Når man nettopp har flyttet til et nytt sted, omså bare innad i samme by, så er alt litt sånn spennende i begynnelsen, med tanke på hvor alt er. Hvor er snarveien til butikken og hoi og hoi har du sett den artige porten foran det gule huset og utfor der har de bringebærbusker!
Og så blir det kjedelig.
Hver gang man går fra butikken er det akkurat samme stien, samme port og samme gule hus og så det røde og så det grønne og man vet alt hva som kommer og all egentransporten hit og dit er fylt av en slags utålmodighet og lede.
Men ikke i Kirkenes. Ikke hjemme altså. Det blir aldri kjedelig å gå fra Matsentret og gjennom paviljongparken og opp til fotballbanen og opp Harilabakken. Det er ikke nødvendigvis fryktelig spennende heller, og det kan jo være utrivelig kaldt eller i overkant mange teritorialmåser, eller ingenting og rett frem, men ikke kjedelig. Det bare er.
Jeg tror jeg har funnet en ny definisjon på hjemme.
"Hjemme er der du ikke forgår av kjedsomhet etter å ha tatt samme veien til butikken i et halvår."
Venter enda litt på at den skal slå inn i Skærps.
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen
Jeg har en venn jeg bare hører fra når han trenger penger. Og da vet jeg aldri helt hvordan jeg skal reagere. Vi jobber innenfor samme nisj...
-
Jeg hadde tenkt jeg ikke skulle kjøpe noe mer før jul. Jeg kommer selvsagt, slik jeg pleier, å gå tilbake og modifisere denne påstanden om e...
-
Javel, vi blir vel ikke enige om det er sånn eller sånn når det gjelder det der med at alle unger tror at de kanskje er de eneste som ikke v...
2 kommentarer:
For samme hvor mange ganger du går veien til butikken der hjemme så er det alltid noe som er bittelitt annerledes.
Jeg vil hjem!
jeg og. jeg vil hjem!
Legg inn en kommentar