Jeg vet ikke med dere, men når jeg tar mye trikk og bane blir jeg litt opphengt i å sitte i riktig del.
Sånn at når toget stopper på min stasjon så er det kortest mulig vei fra døra og til oppgangen. En uspennende hverdagvane. Men sånn holder man på.
Oppdaget i går at når jeg tar trikken til ateljéet mitt i Stockholm, og har kjempet meg fram til å få sitte lengst bak, for det blir mest logisk i forhold til førnevnte offentligkommunikasjonslogikk, så havner jeg jo faktisk lengst mulig vekk fra oppgangen min.
To måneder to det meg altså å innse dette. Riktignok ikke med daglig trikking, men likevel litt fjernt av meg.
Beklager, jeg har liksom ikke mer spennende blogging å by på. Hverdagen tar igjen oss alle.
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja nei stryk den siste der
Først går det tregt. Ett møte hadde jeg på hele dagen, med noen som sørger for at offentlige bygg får den kunsten de fortjener. Det var et t...
-
Jeg maler fra jeg står opp til jeg går og legger meg. Hvitt på en hvit vegg. Dermed er det ikke så mye å blogge om. I morgen: IKEA.
-
I det siste har jeg tenkt mye på Josefin. Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er. Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var g...
2 kommentarer:
he he, du må nok finpusse på systemet.
eller være takknemlig for all mosjon.
Legg inn en kommentar