leselyst med ulyst i

Jo, men Påskeharen skriver om litteratur.
Hah. Men det gjør han faktisk, det å lese når man er liten. Og det gjorde jo jeg også, jeg leste og leste og leste, jeg var faktisk litt narkoman på det viset. Og før jeg lærte å lese selv, leste foreldrene mine til meg. Ifølge pappa var det sånn jeg lærte meg å lese, og det innså han en kveld han leste om Bamse Brakar og ville ha kveldslesningen overstått og hoppet over noen avsnitt i teksten. Nei, les det som står der også! sa jeg da og. Ifølge historien. Som jeg ikke helt vet om er sann. Skjønt, i min familie blir historiene sannere enn virkeligheten etter en stund.

Det var særlig to bøker jeg ikke likte. Den ene var "Hvem skal trøste knøttet", som mamma prøvde å prakke på mitt barnesinn igjen og igjen, men ikke faen om jeg ville høre den jævla skumle historien der! Ensomhet og mørke og Hufsa! Jesus Maria. I tillegg var teksten i løkkeskrift, ærlig talt! Da kunne jeg jo ikke smuglese slutten selv for å sjekke om det gikk bra heller, så den boka gjømte jeg underst i en skuff med donaldblader. Der lå den og lyste og skalv og var tilstede med den der provoserende løkkeskriften sin.
Jeg tror ikke jeg leste den før jeg var sikkert femten. (Nå liker jeg den veldig godt, men det er irrelevant.)

Da jeg ble litt større og leste selv, lånte jeg endel bøker på skolebiblioteket. (I tillegg hadde vi sikkert 50 hyllemeter med bøker hjemme, og jeg fikk bøker fra bokklubben.)
En bok som provoserte meg skikkelig var "Onega, irokesernes fange". Den gjorde meg rasende. Jeg hadde egentlig trodd jeg skulle like den, indianere (same vettu, vil helst lese om andre urfolk) og gamledager og spenning og det hele, men da jeg åpnet den oppdaget jeg at den var trykket i brunt. Brunt! Jesus Maria igjen! Jeg var rasende på boken i flere uker før jeg var så tom for annet lesestoff at jeg begynte å lese litt av begynnelsen. Jeg tror den var ganske bra, egentlig. Jeg mener å huske at jeg storsinnet tilga den de brune bokstavene.
(Og omtrent samme opplevelse hadde jeg vel da pappa stakk til meg Landstrykere, og jeg oppdaget at den fulgte norsk rettskrivning av 1903.)

Det var altså mye som skulle stemme. Men i bunn og grunn var jeg altlesende, og det er jeg egentlig enda. Har jeg begynt på en bok, leser jeg den ferdig selv om jeg stønner over dårlige formuleringer og svake plott hver gang jeg blar om. Noe klarer jeg alltids å få ut av den, uansett hvor dårlig den er. Dessuten har ofte velskrevne bøker mer forstyrrende innhold, det går ikke bra til slutt og menneskene er i bunn og grunn ikke gode eller samfunnet vil dem ikke vel. Det hender forsåvidt at dårlige bøker handler om noe av det samme, men de er så dårlige at jeg klarer å riste det av meg.