holdt på med.
Bestefar var sjølaksefisker. Han satt garn og rodde not og kom bare inn i helgene for å selge fangsten og bunkre mat. I helgene får man nemlig ikke ha bruket i sjøen.
Det var strengt tatt en binæring dette, men i min helt tidlige barndom var det noen somre det var så lite laks at jeg tror han knappest hadde til seg selv. Senere ble det bedre.
For meg har laks aldri vært noe luksusmat.
Nå er jo oppdrettslaksen kommet, og den har alle råd til, men husker dere at det var en tid der laks liksom var noe eksklusivt?
Jeg og hadde fått det med meg, men var det noe vi spiste mye av, gjennom hele året, så var det laks. Fjorårslaks var skikkelig mandagsmat, og ingenting å rope hurra for. Fersk laks derimot, var jo hakket bedre og spekkalaks på brødskiva blir jeg aldri lei. (...i motsetning til middagslaks som jeg kanskje har fått min dose av.) (Skjønt avogtil får jeg faktisk skikkelig lyst på laks.)
Det var ofte sånn at gammellaksen skulle spises selv om det var ny sesong, for fersklaksen skulle jo selges.
Det hendte vi fikk en rømt oppdrettslaks i garnet. Ingen glede over det. Rundt og stygg og uten nebb og liten spord og ikke noe noen ville spise og iallefall ikke kjøpe. Ufisk.
Rognkjeksen og rognkallen var og ufisk, men vi ungene synes den var hakket mer interessant, vidunderlig skrekkelig stygg.
Og så fikk man brennmanet i garnet, eller kobbspy som det het. Egentlig oppfattet jeg det sånn at en brennmanet som var skylt på land het kobbspy, men i garnet het den bare brennmanet.
Og kobben selv. Kunne man få i garnet. Da ventet det noen timer med garnbøting.
Hvem kan bøte garn nå, eller er det også noe som blir borte? Bestefar satt ofte inne på soverommet/gangen i hytta og bøtte. Det var så fantastisk fine farger, sjøgrønt og sjøblått og havsgrått, han hadde sånne spoler eller skytler, pinner, som jeg alltid tenkte han hadde smidd til selv, og så satt han der og så vokste garnet og hullet krympet ettersom han arbeidet. Jeg var litt imponert, men og litt usikker på det hele, for garn og sånn, det var jo damegreier.
Garnene som skulle tørkes eller helst oversees og renskes, hang på hjeller ved hytta. En gang fikk de en rein i garnet. Den gikk der og beitet så fredelig uten å se seg noe særlig om og plutselig hadde den beitet seg rett inni garnhjellene med hele det store geviret sitt. Og der sto den bom fast.
En som ikke fisker laks ville kanskje klippet i stykker garnene uten tanke på titusenlappene og arbeidstimene som fløy, men en laksefisker henter andre laksefiskere og så holder noen reinen fast og sistemann sager hornene av den. (Mange laksefiskere har erfaringer fra reindrift fra sin ungdom, uten at man skal nevne navn eller påstå noe om etnisitet.)
Da så det ut som om noen har foretatt et ritualmord der oppe ved garnene, men "det regner jo bort." Etter en stund. Hadde bare ikke Sør-Varanger vært det tredje tørreste stedet i Europa.
Det hendte at jeg også fikk laks. I garnet til bestefar. Til min forvirring.
Rett over den ene lakseplassen til bestefar var det et fuglefjell, koplett med framstilling av Haile Selassie, som fuglene hadde skitt frem et portrett av i veggen. Bestefar prøvde ofte å få meg til å få øye på Haile Selassie (Dær! Ser du ikke medaljan!) men jeg var litt usikker på hvem denne Haile Selassie var og så ikke så mye, ikke med kikkert engang, til bestefars frustrasjon.
Over hatten til Haile bodde det en ørn. Om laksen gikk i garnet høyt oppe, måtte man ut og hente den før ørna tok den. Så om man så at det begynte å plaske i garnene før noen andre, hadde man fått seg en laks.
Jeg tjente mange lakser på den måten, og enda kan jeg ikke huske at jeg så laksen først en eneste gang. Bestefar mente at det hadde jeg gjort, jeg var bare forvirret, og sa ingenting. Ikke fordi jeg ville snike til meg en laks, men fordi jeg ikke skjønte noe og syntes alt var fryktlig uklart og vanskelig å få tak på. Nå i voksen tilstand skjønner jeg at det er sånn man gjør med barn, man er snille med dem og gir dem æren for ting og sier de er flinke, men i min største lakseopptjeningsperiode hadde jeg ikke knekket den koden og gikk i en konstant dis av forvirring.
Når man tjener seg en laks, vil det ikke si at man plutselig står der med fem kilo ubløgga laksefisk som skal spises nærmere jul engang, det betyr at man etter en stund får penger i hånden for en fisk som er solgt, en fisk man vagt husker man ikke helt syntes man hadde gjort seg fortjent til.
Nå er det ingen i min familie som fisker laks lenger, når innhaveren av lakseplassen dør, har de en tendens til å forsvinne. Det er bedre at utlendngene tar knekken på laksestammen med stang, enn at sjølaksefiskerene gjør det med garn, utlendingene tjener man penger på, og turisme må man jo bare prise seg lykkelig over i det stakkars lille skakkjøret fylket vårt.
"Hytte" i den nordnorske bevisstheten, iallefall da jeg var liten, var ikke et kosested som til forveksling lignet et hus, men en kasse med sengeplass og kjøkken, der man kunne være ute, slappe av, fiske, plukke bær eller gå på jakt. Ikke inne i hytta da, men med hytta som base.
Bestefar var på hytta hele sommeren, for han fisket laks. Med garn. Jeg var klar over at man kunne fiske laks med stang også for på Fjellstua, der vi pleide å spise lappebiff når vi hadde vært og handlet i Finland, hang det bilder av folk som hadde fisket laks med stang, der de holdt laksen opp for fotografen og så var det gjort sånn på alle bildene at de holdt laksen mye nærmere kameraet enn de selv sto, sånn at den så enorm ut. Fascinerende.
Stangfiske var altså noe utlendinger holdt på med.
Bestefar var sjølaksefisker. Han satt garn og rodde not og kom bare inn i helgene for å selge fangsten og bunkre mat. I helgene får man nemlig ikke ha bruket i sjøen.
Det var strengt tatt en binæring dette, men i min helt tidlige barndom var det noen somre det var så lite laks at jeg tror han knappest hadde til seg selv. Senere ble det bedre.
For meg har laks aldri vært noe luksusmat.
Nå er jo oppdrettslaksen kommet, og den har alle råd til, men husker dere at det var en tid der laks liksom var noe eksklusivt?
Jeg og hadde fått det med meg, men var det noe vi spiste mye av, gjennom hele året, så var det laks. Fjorårslaks var skikkelig mandagsmat, og ingenting å rope hurra for. Fersk laks derimot, var jo hakket bedre og spekkalaks på brødskiva blir jeg aldri lei. (...i motsetning til middagslaks som jeg kanskje har fått min dose av.) (Skjønt avogtil får jeg faktisk skikkelig lyst på laks.)
Det var ofte sånn at gammellaksen skulle spises selv om det var ny sesong, for fersklaksen skulle jo selges.
Det hendte vi fikk en rømt oppdrettslaks i garnet. Ingen glede over det. Rundt og stygg og uten nebb og liten spord og ikke noe noen ville spise og iallefall ikke kjøpe. Ufisk.
Rognkjeksen og rognkallen var og ufisk, men vi ungene synes den var hakket mer interessant, vidunderlig skrekkelig stygg.
Og så fikk man brennmanet i garnet, eller kobbspy som det het. Egentlig oppfattet jeg det sånn at en brennmanet som var skylt på land het kobbspy, men i garnet het den bare brennmanet.
Og kobben selv. Kunne man få i garnet. Da ventet det noen timer med garnbøting.
Hvem kan bøte garn nå, eller er det også noe som blir borte? Bestefar satt ofte inne på soverommet/gangen i hytta og bøtte. Det var så fantastisk fine farger, sjøgrønt og sjøblått og havsgrått, han hadde sånne spoler eller skytler, pinner, som jeg alltid tenkte han hadde smidd til selv, og så satt han der og så vokste garnet og hullet krympet ettersom han arbeidet. Jeg var litt imponert, men og litt usikker på det hele, for garn og sånn, det var jo damegreier.
Garnene som skulle tørkes eller helst oversees og renskes, hang på hjeller ved hytta. En gang fikk de en rein i garnet. Den gikk der og beitet så fredelig uten å se seg noe særlig om og plutselig hadde den beitet seg rett inni garnhjellene med hele det store geviret sitt. Og der sto den bom fast.
En som ikke fisker laks ville kanskje klippet i stykker garnene uten tanke på titusenlappene og arbeidstimene som fløy, men en laksefisker henter andre laksefiskere og så holder noen reinen fast og sistemann sager hornene av den. (Mange laksefiskere har erfaringer fra reindrift fra sin ungdom, uten at man skal nevne navn eller påstå noe om etnisitet.)
Da så det ut som om noen har foretatt et ritualmord der oppe ved garnene, men "det regner jo bort." Etter en stund. Hadde bare ikke Sør-Varanger vært det tredje tørreste stedet i Europa.
Det hendte at jeg også fikk laks. I garnet til bestefar. Til min forvirring.
Rett over den ene lakseplassen til bestefar var det et fuglefjell, koplett med framstilling av Haile Selassie, som fuglene hadde skitt frem et portrett av i veggen. Bestefar prøvde ofte å få meg til å få øye på Haile Selassie (Dær! Ser du ikke medaljan!) men jeg var litt usikker på hvem denne Haile Selassie var og så ikke så mye, ikke med kikkert engang, til bestefars frustrasjon.
Over hatten til Haile bodde det en ørn. Om laksen gikk i garnet høyt oppe, måtte man ut og hente den før ørna tok den. Så om man så at det begynte å plaske i garnene før noen andre, hadde man fått seg en laks.
Jeg tjente mange lakser på den måten, og enda kan jeg ikke huske at jeg så laksen først en eneste gang. Bestefar mente at det hadde jeg gjort, jeg var bare forvirret, og sa ingenting. Ikke fordi jeg ville snike til meg en laks, men fordi jeg ikke skjønte noe og syntes alt var fryktlig uklart og vanskelig å få tak på. Nå i voksen tilstand skjønner jeg at det er sånn man gjør med barn, man er snille med dem og gir dem æren for ting og sier de er flinke, men i min største lakseopptjeningsperiode hadde jeg ikke knekket den koden og gikk i en konstant dis av forvirring.
Når man tjener seg en laks, vil det ikke si at man plutselig står der med fem kilo ubløgga laksefisk som skal spises nærmere jul engang, det betyr at man etter en stund får penger i hånden for en fisk som er solgt, en fisk man vagt husker man ikke helt syntes man hadde gjort seg fortjent til.
Nå er det ingen i min familie som fisker laks lenger, når innhaveren av lakseplassen dør, har de en tendens til å forsvinne. Det er bedre at utlendngene tar knekken på laksestammen med stang, enn at sjølaksefiskerene gjør det med garn, utlendingene tjener man penger på, og turisme må man jo bare prise seg lykkelig over i det stakkars lille skakkjøret fylket vårt.
lukt
Fine Tenkerbell, opprinnelig fra andre siden av fjorden, har sendt meg enn opp-og utfordring.
Det handler om lukt. Utfordringen er litt mer spesifikk enn det, men jeg tror nok Tenkerbell var klar over faren for egendefinering av oppdraget da hun sendte det.
Så jeg gjør som vanlig som jeg vil, og skriver om lukter som betyr noe for meg
Først er det vår. Mange sier at det ikke er vår her nord, men det er det. Problemet er bare at når noe varer i tre måneder uten noen klar avgrensing er det ikke alltid man får det med seg. Akkurat nå er det absolutt mest vår. Men rett før det lukter det helt spesielt, i det trærne feller ut museørene sine. Denne lukten varer bare et par dager, men jeg kan klemme nesen inn i vindussprekken og bare snuse og snuse og snuse.
I år går jeg glipp av denne lukten for jeg er så forkjølet.
Så er det bregner. Såne små, lysegrønne som vokser der det vokser skogsstjerner og gjerne i nærheten av der det er myr også. De lukter litt som vårlukten, men hele sommeren. Helt fra jeg var liten har bregnelukten vært i en klasse for seg. Jeg synes ordet bregne passer så bra til friskheten i lukten dessuten og var veldig fornøyd da jeg fikk vite at en bregne het bregne.
Da jeg var liten, og vi la ut hele familien i samlet flokk opp til bærmyrene over hytta, gikk vi langs en sti- jeg gikk kanskje ikke, jeg satt muligens på skuldrene til pappa. Etterhvert gikk jeg sikkert selv. Før vi kom fram til myra, rett før tror jeg, på høyre side av stien, åpnet det seg et lite rom. Jeg var superfascinert av det rommet, utilgjengeligheten i det, vi gikk jo bare rett forbi, men det var der, akkurat i min størrelse, nesten helt firkantig, unaturlig firkantig, romformet, og fylt med bregner. Man kunne lukte rommet idet vi gikk forbi.
Og fjæra.
Når det lukter sjø, lukter det virkelighet, særlig om jeg er et sted som ikke er hjemme. Hjemme lukter det bare sjø.
Metallverksted.
Treverksted også for den del, tre lukter jo godt, men metallverksted lukter helt spesielt av arbeid og mulighet og olje og metall og av pappa sin jobb da jeg var liten.
Bestefar sitt kjøkken. Jeg husker nesten ikke den lukten lengre. Så vidt, så vidt, når jeg tenker på den, kan jeg skjenne et streif av.....nei.
(brød? te? bestefar?)
Myr lukter fantastisk. Ikke daumyr, men bærmyr, eller myr med tilsig iallefall. Det finnes en manneparfyme som lukter sånn, jeg blir helt overrumplet hver gang noen som bruker den går forbi. Bærmyr!
Fok som kommer inn fra kulda. De lukter helt utrolig friskt. Hvis jeg hadde kunnet lage en parfyme skulle den luktet sånn.
Sne. Ikke sne på bakken, men sånn som det lukter i været og da vet du at i morgen kommer det til å sne.
Støttebandasjeteip. Herregud så sært den lukter. Heldigvis er fingrene såpass på plass at det ikke er noe støttebandasjeutsikter her, for ellers får jeg ikke gjort noe annet enn å lukte på den. Den sommeren vi spilte kanonball med medisinball hadde jeg fingrene opp til nesen konstant.
Det handler om lukt. Utfordringen er litt mer spesifikk enn det, men jeg tror nok Tenkerbell var klar over faren for egendefinering av oppdraget da hun sendte det.
Så jeg gjør som vanlig som jeg vil, og skriver om lukter som betyr noe for meg
Først er det vår. Mange sier at det ikke er vår her nord, men det er det. Problemet er bare at når noe varer i tre måneder uten noen klar avgrensing er det ikke alltid man får det med seg. Akkurat nå er det absolutt mest vår. Men rett før det lukter det helt spesielt, i det trærne feller ut museørene sine. Denne lukten varer bare et par dager, men jeg kan klemme nesen inn i vindussprekken og bare snuse og snuse og snuse.
I år går jeg glipp av denne lukten for jeg er så forkjølet.
Så er det bregner. Såne små, lysegrønne som vokser der det vokser skogsstjerner og gjerne i nærheten av der det er myr også. De lukter litt som vårlukten, men hele sommeren. Helt fra jeg var liten har bregnelukten vært i en klasse for seg. Jeg synes ordet bregne passer så bra til friskheten i lukten dessuten og var veldig fornøyd da jeg fikk vite at en bregne het bregne.
Da jeg var liten, og vi la ut hele familien i samlet flokk opp til bærmyrene over hytta, gikk vi langs en sti- jeg gikk kanskje ikke, jeg satt muligens på skuldrene til pappa. Etterhvert gikk jeg sikkert selv. Før vi kom fram til myra, rett før tror jeg, på høyre side av stien, åpnet det seg et lite rom. Jeg var superfascinert av det rommet, utilgjengeligheten i det, vi gikk jo bare rett forbi, men det var der, akkurat i min størrelse, nesten helt firkantig, unaturlig firkantig, romformet, og fylt med bregner. Man kunne lukte rommet idet vi gikk forbi.
Og fjæra.
Når det lukter sjø, lukter det virkelighet, særlig om jeg er et sted som ikke er hjemme. Hjemme lukter det bare sjø.
Metallverksted.
Treverksted også for den del, tre lukter jo godt, men metallverksted lukter helt spesielt av arbeid og mulighet og olje og metall og av pappa sin jobb da jeg var liten.
Bestefar sitt kjøkken. Jeg husker nesten ikke den lukten lengre. Så vidt, så vidt, når jeg tenker på den, kan jeg skjenne et streif av.....nei.
(brød? te? bestefar?)
Myr lukter fantastisk. Ikke daumyr, men bærmyr, eller myr med tilsig iallefall. Det finnes en manneparfyme som lukter sånn, jeg blir helt overrumplet hver gang noen som bruker den går forbi. Bærmyr!
Fok som kommer inn fra kulda. De lukter helt utrolig friskt. Hvis jeg hadde kunnet lage en parfyme skulle den luktet sånn.
Sne. Ikke sne på bakken, men sånn som det lukter i været og da vet du at i morgen kommer det til å sne.
Støttebandasjeteip. Herregud så sært den lukter. Heldigvis er fingrene såpass på plass at det ikke er noe støttebandasjeutsikter her, for ellers får jeg ikke gjort noe annet enn å lukte på den. Den sommeren vi spilte kanonball med medisinball hadde jeg fingrene opp til nesen konstant.
Abonner på:
Innlegg (Atom)