Jeg har fått svensk i språket!
Det skulle jo så mye heller vært kvensk.
Jaja.
Men sånn blir det når ingen skjønner hva man sier. Virkelig. Verksmesteren på tre skjønner ikke engang når jeg sier TRUR istedetfor TROR. Og det er ganske slitsomt når man ikke blir forstått, så jeg luker bort all norsk som ikke fungerer på svensk, og bruker bare sånt som fungerer dobbelt. Ut med lage, tilfeldig, koselig, rolig og artig. Inn med kjenns og gjøre og på slump og kjedelige flate ord.
Skjønt klassen min, de får bare lære seg. Ærlig talt. Broderfolk og alt.
Det går ikke så fort riktignok. Mannen uttalte seg litt skeptisk til prosjektet, han mente jeg ikke bare forsøkte å lære dem norsk, men "sånn dær sinnsyk figenschou-norsk som familien din driv me!"
Ja, jeg vet ikke, men det er jo ikke noe vits å lære dem å snakke søring heller, da legger jeg like gjerne om til svensk. Om man uansett på bytte mener jeg.
det går min vei
Jeg har alltid fryktet Wenche Foss' dødsfall. For da kommer den obligatoriske "kjære fantastiske umistelige folkekjære artist som tiden tross alt har kjørt ifra" kavalkaden i alle tv- og radiokanaler.
Og så bor jeg i Sverige når det hender! Fantastisk!
I tillegg til dette har jeg endelig klart å få tak i batterier til ulemaskinen. På clas ohl.
Men jeg når jo tross alt ikke opp til taket, så den får ligge oppå bokhyllen til noen som er litt lengre enn meg stikker innom.
I tillegg planlegger jeg å bake litt, om jeg ikke setter meg fast i internett igjen.
Og så bor jeg i Sverige når det hender! Fantastisk!
I tillegg til dette har jeg endelig klart å få tak i batterier til ulemaskinen. På clas ohl.
Men jeg når jo tross alt ikke opp til taket, så den får ligge oppå bokhyllen til noen som er litt lengre enn meg stikker innom.
I tillegg planlegger jeg å bake litt, om jeg ikke setter meg fast i internett igjen.
kort
En ting som var så deilig på Samisk Barheng var at jeg plutselig fikk høyden min tilbake. Jeg visste ikke at jeg hadde savnet den. Men plutselig sto jeg midt i en flokk og var høyest igjen. Ahhhhh.....!
Her er en annen som er litt kort. To faktisk. Den norske telefonen min ringte i går kveld:
-Ja, hallo, det e ho Silje?
-Ja, hallo, det er fra Netcoms kundeservice, jeg snakker med Beate nå?
-Næi, æ hete Silje
-Ja, ok, kan jeg få snakke med Beate?
-Næi, det e ingen Beate hær.
-Jaha, ...ok, men vet du hva, da tar jeg og ringer tilbake en annen dag da!
-Eh, javæl.
Hvorfor i himmens navn sa jeg ehjavel!?
Dette kan bli spennende framover.
Her er en annen som er litt kort. To faktisk. Den norske telefonen min ringte i går kveld:
-Ja, hallo, det e ho Silje?
-Ja, hallo, det er fra Netcoms kundeservice, jeg snakker med Beate nå?
-Næi, æ hete Silje
-Ja, ok, kan jeg få snakke med Beate?
-Næi, det e ingen Beate hær.
-Jaha, ...ok, men vet du hva, da tar jeg og ringer tilbake en annen dag da!
-Eh, javæl.
Hvorfor i himmens navn sa jeg ehjavel!?
Dette kan bli spennende framover.
påskestjerne
Jeg har påskepynta julestjerna. Først lurte jeg på om det var på tide å ta den ned, men da blir det jo litt mørkt på kvelden, og det kan jo godt være det var noen i bibelen som ikke fant veien både i pinsa og i påska, også, hva vet jeg, ingenting, så jeg har latt den henge og nå har jeg pyntet den til påske.
Jeg har klipt ut blå blomster og limt på både dem og fjær og noen sjokolademarihøner jeg fikk forærende fra Tyskland.
Det ble så vårlig og fint at.
Da jeg fortalte dette på skolen i dag ("hva har du gjort i helga""jeg har ....") var den vanligste reaksjonen Men det er jo lenge til påske!
Men halåå, det er ganske lenge siden jul også! Og nå føltes det som om det var på tide å markere det utad på noe vis.
Dessuten er det ikke så lenge til påske heller. Synd jeg går på en skole der man ikke har påskefri, men mannen blir 40 i påska så iallefall bør jeg komme meg tidlig hjem én dag.
edit: slenger med bilde:
Jeg har klipt ut blå blomster og limt på både dem og fjær og noen sjokolademarihøner jeg fikk forærende fra Tyskland.
Det ble så vårlig og fint at.
Da jeg fortalte dette på skolen i dag ("hva har du gjort i helga""jeg har ....") var den vanligste reaksjonen Men det er jo lenge til påske!
Men halåå, det er ganske lenge siden jul også! Og nå føltes det som om det var på tide å markere det utad på noe vis.
Dessuten er det ikke så lenge til påske heller. Synd jeg går på en skole der man ikke har påskefri, men mannen blir 40 i påska så iallefall bør jeg komme meg tidlig hjem én dag.
edit: slenger med bilde:
helgen: helg.
På fredagen var jeg ute med Samerna. Jeg er jo med i sameklubben her. Organisert medlem av etninsk gjeng, altså, det er ganske stas. De arrangerer foredrag og kurs og sjettefebruar og barheng. Fredag var barheng. (men jeg HAR vært på foredrag og!) Tidligere var det en lang bar på stedet der vi møtes, men nå er den tatt bort, og det er kommet opp skilt om at det ikke er lov å danse på bordene, hvilket var en skuffelse for mange så det ble nå mest heng, da.
Og det var så trivelig! Juhu!
Endelig noe som ikke er skolerelatert altså, hurra. Og vi prata masse skallebånd, finnes det bedre festkonverasjon?
Stockholm har bare trengt litt mer samer, så ble det bra.
Skulle ønske det fantes en trønderklubb og. Jeg kunne agert stum og meldt meg inn, DET hadde vært stas.
Og det var så trivelig! Juhu!
Endelig noe som ikke er skolerelatert altså, hurra. Og vi prata masse skallebånd, finnes det bedre festkonverasjon?
Stockholm har bare trengt litt mer samer, så ble det bra.
Skulle ønske det fantes en trønderklubb og. Jeg kunne agert stum og meldt meg inn, DET hadde vært stas.
uansvarlig! Nå pragmatisk
Vi har ikke brannslukningsremedier eller sånn ulemaskin i taket.
Det virker, etter hva jeg har kunnet lese meg til, som om brannsukningsremedier ikke er påbudt her i Sverige, men jeg tror kanskje mannen får pulverapparat av meg i førtiårsgave. For det synes jeg faktisk man skal ha. Sjøl om vi bor i murhus.
Ulemaskinen, røykvarsler heter det ja, har vi, men vi oppdaget nå etter jul, da vi sjekket, at batteriene er så til de grader døde at den ikke en gang piper sånne utmattelsespip. (hvilket ikke burde overraske all den tid det kun var to av åttogførti lyspærer og spotter som lyste da vi flytta inn.)
Så da kjøpte jeg et sånt firkantig batteri som det er i røykvarslere neste gang jeg var på butikken, men har du sett, den må ha spesialbatterier. Ser ut som enkroninger. Så da kjøpte jeg det neste gang jeg var på butikken, men har du sett, det var ikke sånne spesialbatterier, det var noen andre spesialbatterier den ville ha. Og disse spesialbatteriene må du sannsynligvis kjøpe i en lås-og markisebutikk på Lidingö eller noe, for jeg finner dem ingen steder.
Eller på Ikea, siden resten av inventaret i leiligheten er derfra.
Sånn som det ser ut nå blir det like enkelt å kjøpe ny røykvarsler. Og det der med bursdagsgave er kanskje ikke så dumt, hva gir man mannen når han fyller førti? Når man nesten ingen penger har? Hva er bedre enn en presang som sier "jeg vil verken dø i et flammehav eller kullosforgiftes mens jeg sover sammen med deg"?
Løser en masse problemer dette. Bortsett fra det at jeg må bo uten brannsikkerhetsapparater en måned til.
Det virker, etter hva jeg har kunnet lese meg til, som om brannsukningsremedier ikke er påbudt her i Sverige, men jeg tror kanskje mannen får pulverapparat av meg i førtiårsgave. For det synes jeg faktisk man skal ha. Sjøl om vi bor i murhus.
Ulemaskinen, røykvarsler heter det ja, har vi, men vi oppdaget nå etter jul, da vi sjekket, at batteriene er så til de grader døde at den ikke en gang piper sånne utmattelsespip. (hvilket ikke burde overraske all den tid det kun var to av åttogførti lyspærer og spotter som lyste da vi flytta inn.)
Så da kjøpte jeg et sånt firkantig batteri som det er i røykvarslere neste gang jeg var på butikken, men har du sett, den må ha spesialbatterier. Ser ut som enkroninger. Så da kjøpte jeg det neste gang jeg var på butikken, men har du sett, det var ikke sånne spesialbatterier, det var noen andre spesialbatterier den ville ha. Og disse spesialbatteriene må du sannsynligvis kjøpe i en lås-og markisebutikk på Lidingö eller noe, for jeg finner dem ingen steder.
Eller på Ikea, siden resten av inventaret i leiligheten er derfra.
Sånn som det ser ut nå blir det like enkelt å kjøpe ny røykvarsler. Og det der med bursdagsgave er kanskje ikke så dumt, hva gir man mannen når han fyller førti? Når man nesten ingen penger har? Hva er bedre enn en presang som sier "jeg vil verken dø i et flammehav eller kullosforgiftes mens jeg sover sammen med deg"?
Løser en masse problemer dette. Bortsett fra det at jeg må bo uten brannsikkerhetsapparater en måned til.
SnnnrRRRRRRRrrrrrrk
Jeg har problematisert dette i bloggform før, men ettersom Tenkerbell vel er den eneste som muligens har lest hele bloggen min, tar jeg det opp igjen:
Når er det lov å be folk gå å snyte seg?
Ikke at man skal be folk gå å snyte seg. Mer, når får man si ifra at sånn inntrekking av snørr hvert sjette sekund er litt enerverende, kunne du tenke deg å slutte?
Min foreløpige teori er: aldri.
Jeg prøvde ut spørsmålet på fleisbokj i går, og det styrker i grunnen teorien min. Man er surnepete om man ikke bare finner seg i det. Uansett hvordan man går frem. Jeg, foreksempel, forsøkte å løse problemet ved å spørre snørrinntrekkeren om hun ville ha et papir av meg. Et Tissue, siden vi snakker engelsk. Nei, hun snøt seg ikke in public. Grææit. Da har jeg ikke flere tilnærmingsmåter. Og jeg hadde nok allerede gått over streken. Jeg er jo finnmarking og det er jo stort sett det vi gjør. For eksempel foreslo Søskenbarn fra Finnmark at jeg skulle gå bort og diskret spy på pulten hennes.
Problemet mitt er at jeg er den eneste finnmarkingen i klassen og vi nok har et sånt berømt kulturkræsj på gang, så løsningen er nok å høre på sekssekundersintervallsnnnnnnrrrrrrrk.
Ikke sant?
Når er det lov å be folk gå å snyte seg?
Ikke at man skal be folk gå å snyte seg. Mer, når får man si ifra at sånn inntrekking av snørr hvert sjette sekund er litt enerverende, kunne du tenke deg å slutte?
Min foreløpige teori er: aldri.
Jeg prøvde ut spørsmålet på fleisbokj i går, og det styrker i grunnen teorien min. Man er surnepete om man ikke bare finner seg i det. Uansett hvordan man går frem. Jeg, foreksempel, forsøkte å løse problemet ved å spørre snørrinntrekkeren om hun ville ha et papir av meg. Et Tissue, siden vi snakker engelsk. Nei, hun snøt seg ikke in public. Grææit. Da har jeg ikke flere tilnærmingsmåter. Og jeg hadde nok allerede gått over streken. Jeg er jo finnmarking og det er jo stort sett det vi gjør. For eksempel foreslo Søskenbarn fra Finnmark at jeg skulle gå bort og diskret spy på pulten hennes.
Problemet mitt er at jeg er den eneste finnmarkingen i klassen og vi nok har et sånt berømt kulturkræsj på gang, så løsningen er nok å høre på sekssekundersintervallsnnnnnnrrrrrrrk.
Ikke sant?
Jeg vet ikke jeg. Det er kanskje fler ting ved Bergen jeg savner enn Nygårdsbroa. Og først og fremst er det nok det å vite hvor ting er.
Jeg får ikke helt tak på Sthlm. Jeg kan se store deler av byen fra vinduet mitt i sjette etasje, men jeg vet ikke helt hva det er jeg ser. Fordi jeg stort sett er på skolen, eller hjemme, eller på vei til eller fra, og det stykket som er til eller fra er en skog med en hakkespett, og litt vei, og over gata, og så er man hjemme.
Sentrum, eller "byen" som kirkeneseren i meg insisterer på å kalle handelsdistrikt i større tettsted, har jeg overhodet ikke oversikt over og ligger som en mystisk eller mytisk tåkedis (uten tåke) der booorte et sted.
I Bergen er alt pent og pyntelig samlet på samme plass og jeg visste hvor alt var. Tre gang i løpet av fem år tok jeg bussen.
I rettferdighetens noe misbrukte navn må jeg også si at jeg ikke var særlig trist da vi flytta derfra. Jeg tror grunnen til at Bergen leder over Sthlm for øyeblikket er at i Bergen har (fortids-har) jeg bodd i fem år, og da kan man liksom. Her har jeg knapt vært og det virker litt uoverkommelig og uvennlig.
Jeg leter etter Stockholm. (Det hadde sikkert vært mye lettere, alt, i Gøteborg....)
Men nå er det vår! Og lyst! Og det hjelper alltid på, det.
Jeg får ikke helt tak på Sthlm. Jeg kan se store deler av byen fra vinduet mitt i sjette etasje, men jeg vet ikke helt hva det er jeg ser. Fordi jeg stort sett er på skolen, eller hjemme, eller på vei til eller fra, og det stykket som er til eller fra er en skog med en hakkespett, og litt vei, og over gata, og så er man hjemme.
Sentrum, eller "byen" som kirkeneseren i meg insisterer på å kalle handelsdistrikt i større tettsted, har jeg overhodet ikke oversikt over og ligger som en mystisk eller mytisk tåkedis (uten tåke) der booorte et sted.
I Bergen er alt pent og pyntelig samlet på samme plass og jeg visste hvor alt var. Tre gang i løpet av fem år tok jeg bussen.
I rettferdighetens noe misbrukte navn må jeg også si at jeg ikke var særlig trist da vi flytta derfra. Jeg tror grunnen til at Bergen leder over Sthlm for øyeblikket er at i Bergen har (fortids-har) jeg bodd i fem år, og da kan man liksom. Her har jeg knapt vært og det virker litt uoverkommelig og uvennlig.
Jeg leter etter Stockholm. (Det hadde sikkert vært mye lettere, alt, i Gøteborg....)
Men nå er det vår! Og lyst! Og det hjelper alltid på, det.
bergen-sthlm
Det er ingen bro mellom meg og skolen, så jeg har absolutt ingen oversikt over torsk, ål, flyndre, kråkeboller og druknede handlevogner lengre. Jeg føler at dette er noe som mangler i det nye livet mitt.
Derimot går jeg gjennom en skog på vei til skolen, og ofte sitter det en hakkespett i det første treet jeg går under. Det er jo hyggelig gjort av den, men det blir ikke det samme.
Nygårdsbroen, jæj savnar dæj.
Derimot går jeg gjennom en skog på vei til skolen, og ofte sitter det en hakkespett i det første treet jeg går under. Det er jo hyggelig gjort av den, men det blir ikke det samme.
Nygårdsbroen, jæj savnar dæj.
som i det nordlige
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7551238
epperopposs gårsdagens innlegg
men nå får man heller bare være glad man ikke er i Japan.
epperopposs gårsdagens innlegg
men nå får man heller bare være glad man ikke er i Japan.
Stråling er for bestandig
Da jeg vokste opp, var det jeg var mest redd for i hele verden (bortsett fra djevelen, spøkelser, vampyrer, underjordiske, det under trappen, det i kjellerboden og Majla) en atomkatastrofe på andre siden av grensen. Det var visst noe med noen ubåter og et lager og fra starten av hadde jeg ikke helt oversikt, men jeg visste at det var noe som kunne være farlig, sjøl om vi hadde jod-tabletter i skapet, som myndighetene hadde sendt ut.
Jeg forestilte meg hvordan det ville bli om noe skjedde og vi måtte dra. I full fart. Og aldri komme tilbake. Maten på bordet, klærne i skapet, lekene mine på gulvet, stakkars bamsene mine forlatt, alene, for alltid. Og sånn skulle det være, frosset i tiden og vi skulle aldri, aldri kunne komme tilbake.
Det skumleste var at pappa sa at hvis myndighetene ved en katastrofe sa vi skulle holde oss innendørs, da skulle vi hive oss i bilen, for da var det bare noe de sa for at politikerne og søringpampene skulle få fine, frie veier mens vi andre satt og var tullinger i husene våre.
Jeg fikk helt angst og kunne ikke overskue hvordan vi skulle klare å få pappa til å gjøre sånn som man skulle hvis det ble atomkatastrofe. Det var helt åpenbart for meg at hvis myndighetene sa at man skulle holde seg inne, så skulle man det. Men min familie kom selvsagt til å frese alene rundt på veien vestover og bli stråleskadet. Herregud.
Jeg pleide ofte å drømme om en heks, lang nese og rød permanent, som plantet forskjellige giftige saker i huset vårt. Tannkrem og kaker og sånt, for eksempel. Jeg visste hva som var giftig og ikke, og prøvde å kaste det i søpla, men pappa fant det alltid og sa at nei, denne er er jo helt fin!
Jeg skjønner kanskje bedre i ettertid hva den drømmen egentlig handlet om (....bortsett fra de variantene der Knoll og Tott var med og gravde ganger i jorden under huset sammens med Fantomet) men uansett syntes jeg alltid at det var en forferdelig og kjempeskummel drøm.
Og nå i voksen alder er jeg kanskje mer på faren min sin teori om frie veier, men sånn i ettertid synes jeg kanskje at jeg kunne vært spart for akkurat den, som seksåring.
Vel. Faktisk, så var dette noe jeg var redd for helt frem til gymnaset. Ikke at familien skulle være pakket i en bil som freste rundt med en sta far bak rattet, men akkurat det der med frykten for atomkatastrofen, det har jeg vokst opp med.
Men det slapp taket ettehvert da, man fikk andre bekymringer, det var mindre i media, og så er det jo så trygt og ufarlig, egentlig. Lærte man seg, når man bare ble litt eldre enn seks år.
Jeg forestilte meg hvordan det ville bli om noe skjedde og vi måtte dra. I full fart. Og aldri komme tilbake. Maten på bordet, klærne i skapet, lekene mine på gulvet, stakkars bamsene mine forlatt, alene, for alltid. Og sånn skulle det være, frosset i tiden og vi skulle aldri, aldri kunne komme tilbake.
Det skumleste var at pappa sa at hvis myndighetene ved en katastrofe sa vi skulle holde oss innendørs, da skulle vi hive oss i bilen, for da var det bare noe de sa for at politikerne og søringpampene skulle få fine, frie veier mens vi andre satt og var tullinger i husene våre.
Jeg fikk helt angst og kunne ikke overskue hvordan vi skulle klare å få pappa til å gjøre sånn som man skulle hvis det ble atomkatastrofe. Det var helt åpenbart for meg at hvis myndighetene sa at man skulle holde seg inne, så skulle man det. Men min familie kom selvsagt til å frese alene rundt på veien vestover og bli stråleskadet. Herregud.
Jeg pleide ofte å drømme om en heks, lang nese og rød permanent, som plantet forskjellige giftige saker i huset vårt. Tannkrem og kaker og sånt, for eksempel. Jeg visste hva som var giftig og ikke, og prøvde å kaste det i søpla, men pappa fant det alltid og sa at nei, denne er er jo helt fin!
Jeg skjønner kanskje bedre i ettertid hva den drømmen egentlig handlet om (....bortsett fra de variantene der Knoll og Tott var med og gravde ganger i jorden under huset sammens med Fantomet) men uansett syntes jeg alltid at det var en forferdelig og kjempeskummel drøm.
Og nå i voksen alder er jeg kanskje mer på faren min sin teori om frie veier, men sånn i ettertid synes jeg kanskje at jeg kunne vært spart for akkurat den, som seksåring.
Vel. Faktisk, så var dette noe jeg var redd for helt frem til gymnaset. Ikke at familien skulle være pakket i en bil som freste rundt med en sta far bak rattet, men akkurat det der med frykten for atomkatastrofen, det har jeg vokst opp med.
Men det slapp taket ettehvert da, man fikk andre bekymringer, det var mindre i media, og så er det jo så trygt og ufarlig, egentlig. Lærte man seg, når man bare ble litt eldre enn seks år.
Det står til liv!
Jeg har brukt helgen på å veve. Jeg har veiledning (handledning som det heter her. Jeg trenger ikke handledning!) på mandag, og fikk jo som kjent ikke tak i garn før sent torsdag, så å leve, det er å veve.
Jeg tror kanskje stresset i dette vises litt i båndet...jeg har aldri før sett et skalleband som kan stå av seg selv. De skal være slappe! Som vanlige bånd!
Jeg vever med andre ord litt som jeg strikker.
Når jeg sitter innstallert i båndveven ("in your machinery!" som Ploy i klassen sier) har jeg enden av veven festet i vinduskroken, og i andre enden, noen meter bort, sitter jeg. Hver time flytter jeg bittelitt på stolen for å komme nærmere kroken i vinduet, da har jeg vevd kanskje...ti cm? Jeg tør med andre ord ikke regne på hvor lang tid det vil ta å gjøre ferdig ett skallebånd. Og la meg minne alle om at skallebånd kommer i par!
Sukk.
Jeg vever med andre ord litt som jeg strikker.
Når jeg sitter innstallert i båndveven ("in your machinery!" som Ploy i klassen sier) har jeg enden av veven festet i vinduskroken, og i andre enden, noen meter bort, sitter jeg. Hver time flytter jeg bittelitt på stolen for å komme nærmere kroken i vinduet, da har jeg vevd kanskje...ti cm? Jeg tør med andre ord ikke regne på hvor lang tid det vil ta å gjøre ferdig ett skallebånd. Og la meg minne alle om at skallebånd kommer i par!
Sukk.
helgen: vevebonanza
I natt drømte jeg at jeg og en klassekamerat fra barneskolen traff på min tidligere fastlege og datteren hennes, og de hadde en instruksjonsbok til ettelerannet, som sa at de måtte finne to hull på 29 mm. De sto foran en vegg og lette, men uheldigvis hadde denne veggen en miliard hull boret i seg. Men heldigvis hadde min klassekamerat fra barneskolen, Nina, et skyvelær, som jeg usjarmerende nok ikke stolte helt på at hun kunne bruke.
Jepp.
Det var dagens blogging.
Jepp.
Det var dagens blogging.
veier er også sånt som man GÅR på
kjære alle biler små
når som jeg er ut å gå
ikke kjøre på meg
ikke skvette vann!
huske å bruke blinke lys
teite voksne mann!
jeg er ikke synsk i hodet
så det fins en enkel kode
blink med blinke lys
før du brekker bilen over til der jeg går for faen!
når som jeg er ut å gå
ikke kjøre på meg
ikke skvette vann!
huske å bruke blinke lys
teite voksne mann!
jeg er ikke synsk i hodet
så det fins en enkel kode
blink med blinke lys
før du brekker bilen over til der jeg går for faen!
garn, vev, tilgjengelighet
Jeg har absolutt en følelse av at mine innlegg om grindveven ikke er av de mest populære så her kommer et til.
Mandag røyk det altså tråd på tråd i veven og jeg innså at jeg nok måtte skifte ut det hvite garnet. Hvilket var litt drit, for jeg har så lite av det blå.
Jeg mener, jeg må altså kassere prosjektet jeg har begynt på, og dermed det blå garnet som er i det båndet. Interessant, hva?
Hm. Dette minner meg litt om da jeg drev med regnskap og skulle formidle spenningen i femten kroner i minus i dagsoppgjøret fra skranken.
Jaja, uansett, jeg måtte ha nytt hvitt garn og det finnes et garnforråd på skolen, med tilhørende tekniker. Hun er av den typen som ignorerer deg når du kommer inn i rommet om hun er opptatt, hun sier ikke kom tilbake klokken fire for da er jeg ferdig med mønsterrapportundervisningen, hun bare ser deg ikke.
Nå er problemet mer at jeg ikke ser henne. Jeg aner ikke hvor hun er, kanskje sitter hun inne i det avlåste forrådet og furter, hvem vet, men åkkesom får jeg ikke tak i garn og det går jo ikke akkurat fremover på veven da.
Nå tror jeg det enkleste blir å starte et helt nytt prosjekt uten hvitt.
Istedet for dette innlegget kunne jeg skrevet om den gale italieneren i blokka som hører syner, fistelbrøler på søppelfolk, flyttefolk, befolkning og på heisen som ikke kommer, og sannynligvis på badet også etter som jeg ofte hører ham gjennom røropplegget. Men det ble garn. Litt viktigere for meg, det.
Mandag røyk det altså tråd på tråd i veven og jeg innså at jeg nok måtte skifte ut det hvite garnet. Hvilket var litt drit, for jeg har så lite av det blå.
Jeg mener, jeg må altså kassere prosjektet jeg har begynt på, og dermed det blå garnet som er i det båndet. Interessant, hva?
Hm. Dette minner meg litt om da jeg drev med regnskap og skulle formidle spenningen i femten kroner i minus i dagsoppgjøret fra skranken.
Jaja, uansett, jeg måtte ha nytt hvitt garn og det finnes et garnforråd på skolen, med tilhørende tekniker. Hun er av den typen som ignorerer deg når du kommer inn i rommet om hun er opptatt, hun sier ikke kom tilbake klokken fire for da er jeg ferdig med mønsterrapportundervisningen, hun bare ser deg ikke.
Nå er problemet mer at jeg ikke ser henne. Jeg aner ikke hvor hun er, kanskje sitter hun inne i det avlåste forrådet og furter, hvem vet, men åkkesom får jeg ikke tak i garn og det går jo ikke akkurat fremover på veven da.
Nå tror jeg det enkleste blir å starte et helt nytt prosjekt uten hvitt.
Istedet for dette innlegget kunne jeg skrevet om den gale italieneren i blokka som hører syner, fistelbrøler på søppelfolk, flyttefolk, befolkning og på heisen som ikke kommer, og sannynligvis på badet også etter som jeg ofte hører ham gjennom røropplegget. Men det ble garn. Litt viktigere for meg, det.
Jaha, er på den måten det skal være?
Den siste tiden har jeg våknet av meg selv før vekkerklokka ringer. Det er nok fordi lyset kommer rundt hjørnet og inn soveromsvinduet omtrent da. Får jeg bare påpeke hvor vanvittig mye lettere det er å stå opp når det er lyst enn i mørtna?
I dag, tvertimot, våknet jeg ikke i det hele tatt og jeg kan heller ikke huske at vekkerklokka har ringt. Jeg kan derimot huske at naboens vekkerklokke ringte en del ganger, en time eller så før jeg hadde tenkt å stå opp.
Da jeg våknet kjente jeg meg i overkant uthvilt, men jeg trodde jo at det var tidlig og at jeg som vanlig våknet før vekkerklokka.
Hah. Én null til min furtne, streikende vekkerklokke.
Så hoppet jeg i dusjen, hvilket kan virke som en uopfinnsom klisjébruk fra min side, men siden røropplegget et fra 1944, en tid da man delte på godene, og varmtvann er et gode, er det hopper man gjør, inn og ut av strålen, som veksler mellom å være glovarm og "glo-kald" som min søster sa da hun var liten.
Jeg synes ikke dette er noen bra start på dagen.
Tenkte jeg. Og innså at ingenting av dette GJØR jo noe.
Én null til meg.
I dag, tvertimot, våknet jeg ikke i det hele tatt og jeg kan heller ikke huske at vekkerklokka har ringt. Jeg kan derimot huske at naboens vekkerklokke ringte en del ganger, en time eller så før jeg hadde tenkt å stå opp.
Da jeg våknet kjente jeg meg i overkant uthvilt, men jeg trodde jo at det var tidlig og at jeg som vanlig våknet før vekkerklokka.
Hah. Én null til min furtne, streikende vekkerklokke.
Så hoppet jeg i dusjen, hvilket kan virke som en uopfinnsom klisjébruk fra min side, men siden røropplegget et fra 1944, en tid da man delte på godene, og varmtvann er et gode, er det hopper man gjør, inn og ut av strålen, som veksler mellom å være glovarm og "glo-kald" som min søster sa da hun var liten.
Jeg synes ikke dette er noen bra start på dagen.
Tenkte jeg. Og innså at ingenting av dette GJØR jo noe.
Én null til meg.
jeg LIKER brød
Den hemelighetsfulefotostigen skal reise hjem. Til der nord, til der jeg også kommer fra, og han skal få være sammen med nevøsen og nevisen, som jeg sikkert ikke får se før de har blitt sure tenåringer og jeg har mistet all min heltestatus. Sukk. Og sukk.
Men før han drar har han altså fyllt kjøleskapet med diverse middager til meg.
Jeg innser at jeg fremstår som en femtitallsmann når min kjære finner det nødvendig å bunkre middagsmuligheter så jeg ikke skal gå for lut og kaldt vann når jeg skal stelle huset selv.
("Æ har mer mat i kjøleskapet mitt når æ har vorre bortreist ei uke enn ka du har!" Sannferdig sitat fra en stund tilbake)
Vel, jeg spiser Sammensatt og Delvis Nærngsrik lunsj på skolen så da synes jeg det er lov å spise brødkiver til middag, da, men der hadde jeg nok forregnet meg.
Jeg får skaffe meg pipe og begynne å gå med hatt, så bildet blir komplett
Men før han drar har han altså fyllt kjøleskapet med diverse middager til meg.
Jeg innser at jeg fremstår som en femtitallsmann når min kjære finner det nødvendig å bunkre middagsmuligheter så jeg ikke skal gå for lut og kaldt vann når jeg skal stelle huset selv.
("Æ har mer mat i kjøleskapet mitt når æ har vorre bortreist ei uke enn ka du har!" Sannferdig sitat fra en stund tilbake)
Vel, jeg spiser Sammensatt og Delvis Nærngsrik lunsj på skolen så da synes jeg det er lov å spise brødkiver til middag, da, men der hadde jeg nok forregnet meg.
Jeg får skaffe meg pipe og begynne å gå med hatt, så bildet blir komplett
jo
I dag røyk det tre tråder i veven i løpet av ti minutter. Da er det åpenbart at man må skifte garntype. Drit. Hvis jeg skal fortsette å begynne på nytt og på nytt og på nytt hele tiden kommer jeg aldri til å bli ferdig med noe som helst.
Bra prosess, avtrødde komager.
Vår. Jeg vil ha vår og gå i småsko og tskjorte og være vårlig i hodet.
Og. Jeg får ikke oppdatert telefonen min for da må den kobles til pc og jeg visste ikke at man måtte kjøpe seg pc når man kjøpte telefonen, som ikke vil motta eller sende mms uten en oppdatering, jeg mitt mehe, har jo mac.
Jeg har finlest litt på forbrukerkjøpsloven for mannens mors telefons skyld, og jeg sier, jeg GLEDER meg til å kjøpe min neste mac i Norge. Og klaske den i bordet! Igjen og igjen!
Om jeg ikke kjøper pc da.
Bra prosess, avtrødde komager.
Vår. Jeg vil ha vår og gå i småsko og tskjorte og være vårlig i hodet.
Og. Jeg får ikke oppdatert telefonen min for da må den kobles til pc og jeg visste ikke at man måtte kjøpe seg pc når man kjøpte telefonen, som ikke vil motta eller sende mms uten en oppdatering, jeg mitt mehe, har jo mac.
Jeg har finlest litt på forbrukerkjøpsloven for mannens mors telefons skyld, og jeg sier, jeg GLEDER meg til å kjøpe min neste mac i Norge. Og klaske den i bordet! Igjen og igjen!
Om jeg ikke kjøper pc da.
VM
Jeg leste på en annen blogg i dag, en slags oppskrift over hva som skal til for å skrive en god blogg. Et av punktene var: hold deg til ett tema pr innlegg!
Haha! Det blir jo ikke aktuelt.
Jeg har hatt besøk av en kompis, eller skal man heller si, kollega. Vi jobber med en utstilling vi skal sende rundt til sommeren, så la meg si de sånn: det er mye som skal på plass. Og det kåmer til å komme på plass.
Helgen var dermed ganske intens. Lørdags kveld mistet vi plutselig all piffen, og da gikk strømmen. Ganske praktisk egentlig. Så slipper man forsøke å kreste ut noe som ikke er der.
Vi gikk, i mørtna, ut fra arbeidsrommet jeg hadde klart å booke for helgen, forsøkte å rope oss frem til om det muligens var noen andre noensteder på i klasserommet, og endte med innropte individer i klassens nyinnkjøpte sofaer, med øl og mørke. Det vil si, Sam oppdaget etter en stund at det han hadde funnet i kjøleskapet ikke var en øl, men en Sprite. Kjøleskapet har dårlig rykte, mye gammel mat, lite felles ansvar, og en grassat stank, så man vil ikke rote rundt for mye der i mørtna.
Så kom den en i klassen, som hadde vært på keramikk, der får man litt panikk når strømmen går, for man vil jo helst ikke at det skal bli kaldt i ovnene, og hun hadde ringt og sagt i fra til rette vedkommende at det ikke var strøm, hvilket rette vedkommende surt hadde bemerket at min klassekompis så langt i fra var den første som gjorde, så nå skulle det visstnok bli strøm igjen.
Det hadde ikke falt oss inn å forsøke å gjøre noe med problemet.
Etterhvert ble det lyst igjen, og Spriten som ikke var en øl visste seg å heller ikke være en Sprite, men en pærebrus, og folk tuslet hjemover. Liksom ikke like spennende og henge rundt på skolen når lyset er på.
Jeg tror det er mandag i dag, men det er søndag. I morgen skal jeg ha veiledning med Mytisk Figur. Det vil si, hun er professoren som leder kurset jeg har nå, men hun har ikke hatt tid til å treffe meg enda.
Men jeg har jo hatt nok å gjøre....
Haha! Det blir jo ikke aktuelt.
Jeg har hatt besøk av en kompis, eller skal man heller si, kollega. Vi jobber med en utstilling vi skal sende rundt til sommeren, så la meg si de sånn: det er mye som skal på plass. Og det kåmer til å komme på plass.
Helgen var dermed ganske intens. Lørdags kveld mistet vi plutselig all piffen, og da gikk strømmen. Ganske praktisk egentlig. Så slipper man forsøke å kreste ut noe som ikke er der.
Vi gikk, i mørtna, ut fra arbeidsrommet jeg hadde klart å booke for helgen, forsøkte å rope oss frem til om det muligens var noen andre noensteder på i klasserommet, og endte med innropte individer i klassens nyinnkjøpte sofaer, med øl og mørke. Det vil si, Sam oppdaget etter en stund at det han hadde funnet i kjøleskapet ikke var en øl, men en Sprite. Kjøleskapet har dårlig rykte, mye gammel mat, lite felles ansvar, og en grassat stank, så man vil ikke rote rundt for mye der i mørtna.
Så kom den en i klassen, som hadde vært på keramikk, der får man litt panikk når strømmen går, for man vil jo helst ikke at det skal bli kaldt i ovnene, og hun hadde ringt og sagt i fra til rette vedkommende at det ikke var strøm, hvilket rette vedkommende surt hadde bemerket at min klassekompis så langt i fra var den første som gjorde, så nå skulle det visstnok bli strøm igjen.
Det hadde ikke falt oss inn å forsøke å gjøre noe med problemet.
Etterhvert ble det lyst igjen, og Spriten som ikke var en øl visste seg å heller ikke være en Sprite, men en pærebrus, og folk tuslet hjemover. Liksom ikke like spennende og henge rundt på skolen når lyset er på.
Jeg tror det er mandag i dag, men det er søndag. I morgen skal jeg ha veiledning med Mytisk Figur. Det vil si, hun er professoren som leder kurset jeg har nå, men hun har ikke hatt tid til å treffe meg enda.
Men jeg har jo hatt nok å gjøre....
Og så lånekassen da
Jeg synes ikke alltid det er så lett å forstå hva de vil. Som den gangen jeg fikk en faktura påtrykt "vær så snill å ikke betal denne". Eller som nå, når jeg har søkt om rentefritak, siden jeg er under utdanning. Jeg har fått avslag fordi jeg er under utdanning, og det er jo greit, men jeg har også fått innvilget rentefritak for januar, fordi jeg er under utdanning, tror jeg.
Bare januar. Hæ?
Så står det på mine sider at jeg må sende inn vedlegg, hvilket gjør meg nervøs, for det trodde jeg da vitterlig jeg hadde gjort, men når jeg kontakter dem får jeg til svar at de mottokk vedleggene for en måned siden. Så da trenger jeg jo ikke være nervøs, bare litt forvirret, men jeg har gjort det jeg skal tror jeg.
Og i går fikk jeg en mail om at jeg hadde fått en beskjed av dem og måtte logge meg inn og lese den, som jeg gjorde og i dag fikk jeg en ny mail om at jeg hadde fåt et vedtaksbrev og måtte logge meg inn og lese det, men der var ikke noe nye brev, bare en melding som det sto de hadde sendt meg 04.03., og som jeg hadde åpnet og lest 03.03. Juksemakeren. Så jeg aner ikke hva det er de skal ha meg til å lese.
Håper ikke det er noe viktig. Det vil vel tiden vise.
Bare januar. Hæ?
Så står det på mine sider at jeg må sende inn vedlegg, hvilket gjør meg nervøs, for det trodde jeg da vitterlig jeg hadde gjort, men når jeg kontakter dem får jeg til svar at de mottokk vedleggene for en måned siden. Så da trenger jeg jo ikke være nervøs, bare litt forvirret, men jeg har gjort det jeg skal tror jeg.
Og i går fikk jeg en mail om at jeg hadde fått en beskjed av dem og måtte logge meg inn og lese den, som jeg gjorde og i dag fikk jeg en ny mail om at jeg hadde fåt et vedtaksbrev og måtte logge meg inn og lese det, men der var ikke noe nye brev, bare en melding som det sto de hadde sendt meg 04.03., og som jeg hadde åpnet og lest 03.03. Juksemakeren. Så jeg aner ikke hva det er de skal ha meg til å lese.
Håper ikke det er noe viktig. Det vil vel tiden vise.
Eller så blogger jeg bare
ti ganger om dagen, lange interessante innlegg,
eller så er jeg bare sinnsykt trøtt og flink til å jobbe samtidig istedet, og det gidder vel ingen å høre om såeh
eller så er jeg bare sinnsykt trøtt og flink til å jobbe samtidig istedet, og det gidder vel ingen å høre om såeh
Da venter jeg bare
For det er det jeg gjör.
På garn.
Jeg har i dag värt hos en veldig snill og veldig flink frufröken som vever skallebånd og som har hjulpet meg i gang med denne jävla plukkingen. Plutselig forsto jeg det. Litt som å läre å lese. Nå skal jeg veve noen flere band, men da må jeg jo ha garn, og da må man snakke med teknikeren på Vev når hun a)er der b)ikke har undervisning så det er jaggumeg ikke så enkelt.
Alt som involverer andre og faste tider som man ikke vet noe om tar lang tid.
Jeg er klar!
Til vevningshalloi!
Men det er ikke teknikeren nei.
På garn.
Jeg har i dag värt hos en veldig snill og veldig flink frufröken som vever skallebånd og som har hjulpet meg i gang med denne jävla plukkingen. Plutselig forsto jeg det. Litt som å läre å lese. Nå skal jeg veve noen flere band, men da må jeg jo ha garn, og da må man snakke med teknikeren på Vev når hun a)er der b)ikke har undervisning så det er jaggumeg ikke så enkelt.
Alt som involverer andre og faste tider som man ikke vet noe om tar lang tid.
Jeg er klar!
Til vevningshalloi!
Men det er ikke teknikeren nei.
Abonner på:
Innlegg (Atom)